AUF-leder Mani Hussaini sier til Klassekampen at det er «flaut å se regjeringens totale fravær» av kritikk mot Israel. 29. juli stanset israelsk marine norske statsborgere som forsøkte å bryte den lovlige sjøblokaden av det fiendtlige Hamas-regimet på Gaza-stripen. Lørdag 18. august ble en norsk kvinne, Kristin Foss, lettere skadet av en gummikule da hun deltok som støtte i en demonstrasjon for voldelige palestinere på Vestbredden. Foss representerer International Solidarity Movement (ISM), en gruppe som arbeider for boikott av Israel og kjemper for politiske krav som vil erstatte verdens eneste jødiske stat med arabisk stat nummer 23 og muslimsk stat nummer 58.
Sammenlignet med Jens Stoltenberg
Når Hussaini vurderer utspillene fra Solberg og Søreide i disse sakene, sammenligner han nok med sin politiske læremester Jens Stoltenberg.
31. mai 2010 var en av de dårligste dagene på jobben for statsminister Stoltenberg. Her er hva MIFF skrev i 2013:
«I morgentimene 31. mai 2010 bordet israelske spesialsoldater skipet Mavi Marmarai Middelhavet. Skipet var på vei for å bryte Israels lovlige sjøblokade av det fiendtlige Hamas-regimet på Gaza-stripen. Ni aktivister som møtte spesialsoldatene med vold ble drept under bordingen.
Lang tid før det ble skikkelig kjent hva som hadde skjedd ombord, og før statsminister Jens Stoltenberg tok lunsj samme dag, fordømte han Israel under “en improvisert pressekonferanse utenfor høyblokka i regjeringskvartalet”.
– Den norske regjeringen er rystet over nyheten om at det israelske militæret har angrepet skipene som hadde humanitær bistand på vei til Gaza, sa Stoltenberg, ifølge tv2.no. ” Den norske regjeringen fordømmer bordingen av skip med nødhjelp på vei til Gaza,” heter det i ingressen.
– Denne typen militære angrep på sivile aktivister er helt uakseptabelt, og det er nødvendig med en internasjonal uavhengig granskning av hva som skjedde, sa han også.
De første meldingene fra aktivistene ombord inneholdt sterkt overdrevne dødstall. TV2-artikkelen som ble publisert klokken 11.43 mandag 31. mai sier for eksempel at “19 mennesker skal være drept”.
Den norske regjering nøyde seg ikke med Stoltenbergs raske fordømmelse. Utenriksminister Jonas Gahr Støre uttrykte “sjokk” over hendelsen, og fortalte TV2 at den israelske ambassadøren var innkalt på teppet. Også dette skjedde bare noen timer etter at nyheten om bordingen ble kjent, og hendelsesforløpet var uklart. Statsministeren krevde “at blokaden av Gaza må oppheves så raskt som overhodet mulig”.
Den norske regjeringen hadde spilt helt på lag med de Hamas-allierte provokatørene ombord i Mavi Marmara, som hadde som et hovedmål å sverte Israel i opinionens øyne.
Diskriminering
I ettertid er det grunn til å stille flere spørsmål ved Jens Stoltenbergs reaksjon.
De siste årene har det vært daglige “militære angrep mot sivile aktivister” rundt omkring i verden, ikke minst i Israels nabolag. [I Israels tilfelle var det ikke snakk om sivile aktivister, men voldelige islamister.] Hvor mange av disse har Stoltenberg fordømt? I hvor mange andre episoder har han krevd “internasjonal uavhengig granskning”? Hvor mange ganger er den syriske eller egyptiske ambassadøren i Norge blitt kalt inn på teppet når hundrevis av mennesker er drept i deres hjemland? I hvor mange andre tilfeller har norske medier møtt opp på en improvisert pressekonferanse utenfor høyblokka i regjeringskvartalet for å få en uttalelse av statsministeren før lunsj?
Det lukter bedervet fisk
I år har det kommet frem opplysninger som stiller Stoltenbergs reaksjon i en enda grellere lys. I oktober 2005, like etter at Jens Stoltenberg og den rødgrønne regjeringen hadde kommet til makten, mobiliserte norske myndigheter en styrke på 70 norske spesialsoldater som skulle borde to russiske fiskefartøyer som hadde drevet ulovlig fiske i norske territorialfarvann ved Bjørnøya.
Det er uvisst om Stoltenberg var involvert i saken, men ifølge TV2s artikkel fra 12. august var Forsvarsdepartementet orientert da 70 spesialsoldater ble sendt nordover til Banak flystasjon i Finnmark. “Forsvarsdepartementet krevde fullstendig taushet om den dramatiske operasjonen,” skriver journalist Kjell Persen.
Norske myndigheter fortalte ikke den fulle og hele sannheten om hva som skjedde i 2005. Den gang meldte NRK at 20 politifolk var på vei mot de russiske skipene. I virkeligheten var det snakk om 70 soldater fra Forsvarets spesialkommando (FSK).
Ifølge TV2s gjengivelse av hendelsen, var det Sysselmannen på Svalbard som til slutt nektet å gi grønt lys til operasjonen. Da skal noen av soldatene allerede ha vært i et Kystvaktskip på vei mot de russiske fartøyene.
Norske myndigheter var på god vei til å borde fiskeskip med 70 spesialsoldater, og ingen har reagert mer på det enn at det har vært stort sett ukjent for de fleste i åtte år. Nordmenn er gode på å reagere raskt og hardt når Israel kan anklages for å bruke overproporsjonal styrke. Forskjellen på Israel og Norge, er at vi står over for naboer som vi mener stjeler fisk, Israel står overfor naboer som ofte truer menneskeliv. Jeg regner med alle kjenner lukten av bedervet fisk.
Kunnskapsminister Kristin Halvorsen (SV) beskriver boikott-utspillet i 2006 som en av sine “største tabber i politikken”. Stoltenbergs raske fordømmelse i mai 2010 var en annen tabbe fra den rødgrønne regjeringen som rammet Israel. Særlig siden seks toppledere i europeiske stormakter hadde gitt sin støtte til Israels sjøblokade av Hamas-regimet etter Gaza-krigen i 2009.»
Så langt hva MIFF skrev i 2013.
Hussaini tar feil. Solberg-regjeringens ønske om å innhente informasjon fra israelsk side før man uttaler seg på en avmålt måte, er ikke feighet men korrekt diplomati. Det er ikke regjeringens mangel på kritikk av Israel som «raserer Norges omdømme som fredsnasjon», men at norske borgere deltar i fiendtlige og truende handlinger mot en vennligsinnet stat. Når det ryktes at en norsk partileder på Stortinget støtter brudd på folkeretten og vil ha fri våpentilgang til islamistene i Hamas, skades omdømmet kraftig. Når en annen partileder for et mye større norsk parti kaller Israel for en apartheid-stat blir omdømmet ytterliggere skadet.
Det var Stoltenbergs reaksjon i 2010 som var feig – ikke bare fordi den kom forhastet og bygde på feil og ensidig informasjon – men aller mest fordi det var dobbelstandard mot verdens eneste jødiske stat.
Hussainis medisin
Hussaini sier mer til Klassekampen: «Jeg har venner på begge sider som nekter å gi opp håpet om en fredelig tostatsløsning. Internasjonal oppmerksomhet, samt det å anerkjenne Palestina som selvstendig stat, er viktig for å støtte kreftene på begge sider og presse de som forsøker å hindre fred.»
Har Hussaini palestinske venner som godtar en løsning med to stater for to folk? Det ville være veldig fint å få navnene på disse, for Norsk Folkehjelp, Norwac, Kirkens Nødhjelp, KFUK-KFUM Global, Flyktninghjelpen – alle de norske organisasjonene som lever stort på norske bistandsmidler til palestinerne – kan ikke gi oss noen slike navn.
Hussaini bør vite at ingen konflikter får større internasjonal oppmerksomhet. Det har ikke hjulpet. Å anerkjenne Palestina som selvstendig stat uten en fremforhandlet løsning vil være å undergrave folkeretten og Oslo-avtalene.
