Først av alt vil vi gratulere Mani Hussaini med å bli valgt som ny leder av AUF! 26-åringen fra Jessheim ble valgt til stående applaus og uten motkandidater på landsmøtet i helgen, melder NTB. MIFF har et større antall kurdiske medlemmer, som sikkert er stolte av å se en kurder valgt inn som leder av Norges største ungdomsparti.
MIFF har tidligere kritisert avtroppende leder Eskil Pedersen for dobbeltmoral angående våpensalg til Israel og forvirring om okkupasjon. I Pedersens lederperiode har AUF fortsatt sin demonisering av Israel (Stjørdal, Stavanger og julekortet 2013 er bare eksempler) og stilt opp til gruppefoto sammen med helteportrett av dømt terrorist. Vi husker også episoden fra Hamar, hvor AUF-er la ut jødehets på Facebook.
Kurder fra Syria
Hussaini vokste opp i et land hvor jødehets og Israel-hat var en del av mainstream kulturen. Vi lærte på skolen at vi skulle hate Israel, fortalte han nylig til Aftenposten. Det hjalp ikke at han gikk på byens dyreste privatskole.
«- Det var ansett som en veldig fin skole. Men i ettertid har jeg skjønt at mye av det jeg lærte, var ren bullshit og regimepropaganda.
– Hva tenker du på?
– For eksempel da vi lærte å tegne kartet. Folk i Syria tegner det syriske kartet mye større enn det egentlig er. De tar en liten bit av Irak, en liten bit av Tyrkia, og Libanon finnes liksom ikke. Vi lærte at Syria hadde vunnet alle kriger. Vi lærte at den store sultanen Saladin var syrer – ikke kurder. Vi lærte også at vi skulle hate Israel.
Han sukker oppgitt.
– Dette er lærere som sier til elevene sine at noe av det flotteste du kan oppnå, er å dø i kampen for Palestina.
Da han kom til Norge, måtte han derfor nullstille seg og lese historien på nytt.
– Møtet med norske skoler fikk meg til å innse at jeg ikke kunne stole på noe av det jeg hadde lært i Syria. Jeg lærte at det nesten alltid finnes flere sider av en sak, det finnes ikke én sannhet.»
Andre sannheter
Dersom Hussaini vil nullstille seg helt fra Israel- og jødehat, bør han nok også hente impulser utenfor AUF og det pro-palestinske miljøet i Norge. Rapporten om antisemittisme fra HL-senteret som kom i 2012, viste at graden av antisemittisme er størst blant de ivrigste støttespillerne av palestinerne.
Hussaini har rett. Det finnes ofte flere sider av en sak enn det vi først er kjent med. La oss se på noen.
10. juni 2010 skrev Hussaini en artikkel i Klassekampen hvor han oppfordret den norske regjeringen til å trekke Oljefondets investeringer ut av Israel.
«Å angripe et skip med menneskerettighetsforkjempere og livsviktig bistand i internasjonalt farvann er helt uakseptabelt,» skrev Hussaini.
Men var det menneskerettighetsforkjempere ombord i skipet Mavi Marmara? Det er godt mulig. Men det var også voldelige tyrkiske aktivister, og det var de som møtte israelske spesialsoldater med vold. En av aktivistene var Ya’akov Bolinet Alniak. I september ble han drept i et amerikansk luftangrep i Syria. «Menneskerettighetsforkjemperen» var da en kriger for Islamsk Stat. Det burde ikke komme som noen overraskelse. Aktivistene som Hussaini forsvarte i Klassekampen for fire år siden var også den gang radikale islamister som sang kampsanger mot jøder ombord på skipet.
«Skipene var i internasjonalt farvann, og dette er et klart brudd på havretten,» skrev Hussaini.
Her finnes det en sannhet framsatt av personer med bedre folkerettslig ekspertise enn ungdomspolitikeren.
Det er krigstilstand mellom myndighetene som kontrollerer Gaza-stripen (Hamas) og Israel. Det gjør blokaden lovlig i seg selv. Göran Lysén, som er svensk professor emeritus i folkerett, slår fast at Israel på denne bakgrunn også har rett til å gripe inn i internasjonalt farvann mot skip som har uttrykt intensjon om å bryte sjøblokaden. Den samme vurderingen gjør den norske forskeren Cecilie Hellestveit, som er ekspert på folkerett og Midtøsten.
– Israels side av saken står rent juridisk på tryggest grunn, sa Hellestveit til NRK i januar 2011.
Da AUF-lederens politiske stjerner sist satt i regjering, deltok Norge i sjøblokade av Gaddafi-regimet i Libya. Nå deltar Norge, med Arbeiderpartiets støtte, i krigen mot Islamsk Stat, inkludert «menneskerettighetsforkjempere» fra Mavi Marmara.
Overdrivelser
1. august 2014 skrev Hussaini en artikkel om Gaza-krigen i Nye Meninger, debattsiden til Dagsavisen. Her begynner han med å antyde at norske barn «trolig» har spist i gjennomsnitt 17 is hver dag gjennom sommerferien. La oss for folkehelsens skyld håpe at det ikke er tilfelle! Om ikke det kreves nullstilling, så kreves det nok i hvert fall å runde nedover.
Men det er ikke bare antall is som er skrudd i været i Hussainis artikkel. «80 prosent av alle drepte er uskyldige sivile,» hevder han. Etter krigen har helsemyndighetene til Hamas skrudd ned tallet til 70 prosent sivile. På israelsk side mener man andelen sivile drepte palestinere var rundt 55 prosent. The Meir Amit Intelligence and Terrorism Information Center, som holder på å gå gjennom alle navn for drepte palestinere, anslår, når de har gått gjennom halvparten, at omlag 50 prosent av de drepte var stridende, 50 prosent sivile. Til sammenligning har forholdet mellom stridende og sivile drepte i Afghanistan, krigen som Norge har deltatt i, vært anslagsvis 1 til 3 (eller omkring 75 prosent). I andre kriger har andelen sivile vært mye større. (De israelske tallene for stridende under sist Gaza-krig blir langt på vei bekreftet av en analyse av Al Jazeeras oversikt over drepte.) De israelske forsvarsstyrkene har utviklet de mest omfattende og avanserte tiltak for å minimere sivile tap i angrep mot legitime militære mål, påpeker den britiske obersten Richard Kemp. Hvorfor skjer da det tragiske, at sivile blir drept?
Hussaini skriver mer i sin artikkel.
«Israels krig er ikke mot Hamas, den er mot palestinernes kamp mot okkupasjonen. Årsaken til konflikten er ikke Hamas. Hamas er en konsekvens av okkupasjonen og Israels betimelige påskudd til å gå til krig. Hamas’ oppslutning vil trolig øke i takt med Israels økning i antall soldater og raketter. Vi fordømmer angrep fra begge sider, men la oss ikke i all fordømmelsen glemme det bakenforliggende, nemlig en total blokade av Gaza og en hensynsløs okkupasjon av Vestbredden, med en mur som deler palestinske familier, jorder og frarøver et helt folk deres frihet.»
Flere setninger i dette avsnittet kan det virke som om Hussaini har lært av sine lærere i Syria. Hamas er en del av Det muslimske brorskap, som ble startet to tiår før den moderne israelske staten ble opprettet. Hamas kjemper ikke for å vinne kontroll over Gaza, for å avslutte okkupasjonen der. Israel avsluttet okkupasjonen i 2005. Hamas kjemper ikke for å vinne kontroll over Vestbredden, men lar sine raketter regne ned over Tel Aviv og Beersheba fordi de ser på hele Israel som okkupert. Hamas har det samme målet som Hussainis syriske lærere hadde: Islam vil eliminere Israel.
«En total blokade av Gaza,» hevder Hussaini. Den er drøyere enn 17 is om dagen. I første halvår gikk det 24.374 lastebil-lass med varer gjennom israelske grensestasjoner inn til Gaza-stripen. Dette ifølge statistikken til United Nations Office for the Coordination of Humanitarian Affairs. Så total kan blokaden umulig være.
Hussaini ser ut til å glemme hvorfor den israelske sikkerhetsbarrieren på Vestbredden ble bygget. Det var for å stanse terrorbølgen fra høsten 2000 som drepte 811 israelere i løpet av tusen dager. Hva vil skje dersom AUF får viljen og «muren blir revet»?
Dersom Israels lovlige okkupasjon av Vestbredden hadde vært hensynløs, ville neppe de palestinske byene og landsbyene i området hatt selvstyre de siste 20 årene.
Mer nullstilling må til.
Vi anbefaler å begynn med miff.no/kort og miff.no/innføringsartikler.
