Nyhetsbyrået
NTB fortsetter å samle stemmer som fordømmer Trump-planen. I den
redaksjonen er det ingen begeistring for dem som stiller krav til palestinerne.
Denne gang har NTB funnet B’Tselems leder Hagai El-Ad som mener Trump-planen legger opp til «en permanent tilstand av apartheid».
– Røde Kors kjenner veldig godt til det regimet som
styrte Sør-Afrika under apartheidperioden, og vi svarer til alle dem som
anklager Israel for det samme: Nei, det er ikke noe apartheid i Israel. Det er
ikke noe regime som tror på en overlegen rase eller som nekter grunnleggende
menneskerettigheter til én spesiell gruppe mennesker på grunn av deres påståtte
underlegenhet. Det er en blodig nasjonal konflikt, hvor det mest fremtredende
og tragiske er en årelang okkupasjon. Men det er ikke noe apartheid, sier
sveitsiske Jacques De Maio, som leder Den internasjonale Røde Kors-komiteen i
Israel og i de palestinske selvstyremyndighetene.
– De som påstår at det finnes apartheid i Israel, aner ikke
hva de prater om. Enten så vet de ingenting om hva apartheid er, ellers så vet
de ingenting om Israel. Apartheid-anklagen er en oppkonstruert løgn, sier
journalisten og forfatteren Benjamin Pogrund, som arbeidet i en
apartheid-kritisk avis i Sør-Afrika. Les alle MIFFs artikler som avslører
apartheid-løgnen.
NTB har også funnet seniorforsker Jørgen Jensehaugen ved
PRIO. Han kritiserer hvordan utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) har svart
på planen.
– Realitetene har løpt fra norsk Midtøsten-politikk.
Situasjonen på bakken har endret seg kraftig, og å si at politikken ligger
fast, blir derfor problematisk, sier han til NTB.
– Et alternativ for Norge er å anerkjenne Palestina innenfor
grensene fra før 1967. Det ville ha sendt et klart signal, men kommer neppe til
å skje med dagens regjering, fortsetter Jensehaugen.
Først faktafeilen: Før 1967 var det ingen grenser, det var
våpenhvilelinjer mellom Jordan-annekterte Vestbredden og Egypt-okkuperte Gaza.
Palestina som en stat har aldri hatt noen grenser, fordi det har aldri eksistert
noen palestinsk stat.
Det finnes allerede over 130 land som har anerkjent «Palestina»,
uten at det har løst situasjonen. Allerede
i 2014 ga Jensehaugen den samme anbefalingen, etter at Sverige anerkjente «Palestina».
Svenskenes anerkjennelse har ikke gitt noe bidrag til fred, snarere tvert imot.
Det vil ikke løse situasjonen om Norge gjør det samme, det vil undergrave
folkeretten.
Hvorfor en ensidig anerkjennelse av Palestina vil
undergrave folkeretten
Anerkjennelse av stater er regulert av folkeretten, og den
har to hovedretninger:
1) Den konstituerende teorien sier at
anerkjennelse fra andre stater skaper en stat.
2) Den erklærende teorien sier at en
anerkjennelse er en bekreftelse på en allerede eksisterende situasjon. En ny
stat blir en juridisk person og får juridisk kapasitet bare dersom den begynner
å operere som en stat «på bakken».
«Praksis i løpet av de siste hundre årene er ikke entydig,
men peker mot den erklærende teorien som den beste av de to teoriene,» skriver
Malcolm N. Shaw i sin bok International Law fra 2014.
– Det er utfordringer knyttet til den konstituerende
teorien. En ny stat kan ikke bare bli ønsket seg fram til eksistens, påpeker
Peter Wertheim. Denne
artikkelen er en forkortet gjengivelse av Wertheims artikkel Recognizing a Palestinian State
before a Peace Agreement with Israel Undermines the International Rule of Law publisert av Jerusalem Center
for Public Affairs 7. august 2017.
Montevideo-konvensjonen fra 1933 (se
nettsiden til Universitetet i Oslo) lister opp fire krav til en stat i
artikkel 1:
a) En permanent befolkning.
b) Et definert landområde.
c) Én regjering.
d) Kapasitet til å inngå avtaler med andre land.
Dersom anerkjennelse i seg selv skapte en stat, ville
palestinerne hatt en stat for lenge siden. Ifølge palestinske myndigheter har
136 av 193 medlemsstater i FN gitt sin anerkjennelse av «staten Palestina».
Anerkjennelse, selv om den kommer fra mange land, kan ikke skape en stat der
det ikke eksisterer noen på bakken. Dermed er ikke kravene i
Montevideo-konvensjonen oppfylt.
Det eneste unntaket, som Wertheim påpeker, er om en stat
blir tatt opp som medlemsstat av FN. Det krever anbefaling av sikkerhetsrådet
og godkjenning av generalforsamlingen. «Medlemskap i FN er åpen for alle
fredselskende stater som aksepterer forpliktelsene i dette charteret,» heter
det i FN-charteret.
Om en stat skulle være tatt opp i FN uten å oppfylle kravene i Montevideo-konvensjonen
vil den fortsatt, juridisk sett, være en stat selv om den er en feilslått stat.
Anerkjennelse av «Palestina» og folkeretten
Oppfyller palestinerne Montevideo-konvensjonen?
Palestinerne er en permanent befolkning på to landområder;
de selvstyrte områdene på Vestbredden og på Gaza-stripen. Selv om det ikke er
avklarte grenser for disse områdene, kan man med noe grad av velvilje si at de
to første kravene i konvensjonen er oppfylt.
Kravene i punkt c og d er det verre med. Det er en dyp
filosofisk og politisk splittelse mellom palestinske selvstyremyndigheter (PA/
PLO/ Fatah) som kontrollerer selvstyrte områder av Vestbredden, og Hamas som
styrer Gaza-stripen. De siste ti årene har det ikke eksistert noen palestinsk
regjering som kan håndheve kontroll og myndighet over et gitt landområdes
befolkning. Forsøkene på samarbeid og samling har vært mange, men de har ikke
vært vellykkede.
– Den interne splittelsen mellom den sekulære nasjonalistiske
og den teokratiske bevegelsen i det palestinske samfunnet er kanskje den
største hindringen for å oppnå en palestinsk stat på det nåværende tidspunkt,
skriver Wertheim. Splittelsen er ikke bare ideologisk, men også geografisk.
I overskuelig framtid er det ingen utsikter til en
palestinsk regjering som kan kontrollere både selvstyreområdene på Vestbredden
og Gaza-stripen. Hamas hevder at de ikke er bundet av noen avtaler som PLO/ PA
har underskrevet, og vice versa. Dermed kan heller ikke det fjerde
Montevideo-kravet bli oppfylt. Ingen palestinsk regjering kan inngå avtaler som
påvirker både Vestbredden og Gaza-stripen.
«Inntil det blir enighet om en permanent avtale, vil den
antatte Staten Palestina ikke ha noe landområde som den kan utøve effektiv
suverenitet over, dets grenser vil være ubestemte eller omstridte, dets
befolkning, virkelig og potensiell, være ubestemt, og mange av dem vil
fortsette å leve under okkupasjon eller i stater hvor de har søkt tilflukt,»
skrev jusprofessor Guy
Goodwin-Gill i 2011. Han er en ekspert i folkerett og ikke i
heiagjengen til Israel. Goodwin-Gill representerte palestinerne da Israels
sikkerhetsbarriere på Vestbredden ble behandlet av Den internasjonale domstolen
i Haag i 2004.
En ensidig anerkjennelse fra Norge vil ikke endre på noe av
dette. Å
anerkjenne Palestina som stat vil være å anerkjenne en fantasistat, skrev
MIFF i 2011. Det vil være i strid med de avgjørende punktene i vanlig
folkerett.
Vil åpne et nytt kapittel av konflikten
Det finnes også andre krav til nye stater. I 1991 utarbeidet
europeiske land «Retningslinjer for anerkjennelse av nye stater i Øst-Europa og
i Sovjetunionen». Her ble det blant annet understreket at statene måtte
respektere FNs-charter, ha en spesiell respekt for rettssikkerhet, demokrati og
menneskerettigheter, gi garantier for rettighetene til etniske og nasjonale
grupper og minoriteter, ha respekt for at grenser ikke skal krenkes og
forpliktelse til å løse regionale uenigheter med diplomati eller mekling.
Europeiske land krevde at statene som oppstod
etter oppløsningen av Jugoslavia skulle «forplikte seg til, før
anerkjennelse, å vedta konstitusjonelle og politiske garantier som sikrer at de
ikke har noen territorielle krav mot et naboland». Europeiske land krevde også
at statene ikke skulle bruke fiendtlig propaganda mot en nabostat.
Hva om Norges regjering stiller de samme kravene til en
palestinsk stat før anerkjennelse? Vil palestinerne oppgi alle framtidige
territorielle krav mot Israel? Det har vist seg gang på gang at det vil de
ikke. Nettsiden
til palestinernes ambassade i Oslo viser at det vil de ikke. Vil
palestinerne godta å løse alle konflikter med Israel på fredelig vis? Hittil
har de tviholdt på å bruke det de omtaler som “motstand”, men som i praksis har
vist seg å bety terror og blodig vold.
I april 2017 gikk Daniel Polisar gjennom 400
meningsmålinger gjennomført av fem ulike palestinske institutt de siste årene.
Hva fant han? Jo, når palestinerne får tre valgalternativer – 1) en israelsk og
en palestinsk stat side om side i fred, 2) énstatsløsning med like rettigheter
for israelere og palestinere og 3) en palestinsk stat fra Jordan-elven til
Middelhavet (uten Israel), så velger de fleste palestinere det tredje
alternativet. Bare et mindretall på omkring 30 prosent av palestinerne sier de
vil akseptere at en tostatsløsning blir et varig resultat. Flertallet på rundt
70 prosent kan godta en tostatsløsning som et midlertidig stadium, men vil
fortsette kampen til hele «Palestina» er «frigjort».
Å anerkjenne Palestina før en framforhandlet løsning vil
ikke løse noe. Det vil bare undergrave vanlig folkerett og europeiske lands
moderne praksis (for anerkjennelse av de nye statene i Øst-Europa). Det vil
ikke gi fred og heller ikke avslutte (den
lovlige!) okkupasjonen, men bare åpne et nytt kapittel i konflikten.
Å anerkjenne palestinsk stat er imot tidligere inngåtte
avtaler
I brevet fra PLO-leder Yasser Arafat til Israels
statsminister Yitzhak Rabin 9. september 1993 lovte Arafat å bruke
forhandlinger for å permanent løse alle konflikter og uenigheter. Når
palestinerne nå forsøker å få Norge til ensidig å anerkjenne staten «Palestina»
før en forhandlet løsning, er det et brudd på palestinernes forpliktelser
ifølge Oslo-avtalene.
«Kongedømmet Norge» står, sammen med stormaktene, som vitne
i Oslo II-avtalen som ble undertegnet i Washington 28. september 1995. Avtalen
gjør det klart at palestinerne ikke skal ha jurisdiksjon eller kontroll med
eksterne grenser, luftrom, internasjonale relasjoner og israelere i
bosetninger. At palestinske selvstyremyndigheter er avtalefestet til dette er i
strid med deres påstand om at «Palestina» er en stat.
Dersom en venstreorientert norsk regjering skulle anerkjenne
en palestinsk stat, vil det være å vise forakt mot Norges rolle som vitne til
Oslo II-avtalen. Det vil også bety slutten for Norge som leder av
giverlandsgruppen for palestinerne.
Senest 5. februar 2011 gjorde Midtøsten-kvartetten det klart
at ensidige tiltak fra noen av partene ikke kan forutbestemme utfallet av
forhandlinger og «vil ikke bli anerkjent av det internasjonale samfunnet». En
rød-grønn ensidig anerkjennelse av Palestina, samme hvor mye norsk godhet og
velvilje den hviler på, vil ikke bli anerkjent av det internasjonale samfunnet.
Løser ikke noe
Det finnes en rekke uløste spørsmål i konflikten mellom
israelere og palestinere, for eksempel Jerusalem, flyktninger, grenser,
bosetninger, sikkerhet og vann. En norsk anerkjennelse av en palestinsk stat
vil ikke bidra til å løse noen av disse.
Det er veletablert i folkeretten at grensetvister bare kan
løses av statene som er involvert i den gjeldende grensekonflikten. Andre
aktører som ikke er del av konflikten kan ikke tvinge gjennom en løsning.
Verken i Oslo eller New York kan det bestemmes hvor grensen mellom Israel og en
eventuell palestinsk stat skal være.
For øyeblikket er det over 40 bilaterale avtaler mellom
Israel og palestinske selvstyremyndigheter. Dersom en palestinsk stat opprettes
uten at det foreligger en fremforhandlet løsning, vil grunnlaget for mange av
disse bilaterale avtalene falle bort. Dersom andre stater medvirker til dette
vil det være det samme som å undergrave integriteten til folkeretten, skriver
Wertheim.
Hva om palestinerne fikk sin egen stat på hele Vestbredden
og Gaza-stripen? Hamas ville fortsatt ha effektiv kontroll over Gaza-stripen.
Hamas har et antisemittisk og nazi-inspirert charter, står på terrorlisten til
en rekke land, tar til orde for Israels ødeleggelse, avviser eksisterende
avtaler og forbereder seg på nye kriger. Ingenting av dette vil forsvinne med
en ensidig norsk anerkjennelse, snarere tvert imot.
– Palestinernes forsøk på å få regjeringen i
Oslo til å anerkjenne en palestinsk stat, er et forsøk på å få en palestinsk
stat uten å løse konflikten med Israel. En ensidig anerkjennelse vil bare
styrke de minst kompromissvillige kreftene på begge sider og føre partene
lengre fra hverandre. Det vil sannsynligvis resultere i mer, ikke mindre,
blodsutgytelse, konkluderer Wertheim.
