A-magasinet, utgitt av Norges største avis Aftenposten, har hatt et intervju med Cecilie Hellestveit. Hun er en av Norges fremste og mest anerkjente eksperter på menneskerettigheter generelt og krigens rett spesielt. Da NRK ville ha en uhildet undersøkelse av sin dekning av Midtøsten-konflikten, var det henne NRK selv bestilte til å gjennomføre undersøkelsen. Noe annet er at NRK ikke tok særlig hensyn til hennes rapport.
Denne rapporten, og det intervjuet som vi lenker til her, er ført i et akademisk og forsiktig språk som det sømmer seg for en forsker. Vi i MIFF snakker i klartekst på folkelig vis. Men leser du grundig, vil du se at på mange felter betyr hennes ord temmelig nøyaktig det samme som våre.
Vi anbefaler alle å lese intervjuet i sin helhet. Vi vil bare understreke noen få punkter her:
Hellestveit tror ikke at israelerne sikter spesifikt på barn. [Selv om man tar Hamas-regimets tall, er barn sterkt underrepresentert blant de drepte i forhold til folketallet, og Hamas bruker også unge gutter som terrorister. Når disse blir drept i kamp med israelske soldater blir de oppført som drepte barn.]
Grunntanken [i norske medier] om at en israelsk tilbaketrekning «ville løse alt», er … så forenklet at den blir til dels misvisende for å forklare hva som skjer i konflikten.
Det er et paradoks at jeg stadig opplever å ta Israels side i debatten. Det er fordi det er så mye mangel på kunnskap.
Intervjueren: «Du har uttalt at Israel er flinkere enn de fleste til å overholde folkeretten i krig. Forklar.» – Forklaringen viser tydelig at hun fremdeles mener dette.
Intervjueren påpeker at kvinner og barn blir drept. Hun svarer: «Det er det som er krig. Krig er grusomt. Men krigen i Gaza blir i mye større grad brakt inn i folks stuer enn andre kriger.»
«Folk anklager Israel for krigsforbrytelser uten å tenke på at alle de andre statsaktørene opptrer minst like ille og med enda mindre tanke på sivile tap. .. For eksempel britene i Basra i 2003.» – Altså slik vi i MIFF har sagt hele tiden: Israel er ikke verre enn vestlige land, heller tvert imot. Det er ingen større grunn å boikotte Israel enn Storbritannia, USA og mange andre land som har ført krig.
Les intervjuet med Cecilie Hellestveit.
Nettavisen har intervjuet Jo Andre Sannem, som er jurist og høgskolelektor ved Forsvarets høgskole. Det intervjuet er også verd å lese, selv om det ikke så direkte framlegger Israels syn, og selv om språket kanskje er noe tyngre. Vi skal bare nevne ett punkt her:
Dersom private hjem, religiøse bygninger skoler, sykehus og kulturbygg blir brukt til militære formål, kan det bli lovlig å angripe dem, sier Sannem.
De som fordømmer Israel så sterkt for landets forsvarsoperasjoner mot Hamas og Islamsk Jihad, kriminaliserer samtidig norske ledere og offiserer som har deltatt i lignende krigføring.
Israel kan sette Hamas ut av stand til å gjenta angrepet
28. juli hadde Arne Willy Dahl, pensjonert generaladvokat, en artikkel i Aftenposten hvor han drøftet sommerens konflikt mellom Israel og Hamas i lys av folkeretten. Han begynner med å forklare hva som gir Israel rett til å gjøre omfattende tiltak mot Hamas-regimet.
«Folkeretten har et generelt forbud mot maktbruk, med selvforsvar mot væpnet angrep som kanskje det viktigste unntaket. Avfyring av raketter med sprengstoff over grensen er et åpenbart eksempel på væpnet angrep. Hvis det er spørsmål om isolerte og sporadiske episoder, vil man kreve at mottiltakene holder seg innenfor grensene av nødvendighet og proporsjonalitet. Proporsjonalitet vil si forholdsmessighet, altså at det må være et rimelig forhold mellom krenkelsen og responsen.
Når det væpnede angrepet får et visst omfang, har den angrepne part derimot adgang til å gjøre det som er nødvendig for å sette motparten ut av stand til å gjenta angrepet, det vil si gå til krig eller væpnet konflikt.»
Videre oppklarer han en del misforståelser omkring proporsjonalitet og sivile tap.
«Når man har gått til krig, gjelder ikke noe proporsjonalitetsprinsipp overfor fiendens stridende soldater eller sivile som tar direkte del i fiendtlighetene. Det som gjelder, er at man ikke skal iverksette noe angrep som kan forventes å gi uforholdsmessig store sivile tap målt opp mot den tilsiktede militære fordel. Med «angrep» menes her bruk av væpnet makt, selv om man i den større konteksten utkjemper en forsvarskrig.
Tilfeldighetenes spill kan gjøre at de sivile tapene blir større eller mindre enn ventet. Det som teller er ikke hva som blir det faktiske utfallet, men hva angriperen med rimelighet kunne regne med da angrepet ble iverksatt.
Sivile tap kan også oppstå ved feiltagelser. Hvis man ikke har gjort det som er praktisk mulig for å verifisere at angrepsmålet er militært, har staten gjort seg skyldig i et folkerettsbrudd. Det samme gjelder angrep som ikke er rettet mot noe spesifikt militært mål, men som rammer sivilt og militært tilfeldig.
Personlig ansvar for krigsforbrytelse oppstår dersom vedkommende har angrepet sivile personer eller gjenstander med vilje, eller angrepet et militært mål med kunnskap om at det også vil medføre sivile tap som er klart uforholdsmessige sett opp mot den konkrete og direkte militære fordel som angriperen forventer å oppnå.»
Dahl gir også mye annen nyttig informasjon. Les hele artikkelen her.
Conrad Myrland bidro til denne artikkelen.
