Onsdag 30. oktober innleder Kirkenes Verdensråd (KV) sin 10. generalforsamling i Busan i Sør-Korea. Organisasjonen hevder å representere 345 kirkesamfunn og over 500 millioner kristne. Generalsekretær er den norske teologen Olav Fykse Tveit, tidligere generalsekretær i Mellomkirkelig Råd.
Fykse Tveit og hans kollegaer har sørget for at massefordrivningene og den sterkt intensiverte volden mot kristne i land som Syria, Egypt og Irak ikke blir nevnt med et ord i generalforsamlingens 122 siders håndbok.
Omtalen av to workshops som berører situasjonen for kristne minoriteter i muslimske land røper stor berøringsangst for de reelle problemene.
- «Kompleksiteten i kristne-muslimske relasjoner i Afrika,» er tittelen på den ene. Her skal situasjonen i Nigeria tilsynelatende være i hovedfokus. Den islamistiske terrorgruppen Boko Haram som gjennomfører ukentlige og svært dødbringende bombeangrep mot kristne kirker, blir ikke nevnt i håndboken.
- «Kristne minoriteter i Asia og interreligiøs dialog,» er tittelen på den andre. «I Asia lever kristne under skyggen til hinduisme, islam og buddhisme. Mens slik minoritetsstatus har sine ulemper, spesielt i sammenheng med gjenoppvekking av religiøs fundamentalisme, gir det også muligheter for inter-religiøs samtale om og kontakt for livet.» Med tanke på hva som har skjedd og skjer med kristne i arabiske land de siste få årene, lyder de første par setningene i omtalen himmelskrikende naive.
Dette er alle sporene MIFF har funnet i håndboken om at situasjonen for kristne som lider under muslimsk dominans opptar KV. Men når engasjement for arabiske kristne kan brukes til å angripe Israel, blir det alltid ryddet plass på agendaen til KV. Vi har spesielt merket oss tre workshops i håndboken. Se analyse under.
Oppdatering 22. november: Berit Hagen Agøy, generalsekretær i Mellomkirkelig Råd, avviser at Israel ble svertet under KVs generalforsamling og forteller at hun oppfattet at situasjonen for kristne i arabiske land var et hovedfokus. Hun viser da spesielt til uttalelsen om kristnes tilstedeværelse og vitnesbyrd i Midtøsten og uttalelsen om politisering av religion og rettigheter til religiøse minoriteter. Interesserte kan selv lese uttalelsene og vurdere om de beskriver situasjonen korrekt og adresserer de reelle problemene for kristne i arabiske land. Ta for eksempel Irak. «Irak er utsatt for stor risiko for å bli tømt for sine menneskelige ressurser,» heter det i uttalelsen. Det er litt av et understatement i en situasjon hvor antallet kristne er redusert fra minst 1,2 millioner til under 300.000 de siste ti årene. Også irakere med andre religioner har forlatt landet i stort antall, men KV unngår å nevne at kristne er enormt overrepresentert blant de eksterne irakiske flyktningene.
Det er også verdt å merke at den førstnevnte uttalelsen peker ut konflikten mellom Israel og palestinerne som «kjerneproblemet som driver fram mange av de andre konfliktene i regionen», nevner «rett til å vende tilbake» og «slutt på Israels okkupasjon av Øst-Jerusalem». Uttalelsen er neppe et sterkt eksempel på at Israel ikke ble svertet under KVs generalforsamling.
Workshop 1: Målet er å vende kirkenes tanker om Israel
«Vandre sammen i håp for Palestina og Israel,» er tittelen på den første workshopen. Dette er en presentasjon av ledsagerprogrammet, og hvordan dette hjelper kirker rundt omkring i verden «å delta på et søk etter en rettferdig fred i Palestina-Israel konflikten». Deltakerne på workshopen skal også få høre «suksesshistorier» om hvordan ledsagerprogrammet har «redusert eller forhindret brudd på menneskerettighetene» og «hvordan systematisk støttearbeid hjelper kirker til å revurdere sin posisjon overfor konflikten». Kirkens Nødhjelp, Norges Kristne Råd og Den norske kirke står som arrangør av workshopen.
Kirkens Nødhjelp og Mellomkirkelig Råd i Den norske kirke ser det som rettferdig at palestinske flyktninger får «rett til å vende tilbake». Når de bruker kodeordet «rettferdig fred», er det ikke minst tilbakevending det siktes til. De støtter dette ekstreme palestinske kravet selv om det vil gjøre slutt på Israel som en jødisk stat dersom den israelske regjering skulle bli tvunget til å gi etter for kravet. Fykse Tveit er ikke fremmed for å gjennomføre full tilbakevendingsrett, selv om det skulle gi, som han selv skrev i DagenMagazinet 30. april 2008, “feil befolkningssammensetning i staten Israel”.
Det er ellers verdt å merke seg at omtalen av workshopen røper propagandamålet med ledsagerprogrammet: at kirker revurderer sin posisjon overfor konflikten. Det er ikke opprettet noen ledsagerprogram til beskyttelse av syriske, irakiske eller egyptiske kristne. Her kan ikke KVs byråkrater og deres støttespillere i Norge samtidig kjempe for det «rettferdige» mål at verdens eneste jødiske stat skal få arabisk flertall.
Workshop 2: Miljøkamp for å sverte Israel
«Eco-rettferdighet i Palestina,» er tittelen på den andre workshopen. Her loves deltakerne «en presentasjon og diskusjon om å fremme og beskytte rettighetene til palestinerne og deres miljø». «Talerne vil snakke om den daglige urettferdighet av okkupasjonen og den kritiske tilstanden for miljøet i Det hellige land. Mangel på vann, håndtering av avfall og selvforsyning med mat [food sovereignty] er presserende bekymringer for palestinerne.» Ansvarlig for workshopen er «Miljøutdanningssenteret til Den evangelisk lutherske kirke i Jordan og Det Hellige Land». De vil få fram behovet for «internasjonal solidaritet i denne saken».
Ingen andre folkegrupper får anledning til å brette ut sine miljøutfordringer på KVs generalforsamlig, bare de som samtidig vil benytte sjansen til å fordømme Israel.
Workshop 3: Boikott-forkjempernes plattform
«Kairos Palestine: Kjempe for frigjøring,» er tittelen på den tredje workshopen. Her får deltakerne en gjennomgang av Kairos-dokumentet, som Kirkens Nødhjelp og Mellomkirkelig råd med flere har gitt støtte til å utgi på norsk. «Denne workshopen sikter mot å fordype den kristne teologiske refleksjon på hva det betyr å elske sin fiende og undertrykker, samtidig som man gjør motstand mot ondskapen til okkupasjon, ydmykelse og dehumanisering.» Forfatterne av Kairos-dokumentet (utgitt i 2009) ber det internasjonale «å få satt i gang et system med økonomisk sanksjoner og boikott rettet mot Israel» (punkt 7.1).
Det er hundrevis av etniske og religiøse grupper som kjemper for frigjøring over hele verden. Den eneste gruppen som får oppmerksomhet på KVs generalforsamling, er gruppen som ønsker «frigjøring» på bekostning av verdens eneste jødiske stat.
Av ulike årsaker gis det boikottoppfordringer rettet mot mange land i verden, inkludert Norge og Danmark. De eneste boikott-tilhengere som får ordet på KVs generalforsamling er de som vil boikotte Israel. Og de hevder å gjøre det i kjærlighetens navn.
Utstillinger mot Israel
I tillegg til de anti-israelske workshopene, vil «Den nasjonale koalisjonen for kristne organisasjoner i Palestina» og representanter for KVs eget ledsagerprogram være på plass i utstillingsområdet under generalforsamlingen. Heller ikke her vil det mangle på svartmalingen når bildet av Israel skal tegnes. MIFF finner ingen spor av at syriske, egyptiske eller irakiske kristne er representert blant utstillerne.
Olav Fykse Tveit og Egypts kristne
KVs naivitet er allerede nevnt. Et tilleggseksempel kan være uttalelsen som generalsekretær Olav Fykse Tveit ga på KVs nettside 15. august 2013. Han uttalte seg etter angrepene mot koptiske kristne i Egypt 14. august. Denne dagen ble et stort antall koptiske kirker vandalisert og nedbrent av muslimer. Maspero Youth Union har, ifølge den detaljerte rapporten til Amnesty International, dokumentert ødeleggelse av 37 kirker og angrep på 23 andre kirker. Oppfordringer til å delta i volden mot de kristne ble gitt fra lokale moskeer og muslimske ledere.
– Jeg håper dette ikke vil bli tolket som en konflikt mellom kristne og muslimer, sa Olav Fykse Tveit.
Når historien om 2000-tallets situasjon for kristne i Midtøsten vil bli skrevet, kommer vi til å lese om hvordan to tusen år gamle kristne samfunn ble revet opp med rot i land som Irak, Syria og Egypt. Historikerne som gransker KVs skriftlige materiale vil knapt finne spor av dette i forhold til den altoverskyggende sak: Palestina.
I en uttalelse fra KVs Midtøsten-konferanse fra 29. mai 2013 har man det i deres egne og rene ord: «Palestina fortsetter å være den sentrale saken i regionen. Å løse konflikten mellom Israel og Palestina i henhold til FN-resolusjoner og internasjonal lov, vil hjelpe svært mye med å løse de andre konfliktene i regionen.»
Jeg er overbevist om at Olav Fykse Tveits syriske, irakiske og egyptiske søsken ikke akkurat opplever det slik.
