– En seier for fornuften, sier professor Bjørn K. Alsberg til Miff.no. Alsberg har stått i spissen for akademikerne som har kjempet mot boikottforslaget.
– Som akademisk institusjon er det NTNUs oppgave å stimulere til studier av årsakene til konflikten mellom Israel og palestinerne. Og hvordan den kan løses. Da er universitetet avhengig av å kunne samarbeide også med israelske akademikere og høre deres syn på konflikten, mener styret. Vedtaket var i tråd med innstilling fra rektor.
– Jeg tror det kommer til å bli vanskeligere for boikott-tilhengerne ved neste korsvei, sier en fornøyd Alsberg.
Hva er galt med forslaget om Israel-boikott på NTNU?
Publisert: Tirsdag 3. november 2009
Kommentar av Conrad Myrland
Boikottforslaget burde ikke bare avvises på grunn av de negative konsekvensene for NTNU og Norge. Forslaget burde vært avvist som umoralsk og diskriminerende. Oppropet bygger på flere halvsannheter, påpekte Conrad Myrland, daglig leder i MIFF, uken før styrebehandlingen.
Forslag om Israel-boikott i Sør-Trøndelag kommer fra en gruppe akademikere ved NTNU og Høgskolen i Sør-Trøndelag. 11. mai publiserte gruppen et opprop som her blir gjennomgått setning for setning.
Andre akademikere ved institusjonene har denne uken svart med en underskriftskampanje imot forslaget. Boikottmotstandernes hovedargumenter er først og fremst at boikotten vil kunne skade NTNU. Det vil true troverdigheten til NTNU som en saklig og objektiv utdanningsinstitusjon, skille universitetet ut som det første av vestlige universiteter som går inn for akademisk boikott, splitte kollegiet og skape mer polarisering, reise juridiske problemstillinger og frarøve NTNU faglig utbytte fra «internasjonalt fremragende akademiske miljøer». Til sist vil en boikott av Israel skape framtidig hodebry for ledelsen. For dersom NTNU boikotter Israel, vil det bli «svært vanskelig å føre rasjonelle argumenter for hvorfor vi ikke også boikotter andre nasjoner som bryter menneskerettigheter på langt verre måter», heter det i brevet til styret.
Disseksjon av boikottoppropet
Når styret ved NTNU, forhåpentlig, sier nei til Israel-boikott, må det ikke være bare på grunn av ren egeninteresse for NTNU og Norge. Det bør også være fordi man avviser løgnen, dobbeltmoralen og diskrimeringen av Israel som boikottforslaget bygger på.
Boikott av Israel – dumt og umoralsk (fra desember 2005)
Boikott-tilhengerenes dobbeltmoral (fra februar 2008)
La meg kommentere oppropet fra 11. mai bit for bit. Sitatene fra boikott-tilhengernes brev er i kursiv, og hvert nytt sitat markeres med en sort prikk.
AVKLARENDE INNLEDNING
Siden 1948 har staten Israel okkupert palestinsk jord og nektet palestinerne grunnleggende menneskerettigheter.
Første setning i oppropet røper mye om tankegangen til boikott-tilhengerne. I deres verden er det ikke bare Vestbredden og Gaza-stripen som er okkupert, de ser på selve staten Israel – innenfor de internasjonalt anerkjente grensene – som «okkupert palestinsk jord». I slik retorikk gjemmes det som oftest en motstand mot at jødene skal få ha sin egen stat.
Fra 1948 til 1967 var det Jordan og Egypt som okkuperte Vestbredden og Gaza-stripen. Det stod ikke akkurat bedre til med palestinernes menneskerettigheter på den tiden, for å si det forsiktig.
Når det gjelder palestinerne som ble boende innenfor Israels grenser etter 1948, så har de større frihet, bedre økonomi og flere borgerlige rettigheter enn de aller fleste arabere i noen av de over 20 arabiske stater. Araberne som bor i Israel har det bedre enn noen minoritet i noe arabisk land. Mange av araberne i Øst-Jerusalem frykter å bli en del av en framtidig palestinsk stat, og vil heller forbli under israelsk kontroll.
«Menneskeretten» som boikott-tilhengerne tenker på fremfor noen, er sannsynligvis «rett til å vende tilbake» for palestinerne som ble flyktninger under krigen fra 1947-1948. Etter alle vanlige kriterier har palestinerne mistet denne retten for lenge siden, slik som flere titalls andre flyktninggrupper fra denne perioden. En realisering av en slik «rett» ville i tillegg gjort slutt på Israel som en stat med jødisk flertall. Les mer i artikkelen Flyktninger har ingen allmenn rett til å vende tilbake.
DISKRIMINERING AV ISRAEL
I desember/januar i år gjennomførte Israel ett brutalt angrep på Gaza med store menneskelige lidelser som følge. Angrepet har rystet mennesker over hele verden og ført til kraftige protester.
I andre setning av oppropet gjør boikott-tilhengerne et langt hopp fra 1948 til 2009.
Det er altså krigen på Gaza-stripen som ser ut til å være den utløsende faktor for boikottoppropet. Det er ikke å vente at boikott-tilhengerne nevner hva som gikk forut for det israelske angrepet – flere år med bombardement av sivile israelske tettsteder, stadige infiltrasjonsforsøk og angrep mot grensestasjoner, krigersk retorikk og kraftig opprustning.
Hvorfor måtte Israel føre krigen på Gaza-stripen som de gjorde?
Dersom styret ved NTNU skal boikotte alle land som fører kriger de ikke liker, så kan det bli vanskelig å drive internasjonalt samarbeid i framtiden. For Israel kan ikke boikottes fordi krigføringen på Gaza-stripen var mer brutal eller mer umenneskelig enn andre lands krigføring.
– I forhold til hva som er vanlig ellers i verden, fulgte Israel reglene for krigføring «godt over gjennomsnittlig» under krigen på Gaza-stripen i vinter, sa seniorforsker Cecilie Hellestveit under et foredrag på NTNU i september. Rektor Torbjørn Digernes var til stede under foredraget, og jeg regner med han gjengir dette poenget under behandlingen av boikottforslaget.
Det er riktig at Israels operasjon på Gaza-stripen førte til kraftige protester. I Oslo sentrum ble det gjort ødeleggelser for millioner av kroner, alt utført av personer som deler boikott-tilhengernes forakt for Israel.
Samtidig hadde Israels operasjon større internasjonal støtte enn mange andre kriger. Dagen etter at Israel erklærte våpenhvile, lovte seks europeiske ledere å arbeide for at Hamas ikke skulle få ruste opp til en ny krig. I USA var demokrater og republikanere samlet i sin støtte til Israels forsvarskrig.
Israels kriger og andre lands kriger
HALVE SANNHETER
I tillegg til brutale militære overgrep har Israel i en årrekke drevet systematisk fordriving av de palestinske innbyggerne fra Jerusalem, Vestbredden og Gaza gjennom utvidelse av bosettingene på okkupert område, byggingen av muren og byggingen av et veisystem forbudt for palestinere.
I en situasjon hvor det drives «systematisk fordriving», i hvert fall av aktører som er like godt organiserte og like militært sterke som Israel, skulle man tro at det ble en klar nedgang i befolkningstallet blant de «fordrevne». Det motsatte er tilfellet. Det er få, om noen, grupper i verden som vokser raskere i antall enn palestinerne på Vestbredden og Gaza-stripen. Slik har det vært i alle de 42 årene Israel har kontrollert områdene.
Det er ikke å vente at boikott-tilhengerne skal forklare hvorfor Israel bygger «muren» og «et veisystem forbudt for palestinerne» (sikkerhetsbarrieren er i all hovedsak et gjerde med grøfter og patruljeveier, mur er bygd i tettbebygd strøk, dels for å redusere behovet for å ekspropriere arealer og dels for å hindre beskytning inn i sivile israelske områder).
Forklaringen på hvorfor Israel gjennomfører disse kostbare sikkerhetstiltakene er ganske enkelt tusenvis av vilkårlige angrep mot sivile jøder. Statistikken fra den andre intifadaens tusen første dager taler sitt tydelige språk: 2229 beskytninger mot israelske biler, 938 beskytninger mot israelske bosetninger, 1811 angrep med håndgranater osv.
Det hevdes ofte at Israel ikke har gitt palestinerne utsikter om å få en sammenhengende stat. Israelske bosetninger og «apartheid-veier» deler opp Vestbredden i «bantustater», blir det hevdet. Opplysningene som palestinernes egen leder gir til Washington Post beviser at Israel så sent som i 2008 gav palestinerne tilbud om en sammenhengende stat på nesten hele Vestbredden. Problemet var bare at Mahmoud Abbas sa nei.
Mange israelere mener Palestinamandatet og FNs resolusjon 242 til sammen gir Israel rett til å bosette jøder i de omstridte områdene, beholde deler av dem etter en fredsløsning og til å kreve ekte folkerettslig fred i bytte for de delene som man etter avtale gir fra seg.
Et stort flertall i Israel har vist vilje til å oppgi bosetningene i bytte for en ekte, varig fred. Problemet er at naboene ikke ser ut til å være villige til å inngå en slik fred.
HYKLERI
Israelske universiteter og høgskoler har spilt en nøkkelrolle i undertrykkelsespolitikken. En stor del av landets akademikere er direkte involvert i landets avanserte våpenindustri, samfunnsforskere er sentrale i byggingen av okkupasjonsstaten, historikere og arkeologer spiller en viktig rolle i utviklingen av den sionistiske ideologien og i fornektingen av palestinsk historie og identitet. Israelske akademiske institusjoner driver også systematisk diskriminering av palestinske studenter. De 11 palestinske universitetene på Gaza og Vestbredden blir hindret i sin virksomhet, og studenter og ansatte lever i stadig frykt for trakassering og for at undervisning og studier skal bli avbrutt. Slik bryter Israel alle idealer om åpne universitet og akademisk frihet.
En rekke palestinske grupper har de siste årene ført en åpen krig mot Israel. Noen palestinske akademikere støtter åpent det politiske programmet til Hamas, som går ut på å drepe jødene i en religiøs krig. Andre støtter Yasser Arafats linje – som var å gradvis overta hele Palestina, og knekke jødenes stat med terror.
Det er ikke bare mange palestinske studenter på Vestbredden og Gaza-stripen som er fiendtlig innstilt til Israel. Det er også mange pro-palestinske studenter og akademikere i Vesten. Altfor mange av disse ser for seg en framtid uten et jødisk demokrati som lever ved siden av en palestinsk stat. Jeg tror få av akademikerne som ønsker Israel-boikott ser for seg noen reell tostats-løsning i framtiden. Ved å tvinge gjennom returrett for fem millioner palestinere, skal også Israel bli en stat med arabisk flertall.
Israel har ingen interesse av å blande seg inn i palestinske universiteter, så lenge virksomheten deres ikke truer landets sikkerhet.
Israelere som studerer i Trondheim og israelske akademikere som har faglig samarbeid med NTNU, frykter nå å få sine studier og prosjekter avbrutt. Boikott-forslagene oppleves urettferdige, som en trakassering. Boikott-tilhengerne ser ikke ut til å forstå at de vil få NTNU-styret med på den samme oppførselen som de anklager Israel for. De som vil boikotte snakker om «åpne universitet og akademisk frihet». For et hykleri!
KORTSLUTNING
Knapt noen stater er så ofte blitt fordømt av FN, men Israel nekter systematisk å rette seg etter FN-resolusjoner og internasjonal lov.
Det er en kortslutning å tro at stater er riktig ille og umoralske dersom de ofte blir fordømt av FN. Flere av de fremste kjeltringstatene når det gjelder menneskerettigheter blir aldri fordømt.
Mange land i verden har gjort og gjør ting som bevislig medfører mange ganger (noen ganger hundrevis av ganger) så mange døde og skadde, for eksempel, uten at det medfører noen særlig reaksjon fra FN. Så de mange anti-israelske resolusjonene forteller mest om FN: Israel blir helt annerledes behandlet enn alle andre land. Det stiller FN i et meget dårlig lys og svekker FNs troverdighet. Les mer på temasiden om Israel og FN.
Det er også et faktum at Israel holdes til høyere standarder enn andre land i forhold til folkeretten. Seniorforsker Cecilie Hellestveit forklarte dette da hun holdt foredrag ved NTNU 2. september. Gjentatte ganger er lovene for krigføring blitt strammet inn som særskilte reaksjoner mot Israel. Det ble ingen reaksjoner etter at vestlige land brukte klasevåpen og hvitt fosfor, men etter at Israel brukte det, påpekte Hellestveit.
SANNHET MED MODIFIKASJONER
Til nå har Israel gått fri for internasjonale reaksjoner og sanksjoner. Over hele verden protesterer fagforeninger og humanistiske organisasjoner mot denne politikken.
Har Israel gått fri for internasjonale reaksjoner? Hvor mye har førsteamanuensene og professorene i Trondheim egentlig fått med seg av utviklingen i Midtøsten de siste 61 årene?
Israel blir utsatt for et intenst diplomatisk press hver dag, og i alle landets kriger har stormakter blandet seg inn på forskjellig måte.
Flere arabiske og muslimske stater boikotter Israel og har ingen diplomatiske forbindelser med landet. Israel blir utsatt for et hylekor i alle sammenhenger hvor ekstreme arabiske ledere og ayatollah-regimets talsmenn får et mikrofonstativ.
NORGE SOM FORHANDLINGSPARTNER
Vi, undertegnede, mener det nå er på tide at også akademiske institusjoner bidrar til å legge et internasjonalt press på Israel, slik at reelle forhandlinger mellom Israel, folkevalgte palestinske myndigheter og det internasjonale samfunn kan starte.
Israel får sikkert mye større tillit til det internasjonale samfunnet som forhandlingspartner, spesielt Norge, dersom NTNU vedtar boikott…
I neste avsnitt kan vi lese at «reelle forhandlinger» kan starte etter at Israel avslutter okkupasjonen.
MÅLE OG VEIE ISRAELERE
Vi som undertegner dette brevet, er ansatte ved Norges teknisk- naturvitenskapelige universitet (NTNU) og Høgskolen i Sør-Trøndelag (HiST). Vi ber styret ved våre institusjoner om å vedta akademisk boikott av Israel. Boikotten omfatter staten Israels utdannings-, forsknings- og kulturinstitusjoner og deres representanter, uansett religion og nasjonalitet. Dette innebærer at vi avstår fra å delta i noen form for akademisk eller kulturelt samarbeid med israelske institusjoner og deres representanter, inntil det er gitt garantier for at okkupasjonen opphører. Vi vil at NTNU og HiST fortsatt skal samarbeide med og støtte institusjoner, organisasjoner og enkeltpersoner i Israel som arbeider mot okkupasjonen og krenkelsen av palestinernes menneskerettigheter. Vi ønsker at våre kolleger i Israel som kjemper mot okkupasjonspolitikken, må få sterkere støtte av våre universiteter enn det som hittil har vært tilfelle (f.eks. gjennom stipendier eller gjesteprofessorat). Samtidig tror vi at en akademisk boikott kan gjøre situasjonens alvor tydelig for akademikere og andre i Israel. Framtida for både palestinere og israelere ligger i at okkupasjonen tar slutt slik at samtaler kan begynne. Dette tror vi ikke vil komme uten press utenfra.
Dette er det siste avsnittet i boikottoppropet.
Først må vi gjenta at palestinernes leder, Mahmoud Abbas, har fortalt åpent at han avviste en tilnærmet full israelsk tilbaketrekning fra Vestbredden i de hemmelige fredsforhandlingene med Israel i 2007 og 2008. Israels statsminister Benjamin Netanyahu har erklært sin støtte til opprettelse av en demilitarisert palestinsk stat.
Så ser vi til slutt at NTNUs boikott av israelere og israelske utdanningsinstitusjoner visstnok ikke skal være fullstendig. NTNU skal fortsatt samarbeide med dem som «arbeider mot okkupasjonen og krenkelsen av palestinernes menneskerettigheter».
Hvem skal opphøye seg til dommer i denne saken? Skal det avgjøres av styret fra sak til sak hvilke israelske akademikere og studenter som er imot okkupasjonen i stor nok grad? Hva med de israelske akademikerne som kritiserer bosetningene, men som støtter sikkerhetsbarrieren? Hva med dem som kritiserer tøffe militære tiltak fra Israels side, men som ikke er enig i at Israel er opprettet på «okkupert palestinsk jord»?
Boikott-tilhengernes ekstreme politiske synspunkter blir nok en gang tydelig avslørt i oppropets nest siste setning. De tar til orde for å starte samtaler etter at okkupasjonen har tatt slutt!
Hvilken okkupasjon er det i det hele tatt snakk om? Den fra 1948, som de innleder oppropet med? Den fra 1967? Det er ikke gitt at grensene mellom Israel og en framtidig palestinsk stat skal gå akkurat der hvor våpenhvilelinjene ble lagt i 1949. Det må forhandles om hvor grensen skal gå.
