Filmen om Moritz Rabinowitz sett gjennom de tidligere ansattes øyne hadde sin premiere på Den norske filmfestivalen i Haugesund august 2003.
Senere på høsten vant dokumentaren tredjeplass på Den nordiske filmfestivalen Panorama.
Bakgrunnstoff om Rabinowitz og dokumentarfilmen: www.mop.no.
Moritz Rabinowitz
Av Daniel M. Høines
„Hvorledes skulle jeg være i stand til å se mitt folks undergang,“ sa dronning Ester. Det er ord som de beste jøder kan gjøre til sine egne. Rabinowitz i Haugesund har sendt telegram til president Roosevelt og bedt ham om å redde jødene i Tyskland. Rabinowitz er en god jøde. Han kunne sitte der i det fredelige Haugesund og avskjære seg fra alle verdens ubehagelige presse- og radiomeddelelser, men han holder seg à jour og lider med sine.”
Jens Korsvold i bladet Dagen 1935.
Telegrammene
Foruten telegrammet til USAs president i 1935, hadde han sendt et telegram til rikskansler Hindenburg i 1933 og i 1938 et til Chamberlain. Men det var ikke disse telegrammene alene som mange år senere fikk en tysk avis til å kalle ham for ”Jødenes verdslige leder i Norge”.
Moritz Rabinowitz ble født i Rajgrod, Polen 20. september 1887. Han var sønn av rabbiner Isak Levi og hustruen Chaia Rosa. Rabinowitz kom til Bergen i
1909, hvor han begynte å arbeide i herrekonfeksjonsforetningen til sin
onkel, Isac Eidenbom. Kort tid etter dro han rundt omkring i Hardanger som
sjakrejøde, omreisende jødisk handelsmann. Det var på denne reisen at han kom til Haugesund, hvor han slo seg ned og åpnet sin første forretning i 1911. Med tiden hadde han også filialer i fem andre byer og konfeksjonsfabrikken Condor i Haugesund med 100 personer i arbeid. I mellomkrigstida var Condor byens største kvinnearbeidsplass.
Mørke skyer
Fra sitt hjem i Polen brakte Rabiowitz med seg sin jødiske kulturbakgrunn og
sin tro. Disse faktorene preget ham i all hans ferd senere i livet. Han ble
tidlig klar over antisemetismen her til lands, og fulgte også med den gruppa
med tyske ungdommer som i mellomkrigstida kom til å utgjøre ledersjiktet til det nasjonalsosialistiske partiet, slik som Hitler, Gøring, Eichman og Himler.
Rabinowitz ble ikke bare en dyktig forretningsmann og en menneskelig
velgjører, men også en glødende talsmann mot jødehatet slik han selv hadde sett det under jødeforfølgelsene i Polen. Han så også hvordan det vokse fram med fornyet styrke i Tyskland, men og her Norge og andre europeiske land. Til nå har vi funnet et hundretalls artikler av eller om ham. De
fleste står i aviser fra Rogaland, men også i hovedstadspressen merket man
hans penn. «Rabinowitz hører til den slags jøder som skriker ut over alle
tak at han er jøde. Denne rasebevisste stolthet kan virke irriterende på
enkelte…. I virkeligheten er Rabinowitz en norskere nordmann enn de fleste
av oss», står det i et intervju i Egersundsposten 30. januar 1940. Men det var ikke bare nazistene som reagerte på det han skrev. Jødene i Norge likte ikke den høyrøstede striden Rabinowitz førte. De foretrakk heller å vise minst mulig igjen, forteller Arne Askeland, en av hans nærmeste ansatte.
Etter Nasjonalsosialismens frammarsj er noen av artiklene til Rabinowitz
klart zionistiske, samtidig som han taler Norges sak. Ved hjelp av disse
artiklene, sammen med det tidligere ansatte forteller, kan vi danne oss et
bilde av mannen og hans meninger. Vi tar her med et lite utvalg sitater fra
avisutklipp:
«Jødene lengter ikke etter blod og hevn. Jødene lengter etter sitt land,
etter brød, fred, rett og sannhet.»
Karmøyposten fredag 12. mai 1933.
Til dr. Alf Mjøen:
«De er ute for den største villfarelse
når de mener at vi jøder kun trakter
etter penger og atter penger. Først
og fremst trakter vi etter kunnskaper.»
Karmøyposten 22. mai 1933.
Om Tyskland:
«Barna skal fra spedbarnsalderen
så og si lære å hate fremmede folkeslag og lære å slå dem i hjel når befalingen gis.»
Karmøyposten 21 juni 1933.
«I sin bok «Mein Kampf» forteller Hitler
like ut at han er antisemitt og at hans
oppgave i livet er å angripe Israel.»
Karmøyposten 7. september 1934.
Oppfordring til England:
«Britanica, gi oss landet mens vi lever.
Karmøyposten 12. februar 1934.
«Det er bedre å dø i frihet, enn å leve i evig slaveri.»
Haugesunds Dagblad 3. april 1939.
«Vi må se sannheten i øynene og
vi må være forberedt på det verste.
Intet offer er for tungt.
Problemet er nu å leve eller dø.»
Haugesunds Avis 11. januar 1940.
Rabinowitz ble en stor foretningsmann. 140 mennesker arbeidet på Condor og i
hans forretninger, og hans kundekrets var meget stor. Folk visste at varene
han førte hadde god kvalitet til rimelige priser. Hans nærmeste ansatte
behandlet han som om de var hans familie.
Likevel hindret hans jødiskhet ham i å få innpass i det høyere skiktet av
borgerskapet I Haugesund, der han burde høre hjemme. Fra det europeiske
kontinentet hadde nordmenn arvet en del av mytene om jødene. Men vi kan ikke bruke betegnelsen jødehat hos den vanlige norske befolkningen her vi må mer kalle det for en form for mobbing. I det lokale vittighetsbladet Gneisten, kunne en finne Rabinowitz avbildet med den abnormt store nesen og betegnelsen ”Moses” for å henspille på hans jødiskhet. Likeledes lot de
karikaturen av ham tale et gebrokkent språk som i tillegg skulle henspille
på hans østeuropeiske bakgrunn.
Da tyskerne kom til Haugesund 10. april 1940, var Rabinowitz den første
mannen de spurte etter. Ikke fordi han var jøde, de ble tatt et par år
senere, men nettopp fordi hans krasse angrep på nazismen i skrift og tale
hadde gitt Tysklands nazister den oppfatningen at han farlig for regimet. Da var han imidlertid allerede i dekning hos gode nordmenn. Slik ble han holdt
skjult på forskjellige steder i flere måneder. De ansatte i bedriften hans
gjorde flere forsøk for å prøve å få ham brakt over til England. En gang var bagasjen brakt om bord i båten som han skulle dra med, men datteren Edith tryglet ham om ikke å forlate dem. Bagasjen ble brakt i land igjen, og båten dro uten Rabinowitz. En medvirkende faktor til at han ble var trolig også at han visste at han skulle bli bestefar i november.
Siste reis
4. desember 1940 ble Rabinowitz arrestert av tyskerne på holmen Toftekalven i Sunnhordland. Han var fange på forskjellige steder i Norge før han ble sendt til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Der døde han 27. februar 1942.
Lungebetennelse ble oppgitt som dødsårsak. ”Jeg tror han faktisk ble slått i hjel,” sa hans medfange Finn Kleppe senere. Gjennom en medfange fikk Rabinowitz sendt følgende hilsen til hjembyen: Hvis de noensinne treffer en haugesunder, ber jeg Dem hilse fra meg og si at det siste jeg tenkte på
foruten mine, var arbeiderne og funksjonærene og de venner jeg hadde i hjembyen.”
Datteren Edith, ektemannen Hans Reichwald og deres to år gamle sønn, Harry ble sammen med andre venner og slektninger myrdet i Auschwitz.
6. mai 1986, på jødenes minnedag for Holocaust, reiste Haugesund kommune en minnestein over Rabinowitz i parken som nå bærer hans navn. Som inskripsjon står det bl.a.:
I skrift og tale motarbeidet han aktivt nazismen lenge før den annen verdenskrig brøt ut. Han forstod hva frihet og toleranse betyr for menneskeheten.
Ved samme anledning reiste mennesker på Haugalandet en minnestein og plantet en lund til minne om ham i Martyrskogen i Israel. Måtte disse steinene, denne parken og denne lunden hjelpe oss å lære av historien, og som Moritz Moses Rabinowitz stå modige opp for det vi mener. Måtte de også lære oss å møte jødehatet i vår tid uredde, slik Moritz Rabinowitz gjorde det.
