- I denne gjengivelsen er språket lett modernisert.
Det dreier seg i den nåværende, imperialistiske kapitalisme ikke lenger om undertrykkelse og utbytning av jordens fattige, – men om en økonomi som ikke kan eksistere uten krig. Bare krigen i Midtøsten innbrakte norsk skipsfart de milliarder som måtte til for å redde budsjettåret 1967.
Noe-kapitalismen ernærer seg ikke av utbytning, men av likplyndring i ordets direkte betydning. Dette er mitt politiske syn. Jeg ser intet håp fra vestlig hold. Sosialismen – det nåværende alternativ til likplyndringen – har spilt fallitt: ikke ett sosialistisk land i verden tillater sine innbyggere bevegelses-, ytrings- og informasjonsfrihet. Mine russiske kolleger sitter i fengsel. Utviklingen går i en klar reaksjonær retning. Jeg ser ikke mer håp for fremtiden i Kreml enn i Pentagon.
Jeg skriver dette i dyp fortvilelse, men likevel i den overbevisning at det går an å leve uten håp, – man kan leve uten å lukke øynene for virkeligheten.
Krigen i Midtøsten gjør enhver unnskyldning umulig: Moskva forsøker å hjelpe araberstatene til å oppfylle deres klart uttalte program: å utrydde restene av det jødiske folk. Gang etter gang er programmet blitt uttalt: drep jødene, utslett Israel! – Selv den mest elementære innsikt i Midtøsten-krigen gir visshet om at det arabiske program ikke er en spøk, men smakløst, åndssvakt alvor. En arabisk seier over Israel ville medføre de samme massakrer som Hitlers massemord for 30 år siden. Etter en arabisk seier ville ikke et spedbarn, ikke et foster i mors liv, ikke ett menneske, bli spart for de velkjente arabiske henrettelsesmetoder. De tyske gassovner ville være de rene velferdsklinikker i sammenligning med den arabiske fremgangsmåte. Selv USAs napalmsteking av barn i Vietnam ville blekne i sammenligning. Araberstatene representerer i dag de mest reaksjonære, mest fremskrittsfiendtlige krefter på jorden: oljesjeikenes og olje-dollarmillardærenes land er i dag de største markeder for slavehandelen som finnes. Statsoverhodene er medlemmer av FN, de har underskrevet alle de chartrer og menneskerettighetserklæringer som finnes, men deres status-symboler er ikke lenger Mercedes’er og Cadillac’er: det er antall slaver, som i Afrika dyrkes på barnefarmer, samles hos den snille Haile Selasse i Etiopia, og eksporteres videre til Midtøsten og det demokratiske India. Jeg henviser blant annet til norske misjonærers gjentatte ytringer i norsk TV. Den moderne arabers livkilde er olje.
Det neste punkt i Midtøstens betydning er det militærpolitiske: innflytelse over Midtøsten er avgjørende for stormaktenes kamp. I denne imperialistiske maktkamp deltar Sovjetunionen i samme grad som USA og tidligere England og Frankrike. Denne kamp om makten over Midtøsten er det man i Moskva kaller hjelp til undertrykkede folk, imperialismens offere. Offerne er mine politiske meningsfellers «oppfatning» av Midtøstens situasjon. Jeg er dypt skamfull over å høre venstre-radikalere prise den halv-idiotiske Nassers krigsgale politikk. Bare bruddstykker av Nassers ytringer strekker til som bevis på at man ikke bare har med åndssvak militarist, men også med en bevisst forræder mot sosialismen å gjøre.
Før krigen i Midtøsten brøt ut, brakte norsk TV en (eller flere) sendinger fra gatelivet i araberstatene, fremfor alt fra Egypt. Det var samtaler med engelsktalende arabere, og det var lyder av hylene, av blindt opphissede, uvitende, nasjonalistiske menneskemasser: «Vi vil ha krig!» – «Vi vil utslette Israel!» – «Vi ønsker krig, vi trenger krig!»
Tegninger og tekster fra arabisk presse er verre: De viser en hatpropaganda, en voldsmentalitet, et stupid jødehat, en «antisemittisme» (araberne er jo selv semitter!) som bare munner ut i en eneste tanke: massakrér jødene! Den arabisk-egyptiske propaganda ligger på et intellektuelt nivå, som man antakelig må gå til Sydstatenes Ku-Klux-Klan for å finne maken til.
U Thant ble som man vil huske i Egypt mottatt med folkemassens hyl: Vi vil ha krig! Vi vil ha krig!
De fikk sin krig. (Hvis man vil vite hvordan det ville ha gått, hvis krigen var blitt vunnet av oljemillionærene og slavehandlerne, da bør man anmode den israelske ambassade om et eksemplar av «A Selection of Cartoons from the Arab Press».)
Som alltid rammet krigen de uskyldige barn, kvinner, gamle syke, krøplinger og alle de infantile soldater som alltid er lydige mot sine militære foresatte, inntil død, lemlestelse og utslettelse. Det er en av våre sørgelige plikter å hjelpe disse uskyldige offere, fordi deres egne mange-millionærer og Nassere ikke vil gjøre det selv.
Jeg er ingen olding ennå, og slik som verden ser ut, vil jeg håpe at jeg slipper å bli det. Men jeg er gammel nok til å huske et par ting som jeg ikke engang glemmer når jeg sover. Min egen årgang, 1920, tilhører de årganger, som virkelig falt i krigen.
Jeg var i Nazi-Tyskland både før og under krigsutbruddet i 1939. Jeg har hørt hylet fra tyske borgere: Vi vil ha krig! Vi trenger en ny krig! Drep jødene! Slakt jødene! – Jeg har sett de samme tegninger i Julius Streichers organ «Der Stürmer». Det begynte like etter Hitlers maktovertakelse, og det dannede Europa troddedet ikke. Vi fikk se at det stemte: tyskerne fikk sin krig, Hitler, Streicher og besteborgerne vant i første omgang krigen, og man fikk se hva de hadde ment: nemlig hvert ord de hadde sagt.
Dessverre husker jeg mer. Jeg husker Moskva-prosessene. Jeg husker at Sovjetunionen under sin allianse med Hitler utleverte et ukjent antall tyske kommunister og jøder til masseutryddelse og gassovner, til tortur og massakrer. Veien fra Karraganda til Belsen og Buchenwald gikk i rett linsje. Jeg kjenner et par mennesker som gikk den veien.
Og de vestlige venstre-radikalere plapret lydig etter Moskva. De var lydige under Moskva-prosessene, de var lydige under Hitler-alliansen. Denne bikkje-lydigheten – helt fra 20-tallet av – var den holdning som moralsk ødela venstre-radikalismen, – for årtier og årtier fremover.
Under Hitler-herredømmet ble jødene forrådt av England. Hitler var villig til å slippe dem ut – alle som en. England hadde i årene før krigen «intet sted å gjøre av dem.» Fullastede emigrantskip ble sendt tilbake fra «Palestina», som det den gang het, – tilbake til Hitler som løste «problemet» på sin måte. Skip lå på havnen utenfor Palestinas kyst, uten at emigrantene ble sluppet i land, de lå der til de råtnet, – på samme måte som rumenske jøder ble henrettet ved å kjøres omkring i fullstappede godsvogner på jernbanen inntil det ikke kom flere lyder ut av vognene. Flyktninger ble tilbakevist til Hitler fra en rekke andre land. De hadde ikke «papirene» i orden.
I hele Churchills (nobelprisbelønnede) krigshistorie blir ikke jødemassakrene nevnt med ett eneste ord. Etter dette liker jeg ikke Nobel-prisen lenger.
Jødene ble den gang forrådt av alle, like grundig som de er blitt av Sovjet i Midtøsten i dag.
De ble massakrert i mellom 5 og 6 millioner. Dere som er unge nå: Mener dere at vi som husker det, skal late som om vi har glemt det? Skal vi lyve! Bare få år etter millionmassakrene i Tyskland-Polen, begynte den Sovjet-russiske antisemittisme å gjøre seg gjeldende, samtidig med at det viste seg at de russiske militærinteresser i Midtøsten var truet av en livskraftig, jødisk stat. Israel står den dag i dag i veien for den russiske militærstrategi, kontrollen over et av verdens viktigste strategiske punkter, samt oljekildene.
Slik som Sovjet sluttet seg til Hitler, da det passet, slik har Nasser og Sovjet i dag sluttet seg til kong Hussein, oljemilliardærene, og slavehandlerne.
Vi så det, og vi husker det. Det er vår oppgave å huske.
Det egyptiske hyl har jeg hørt før, på et annet tungemål. De bloddryppende avistegningene av slaktede jøder har jeg sett før, i et land som ligger nærmere enn araberstatene.
Forræderiet mot Israel blir gjentatt time for time. Ved hver tale i FN, ved hvert fredstelegram, ved hver tale i Pentagon og ved hver moralpreken i Kreml.
Men denne gang lar restene av dette folket seg ikke slakte som lam på alteret. De er organiserte, og de har våpen. Uten dette ville de bli massakrert på ny, – denne gang definitivt.
Jeg tror ikke på Vesten. Jeg tror ikke på Østen. Jeg tror ikke på FN. Jeg tror ikke på UNESCO. Jeg tror bare på hva jeg vet selv, og det er ikke til å bli særlig glad av.
I det hele fins bare ett eneste, stort og flammende lyspunkt: Nassers olje brenner! Jeg gratulerer Israel.
Nasser brukte i en tale nylig uttrykket «vår seierrike hær». Noen dager etter et nederlag som savner historisk motstykke. Det vise hans nivå som tenker. Hans nivå som sosialist.
Til de unge, radikale i dag har jeg en bønn: Vær ikke så lydige! Vær mistenksomme! Vær ulydige! De som vil «lede» dere, de lyver!
- Takk til professor Karl Egil Johansen som har gjort artikkelen tilgjengelig. Johansen utgav i år boken «Jødefolket inntar en særstilling», som beskriver et skiftende norsk vennskap med den moderne jødiske staten fra 1948.
