Norsk olje- og gassnæring kan trygt satse i Israel. Selskapet AGR Energy har allerede sikret seg flere større lete- og operatørkontrakter, og andre norske selskaper skal også være på vei inn, rapporterte nyhetsbyrået NTB 8. mai og 15. mai.
Utenriksdepartementet og Norges ambassadør i Israel, Svein Sevje, problematiserer dette. – Norske myndigheter er varsomme i forhold til norsk engasjement i omstridte havområder, lyder begrunnelsen fra UD.
Om det er UDs advarsel som er helt unødvendig upresis, eller om det er NTBs gjengivelse, er uvisst. I stedet for å skape støy om uavklarte havområder, burde den norske regjering gitt best mulig støtte og oppfølging til norske selskaper som ønsker å delta i det kommende israelske gasseventyret. For alle de store funnene ligger klart sør for de omstridte områder, innenfor israelsk økonomisk sone. Det er svært skadelig for norske interesser at UD (eller NTB?), i stedet for å helle olje på opprørt hav, gir inntrykk av at hele den israelske offshoresatsningen er problematisk.
– De lisensene vi er aktive i, ligger ikke i omstridt område, påpeker Eivind Reiten, styreleder i AGR til avisen Dagen.
Seminar i Stavanger 30. mai
Klassekampen gjengir UD som om det er gitt en generell advarsel til norske selskaper mot å engasjere seg i olje- og gassutvinning utenfor Israels kyst. Samtidig starter de heksejakten på næringsaktører som viser interesse for israelsk offshoreaktivitet. «Reklamerer for Israel,» heter det i Klassekampens overskrift.
Det er Greater Stavanger som reklamerer for Israel. 30. mai skal næringsutviklingsprosjektet arrangere seminar om «Muligheter for petroleumsindustrien offshore Israel». Dette burde UD ønsket velkommen, i stedet for å skape høy sjøgang.
Bakgrunn for konflikten
Konflikten mellom Israel og Libanon gjelder et havområde på 860 kvadratkilometer i en kjegleformet trekant som utvider seg nordvestover ut fra punktet for landgrensen mellom de to landene på Middelhavskysten. Middelhavet er totalt omkring 2.500.000 kvadratkilometer. Det omstridte området er altså 0,03 prosent av havet.
Nettstedet NOW Lebanon oppsummerte bakgrunnen for striden allerede 13. juli 2011. I februar 2007 undertegnet Libanon og Kypros en deleavtale hvor punkt 1 på kartet over ble satt som den sørlige grensen for Libanons økonomiske sone. Denne avtalen ble aldri ratifisert av Libanons parlament, først og fremst for å unngå å provosere Tyrkia. Ankara okkuperer deler av Kypros, og mener regjeringen sør på øya ikke har rett til å forhandle fram slike avtaler.
Libaneserne oppdaget etterhvert at det var «en feil» å bruke punkt 1. I juli og oktober 2010 sendte Libanon kart til FN hvor punkt 23 ble satt som sørligste punkt for Libanons økonomiske sone.
I desember 2010 inngikk Israel og Kypros en avtale hvor punkt 1 ble fastslått som det nordligste punktet for Israels økonomiske sone. Det er derfor trekanten mellom punkt 1, punkt 23 og kysten som avgrenser det omstridte farvannet.
Norge har hatt konflikter om delelinjer i havet pågående i flere tiår, uten at det har hindret gass- og oljeutvinning i andre deler av norsk økonomisk sone. Slik burde det også være i Israel.
Et forenklet kart fra Interfax Global Energy Services illustrerer hvordan de største israelske gassfunnene ligger klart sør for det omstridte området.
Den maritime grensen mellom Libanon og Israel vil kunne bli avklart i forhandlinger med FN som mekler. Inntil det er avklart, kan norsk olje- og gassindustri med all rett delta aktivt i offshoresatsningen på israelsk side, slik de også gjør på libanesisk side.
Relatert artikkel:
Nytt gigantfunn av gass, nye krav fra Libanon
