På grunn av press fra muslimske stater som er forarget over Koran-brenninger, kan Danmark og Sverige komme til å gjeninnføre forbud mot blasfemi. Dette er del av en trend over hele verden, skriver kommentator Harald Stanghelle i Aftenposten 25. september. Han påpeker at disse lovene «kolliderer med idealene om både tros- og ytringsfrihet». «Det som nå skjer i det vennlige Danmark, er altså et lite ledd i en kraftig kjede som verden over strammer grepet rundt retten til religionskritikk,» skriver Stanghelle.
Aftenpostens mangeårige redaktør mener «danskene er i ferd med å gå i en stygg felle». «Det er jo de 57 landene i Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC) som krever forbud mot koranbrenning. Å gi etter for kravet bekrefter at brutalt press virker. Selv når det går ut over demokratiske verdier.»
Det er sjelden norske mediefolk setter fokus på OICs rolle i internasjonal politikk. Dermed blir det også vanskelig å forstå den kritikken som Israel blir utsatt for gjennom FN-systemet.
70 prosent av medlemslandene i FNs menneskerettighetsråd er ikke demokratiske land. Fra år 2015 har FNs generalforsamling vedtatt 140 resolusjoner mot Israel, og bare 64 resolusjoner til sammen mot landene Iran, Nord-Korea, Syria, Myanmar, Russland og USA. Fra år 2006 har FNs menneskerettighetsråd vedtatt 104 resolusjoner mot Israel, og bare 97 resolusjoner til sammen mot landene Syria, Nord-Korea, Iran, Eritrea, Sudan, Venezuela og Russland.
Når det gjelder OICs rolle i å legge press på Danmark og Sverige, gjennomskuer Stanghelle heldigvis agendaen. Men når det gjelder OICs rolle i den internasjonale fordømmelsen av den jødiske staten, lukker norske mediefolk øyene og blir ofte selv mikrofonstativ for retorikken som er konstruert av alliansen av muslimske stater og andre ikke-demokratiske land gjennom FN-systemet.
Stanghelle gjør et tilbakeblikk til 2015, da verdens statsledere gikk gjennom Paris-gatene i solidaritet med Charlie Hebdo. «Jeg undres på om de ville stilt opp på samme vis i 2023. Umulig å vite, selvsagt, men jeg har dessverre en nagende tvil,» skriver Stanghelle.
Blant dem som gikk i Paris den gang var PA-president Mahmoud Abbas. Samtidig som han viste solidaritet med franske karikaturtegnere, undertrykket han modige palestinske journalister på det groveste, påpeker Jan Benjamin Rødner, nestleder i MIFFs hovedstyre.
– Abbas fikk lov å fremstå som en støttespiller til de demokratiske idealene, selv om han tråkker dem ned så godt han bare kan. Å la Abbas sole seg i all denne demokratiske glansen er et godt eksempel på hva moderne diplomati går ut på – nemlig å ivareta egne lands kortvarige interesser. Og da blir 57 muslimske stater, pluss deres støttespillere, et mektig våpen som nødig utfordrer hvis man ikke absolutt må, kommenterer Rødner.
Stanghelle avslutter slik: «Jeg tror på dialog som en forutsetning for menneskelig sameksistens i demokratiske samfunn. Men det er øyeblikk hvor konfrontasjon er en forutsetning for ærlig dialog. Og slike situasjoner dukker stadig oftere opp. Akkurat nå er det i Danmark det skjer.».
Det er også på tide at norske ledere og mediefolk konfronterer OICs urettferdige behandling av Israel. Den naive tilliten til FN hos mange i Norge er ofte omvendt proporsjonal med kunnskapen om intrigene, hestehandlene og forbrytelsene som skjuler seg bak kulissene i FN-organisasjonene. Men også blant mange som kjenner FN-systemets svakheter og umoral er lojaliteten dessverre like sterk som i religiøse sekter. Les mer på temasiden Hvorfor du ikke kan ta FN-fordømmelser av Israel alvorlig.
