Morten A. Strøksnes skriver i Dag og Tid fredag 28. mai. Han mener tiden er overmoden til å se de kalde realitetene i Palestina-konflikten i øyene. Men han nevner ikke det nazi-inspirerte, antisemittiske charteret til Hamas med et ord. Han hopper også bukk over et palestinsk skolepensum som fremmer jihad og palestinske myndigheters økonomiske belønningssystem for terrorister. Fire tusen terror-raketter fra Gaza på ti dager er ikke kalde nok realiteter til å få plass i den ordrike kronikken.
Strøksnes hevder en tostatsløsning ikke er realistisk, og gir Israel hele skylden. Han glemmer de historiske realitetene – at det er palestinske ledere som helt siden 1930-tallet har avvist en løsning med en jødisk og en arabisk stat. De avviser, absolutt og kategorisk, at Israel kan være jødisk, men ser ikke hykleriet når de selv definerer seg som islamsk og arabisk. Palestinerne har allerede flertall i tre muslimske landområder, Jordan, Gaza og Vestbredden (A og B-områdene). Det er veldig naturlig at jødene ikke vil godta en «firestatsløsning» hvor verdens eneste jødiske stat forsvinner.
Strøksnes ser ut til å være blind for realitetene på bakken. Bolig- og landsbruksområdene til de israelske bostningene på Vestbredden dekker kun 2,7 prosent av arealet. Palestinerne utgjør en overveldende demografisk majoritet på 82 prosent av landarealet til Vestbredden. Dersom det noen gang skulle bli interesse fra palestinsk side for en tostatsløsning med en ekte og varig fred, vil ikke dette være umulig. Så lenge israelerne har grunn til å tro at nye tilbaketrekninger vil resultere i intensivert krig (slik de erfarte på Vestbredden fra 2000 og fra Gaza etter 2005), vil de være tvunget til å fortsette status quo.
Strøksnes mener «det er nytteløst å tenke på fredsforhandlinger». Realiteten er at PA har nektet forhandlinger de siste 7 årene, etter at Mahmoud Abbas sa nei til president Barack Obamas krav å anerkjenne Israel som en jødisk stat.
Strøksnes hevder Trump-planen ble utarbeidet uten noen medvirkning fra palestinerne. Realiteten var at Trump og hans folk hadde 33 møter med palestinernes sjefsforhandler og minst fire møter med Mahmoud Abbas. En israelsk annektering av deler av Vestbredden ville ikke vært i strid med folkeretten, men tiltaket er foreløpig lagt på is – blant annet for nettopp å gi palestinerne mer tid. Det ligger ingen automatikk i at palestinerne har rett til selvbestemmelse over hele Vestbredden. Trump-planen la ellers opp til at palestinerne skulle få erstatningsområder som ville utvidet Gaza-stripen.
Strøksnes hevder palestinerne i Øst-Jerusalem ikke får bygge hus. Da er det underlig at antallet arabiske husstander i Jerusalem har økt fra 23.600 i 1990 til 68.000 i 2019, en økning på 188 prosent. I samme tidsrom har antallet jødiske husstander i byen økt med bare 64 prosent. Den kalde realiteten er at palestinere som selger eiendom til jøder risikerer dødsstraff fra PA.
Strøksnes hevder palestinerne ikke får bygge noe i C-områdene på Vestbredden, men realitetene er at titusenvis av palestinske bygg er satt opp i disse områdene det siste tiåret.
27 ganger bruker Strøksnes ordet apartheid. Svertekampanjen om Israel som apartheid-stat begynte kommunistene med allerede under den kalde krigen. – Røde Kors kjenner veldig godt til det regimet som styrte Sør-Afrika under apartheidperioden, og vi svarer til alle dem som anklager Israel for det samme: Nei, det er ikke noe apartheid i Israel. Det er ikke noe regime som tror på en overlegen rase eller som nekter grunnleggende menneskerettigheter til én spesiell gruppe mennesker på grunn av deres påståtte underlegenhet. Det er en blodig nasjonal konflikt, hvor det mest fremtredende og tragiske er en årelang okkupasjon. Men det er ikke noe apartheid, sa Jacques De Maio i et intervju med avisen Yedioth Aharonoth i 2017. Senest i mai 2021 slo demokratiske Kongress-medlemmer fast at apartheid-anklager mot Israel “er antisemittiske og at de bidrar til et klima som er fiendtlig mot mange jøder”.
«Kolonisering» kaller Strøksnes det, når jødene bygger boliger til sine barn i sitt historiske og religiøse kjernland. Han ser ut til å glemme at jødene utgjorde omtrent 2 prosent av befolkningen i arabiske land før 1948. Etter den tid er nær sagt alle jøder frosset og drevet ut av arabiske land, og de fleste har fått en ny framtid i Israel. Antallet jøder i arabiske land har gått ned fra ca. 1 million til under 5.000, og fortsatt pågår det flukt fra de få landene hvor det er noen jøder igjen. Flukten av kristne ut fra arabiske land som vi nå ser i land som har opplevd såkalt “arabisk vår”, er på mange måter parallell med flukten av jøder på 50- og 60-tallet.
Israel areal er mindre enn 0,2 prosent av arealene til “den arabiske verden”. Jødene har røtter i Midtøsten og Nord-Afrika i flere tusen år før araberne startet sine erobringer (kolonisering?) på 600-tallet. Når en minoritet som har levd under muslimsk undertrykkelse og diskriminering i flere århundrer vinner tilbake kontroll over et lite landområde hvor deres religion og kultur ble født, er det ikke kolonisering. Når arabiske land har nektet jødene et trygt liv og en god framtid der de tidligere bodde, er det rett og rimelig at en tidligere minoritet på 2 prosent har fått suverenitet over 0,2 prosent av landområdene.
Siden Strøksnes klokke var fem på tolv, har Emiratene, Bahrain, Marokko og Sudan inngått normalseringsavtaler med Israel. Tiden er heller ikke ute for palestinrne. Men Norge bør hjelpe dem. MIFF er enig med Strøksnes i at profilen på norsk bistand må endres. Overføringene må dra palestinerne i retning av forhandlinger og normalisering, ikke som nå, hvor pengene finansierer palestinske selvstyremyndighets diplomatiske krig og oppvigleri mot Israel.
