Onsdag 4. april skrev Jan-Erik Smilden en kommentar i Dagbladet med overskriften «Palestinere med hjemlengsel drepes som terrorister».
De unge angriperne, som kastet brannbomber og brennende dekk mot grensegjerdet til Israel fredag 30. april, har bodd på Gaza-stripen hele sitt liv, akkurat som foreldrene deres og de fleste av besteforeldrene.
Ingen flyktning
Smilden presenterer historieprofessor Issam Adwan som «en av de minst seks millioner palestinske flyktninger som ikke får vende hjem». Vi ser på bilder av Adwan, og er temmelig sikre på at denne middelaldrende mannen aldri har vært flyktning. Vi er helt sikre på at hans rolle som en av lederne i «returmarsjen» ikke dreier seg om hjemlengsel, slik Dagbladet fremstiller det.
– De arabiske landene er del av geografien i dette området. Israel er som en fremmed. Ting kommer til å komme tilbake slik det pleide å være – med Israel borte, og bare de arabiske landene blir tilbake, sa Adwan i et intervju med en pro-palestinsk organisasjon fra New Zealand i desember 2012.
– De nåværende regionale endringene, med den arabiske våren, den økende motstanden og internasjonale oppmerksomheten på palestinernes rettigheter, fremskynder den kommende kollapsen til Israel, sa Adwan også. Historieprofessoren uttrykte den gang håp om at Egypt ville bryte fredsavtalen med Israel. I desember 2012 hadde Det muslimske brorskapet makten i Kairo.
«Arrangørene sier de har fredelige hensikter,» skriver Smilden, og gjør seg fullstendig til mikrofonstativ. Hva Adwan, en av lederne, sa i 2012 tar han ikke med: «Israel vil kollapse en dag. De [det internasjonale samfunnet] bør bygge relasjoner til palestinerne. De vil for alltid være her, ikke Israel.»
«At Hamas, som styrer Gaza, også har kontroll på denne protestbevegelsen, er det liten tvil om, men dette er en tverrpolitisk aksjon som samler palestinere både på Vestbredden, i Gaza og i flyktningleire andre steder i Midtøsten,» skriver Smilden. Hadde Dagbladets kommentator gjort litt research, ville han sett at nettopp Adwan er en av mennene som terrororganisasjonen Hamas bruker til å styre bevegelsen. Det er en tverrpolitisk aksjon til Israels ødeleggelse.
Ifølge det israelske The Meir Amit Intelligence and Terrorism Information Center er Adwan leder for Hamas’ kontor for flyktningsaker. 26. april 2017 skal han ha oppfordret på sin Facebook-side til rakettangrep mot Tel Aviv dersom et arabisk hus i Israel blir ødelagt. Adwans artikler blir jevnlig publisert i Hamas-media, og han er en av strategene bak provokasjonene som nå pågår ved grensegjerdet. Den israelske tenketanken opplyser også at Adwan ble født i 1967. En person som blir født 19 år etter at foreldrene flyktet er ingen flyktning.
Ingen rett til å vende tilbake
Smilden skriver: «FN-resolusjon 194 fra 11. desember 1948 slår fast at palestinerne som måtte forlate Israel tidligere samme år, har rett til å vende hjem. Den er aldri blitt satt ut i livet. Israel har ingen interesse av at palestinerne får flytte tilbake, ikke minst fordi noe slikt vil føre til at jødene blir en minoritet i sitt lenge etterlengtede land.»
For det første skal Smilden ha ros for å sette ord på hva «rett til å vende hjem» betyr for Israel. MIFF har satt ord på dette i årevis, men dessverre er det en slik politikk som støttes av LO, Mellomkirkelig råd i Den norske kirke, KFUK-KFUM Global, Kirkens Nødhjelp og mange andre sterke aktører i Norge.
Ellers roter Smilden. Resolusjon 194 ble vedtatt i FNs generalforsamling og er ikke bindende. Den krever at flyktningene skulle vende tilbake med fredelige hensikter, noe det ikke var utsikter til i 1948 og heller ikke i tiden etter. Alt som har skjedd etter desember 1948, har gjort resolusjonen enda mer urealistisk, ikke minst på grunn av at så godt som alle jødene ble fordrevet fra de arabiske landene. Det flyktet flere jøder fra arabiske land enn arabere som flyktet fra Israel. Disse jødene, og andre jødiske flyktninger, fylte opp eiendommene og plassene etter araberne som flyktet. Det betyr at det ble en befolkningsutveksling mellom jøder og arabere. Forholdene for minoriteter i arabiske land beviser at jødene ikke har noen fremtid dersom de “vender tilbake” og kommer under arabisk dominans.
Etter alle vanlige kriterier for behandling av flyktninger har palestinerne for lengst mistet enhver “rett til å vende tilbake”. I et rettferdig erstatningsoppgjør for alle flyktningene ville Israel netto tjene store penger. Israel skylder ikke verden i alminnelighet, og araberne i særdeleshet, noe som helst, heller tvert imot.
Smilden skriver: «Med Donald Trump i Det hvite hus frykter mange palestinere at retten til å vende hjem ikke engang blir et diskusjonstema.» En rett som ikke eksisterer kan selvsagt ikke være noe tema.
Krigen
Smilden skriver også: «750 000 palestinere flyktet fra det som skulle bli staten Israel i 1948. På godt norsk kalles det som skjedde da palestinerne ble fordrevet fra sine hjemsteder etnisk rensing, men de som bruker det uttrykket står i stor fare for å bli kalt antisemitter. Det får heller stå sin prøve. Den israelske versjonen om at palestinerne flyktet etter oppfordring fra sine ledere, er motbevist gang på gang, også av en rekke israelske forskere.»
Det skjedde én etnisk rensning under krigen i 1948. Hver eneste jøde på Vestbredden og i Øst-Jerusalem ble enten drept eller tvunget på flukt. I det som ble Israel etter krigen ble en betydelig andel arabere boende. Denne minoriteten har i dag økt til omkring to millioner mennesker.
Hovedkonklusjonen til historieprofessor Benny Morris er at flyktningproblemet oppstod som følge av en krig palestinske arabiske ledere startet for å forhindre at staten Israel så dagens lys. Morten Fjell Rasmussen, daværende styreleder i MIFF skrev blant annet følgende i artikkelen Det palestinske flyktningproblemet:
«Når Benny Morris skal oppsummere hvorfor så mange palestinere flyktet i 1947-49, begynner han med å skrive at bildet er svært komplekst og variert, og at mange faktorer virket sammen. Deretter legger han til at den siste og avgjørende faktoren de fleste steder var angrep fra Irgun, Lehi, Haganah eller IDF, eller frykt for slike angrep. Til denne konklusjonen er det flere ting å bemerke. For det første, det at folk flykter for å komme unna krigsområder før et forventet angrep finner sted, er en naturlig reaksjon. Om vi trekker en parallell til for eksempel andre verdenskrig, finner vi utallige eksempler på dette. Og ikke minst finner vi mange eksempler på at sivilbefolkningen evakuerer områder etter hvert som militære styrker trekker seg tilbake fra områder de ikke klarer å holde. Da tyske styrker trakk seg tilbake fra Øst-Europa mot slutten av andre verdenskrig, flyktet den tysktalende sivilbefolkningen sammen med dem. Det samme skjedde da finske styrker trakk seg ut av Øst-Karelen under Vinterkrigen i 1939-40, og da den egyptiske hæren uventet brøt sammen sør i Israel i oktober 1948.
Videre må vi se konklusjonen til Benny Morris i lys av en annen av konklusjonene hans, nemlig at den palestinske utvandringen skjedde i en krigssituasjon, og at den direkte og indirekte var et produkt av en krig som palestinerne startet.
Men selv med disse nyanseringene er det grunn til å spørre om Benny Morris kan ha trukket en forhastet konklusjon, og om ikke en annen faktor har spilt minst like stor rolle – nemlig den religiøse faktoren. Benny Morris gir en rekke eksempler på at mange muslimer hadde sterke antipatier mot å leve under jødisk styre, mens kristne og drusere hadde en langt mer positiv holdning. Men han fremholder ikke dette som en av hovedforklaringene bak utvandringen. Kanskje har han undervurdert styrken i disse antipatiene? En jødisk stat, og ikke minst en jødisk stat hvor det bor muslimer, er en teologisk umulighet i islam. Det blir lettere å forklare den omfattende palestinske utvandringen om vi tar med denne faktoren, og det er rimelig å se den som en av hovedforklaringene.»
Rasmussens analyse styrkes av det den palestinske historieprofessoren sier til Dagbladet, nemlig at Israel er noe midlertidig som vil forsvinne. Det trodde flyktningene i 1948, og det tror deres barnebarn og oldebarn 70 år senere. Den beste måten for å overvinne denne hindringen for fred mellom palestinere og israelere, er ved å avvise alle drømmer om «rett til å vende tilbake».
