I 2001 avholdt FN en såkalt «verdenskonferanse mot rasisme» i Durban, Sør-Afrika. Konferansen ble preget av intoleranse, antisemittisme og grunnløse anklager mot verdens eneste jødiske stat. «I 2001 og deretter, har Durban-prosessen blitt brukt til å promotere rasisme, intoleranse, antisemittisme og Holocaust-fornektelse, og til å undergrave ytringsfrihet og Israels rett til å eksistere,» skriver UN Watch på en faktaside.
22. september, i forbindelse med FNs generalforsamling, ble det holdt et høynivåmøte for å markere at det er 20 år etter første Durban-konferanse.
I forkant av møtet forsøkte MIFF å få Utenriksdepartementet til å svare om Norge kom til å delta. Da vi sendte spørsmål første gang hadde allerede følgende land sagt nei til deltakelse: USA, Australia, Canada, Israel, Storbritannia, Ungarn, Nederland, Østerrike, Tsjekkia, Tyskland og Frankrike og Bulgaria.
– Vi har tett dialog med andre land. Beslutning vil bli tatt når vi har fått kartlagt alle relevante forhold knyttet til møtet. Vi kan komme tilbake til dere når beslutning er tatt, svarte UD første gang 31. august.
16. september stilte MIFF spørsmålet direkte til utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide. I mellomtiden hadde Italia, New Zealand, Hellas, Kroatia, Slovakia, Slovenia og Hellas også varslet at de trakk seg.
Søreide svarte slik: «Der er vi nå i en dialog med flere andre land, nærstående nordiske land blant annet, på hvordan de planlegger å agere. Dette er jo på mange måter et dilemma. Vi har under normale omstendigheter ikke spesielt stor tro på boikott som et virkemiddel, men samtidig så ser også vi de utfordringene som Conrad Myrland peker på, og som gjør at det er flere land som da ikke deltar på ulike nivåer. Men dette er som mye annet under høynivåuken work in progress, der vi har god dialog med nærstående land for å vurdere hva vi i fellesskap gjør og hvordan vi i fellesskap stiller oss til det.»
Først dagen før konferansen avklarte statssekretær Jens Frølich Holte at Norge deltar i Durban-konferansen på embetsnivå, ikke på politisk nivå.
Men fellesskapet med nærstående land, som utenriksministeren snakket om i forrige uke, viste seg å smuldre bort. Verken Danmark eller Sverige deltok i Durban-konferansen. MIFF er stolt av at vi har bidratt med press mot regjeringene også i København og Stockholm.
Til slutt valgte minst 38 land i verden, minst 21 av 27 medlemsland i EU, å holde seg borte fra Durban. Hvor ble det av den norske tette dialogen med andre land? Når alle våre mektigste allierte, når alle de store EU-landene, og de sosialdemokratiske utenriksministerne i våre naboland, tok skikkelig avstand fra den antisemittiske historien til Durban, hvorfor klarte ikke da Høyre-statsråden å gjøre det riktige på oppløpet av sin periode som utenriksminister? Er det en trøst for Norge at vi har fellesskap med irske og belgiske diplomater når vi sitter og hører på at Iran fordømmer Israel fra FNs talerstol? Er det på denne måten Norge sikret seg plass i FNs sikkerhetsråd?
En rekke organer i FN-systemet er sykelig opptatt av Israel, og særlig Durban-sporet er kuppet av anti-israelske krefter. (Les mer her om hvorfor du ikke kan ta FN-fordømmelser av Israel alvorlig.) Tidligere denne måneden skrev Høyres stortingsrepresentant Ingjerd Schou, sammen med 314 andre parlamentarikere fra begge sider av Atlanterhavet, under på et krav om stans av diskriminering av Israel i FN.
