Artikkel av Arnt Olav Klippenberg, journalist i Stavanger Aftenblad. Gjengitt med tillatelse.
Det er så utrolig lett å plassere seg på den politisk korrekte midtbanen når jøder og arabere utkjemper sine slag. Det minner meg om da jeg spilte på guttelaget til Eiger. Treneren stod alltid på sidelinja og brølte at vi måtte «slutte med klyngespel». Her i Norge driver mange klyngespill når det gjelder staten Israel.
Jeg har ofte løpt i den klyngen selv. I sommer ble mine holdninger satt på prøve. Min jødiske familie i Israel ble beskutt med raketter. Det gjorde noe med meg å vite at en kjekk kar som jeg er onkel til, ble beskutt utenfor kysten. Han er i marinen og så raketter slå ned i vannet rundt båten.
Min jødiske familie kunne bosatt seg i Norge. I august valgte de å flytte tilbake til Israel. De fikk problemer med flyttelasset. Haifa var stengt på grunn av rakettangrep. Men de flyttet tilbake. De flyttet tilbake til krig og elendighet. De flyttet tilbake til et land som Jostein Gaarder ikke lenger anerkjenner.
Det er noe rart med oss og Israel. Jeg ledet et debattprogram på TV Vest. Der skulle vi kun ha lokale debatter. Det mest lokale debatten vi kunne ha på TV Vest, var debatten om staten Israel. Israel ligger nemlig et eller annet sted på Sør-Vestlandet. Landet er så lite at det kunne vært med i Ryfylkerådet. Vi hadde kart over Jødeland på veggen i klasserommet på Husabø skole. Israel ligger rett rundt svingen. Jeg kan navnet på flere landsbyer i Israel, enn jeg kan navnet på bygder i Rogaland.
Hvorfor driver vi klyngespill når Israel diskuteres? Jeg tror vi sliter med at jødene viser styrke. Hvis bare jødene hadde lagt seg flate og latt seg banke, så hadde vi gått i tog med støtte. Nå sliter vi med å støtte et folk som har fått nok av bank og som derfor forsvarer seg med styrke.
Jeg har ofte kranglet med min jødiske familie. Israel har funnet på mye rart som er vanskelig å forstå for en nordmann. Men i løpet av sommeren 2006 forsto jeg litt mer, tror jeg. Det gjør noe med et bitte, lite folk å bo i et bitte, lite land omgitt av diktaturstater. Deres måte å tenke på må nødvendigvis bli veldig forskjellig fra vår måte å tenke på som bor på toppen av kransekaka med melis på alle kanter.
For å si det rett ut, jeg liker jøder. Kanskje har det noe med at jeg alltid har likt folk som har mye humor. Religiøse og politiske grupper som sliter med humor, sliter gjerne med nasjonalisme og fundamentalisme i tillegg. Mange av de fremste humoristene vi kjenner, er jøder. I min dvd-hylle står de i kø fra Woody Allen og Jerry Seinfeld til det nyeste stjerneskuddet på humorhimmelen, Sasha Cohen (Borat). Et folk som elsker selvironi, inngir tillit hos meg.
Min jødiske familie har flyttet tilbake til krig og elendighet med vilje. Det samme har noen millioner andre jøder gjort. Jeg mener vi skylder jødene å se bak de daglige hendelsene, bak de flimrende nyhetene og se de lange linjene, et folk drevet på vandring gjennom historien, et folk som endelig har lagt ut på den lange veien hjem.