Kommentarartikkelen av Jan Benjamin Rødner, nestleder i MIFFs hovedstyre, ble først publisert i Vårt Land 19. oktober 2022.
Vårt Land tar 6. oktober betimelig opp det anspente forholdet mellom Den norske kirke og Det mosaiske Trossamfund. All honnør til Gunnar Haaland for å ta bladet fra munnen. Jeg har i årevis advart mot den anti-israelske, og dypest sett anti-jødiske, retningen som Den norske kirke har valgt. Dessverre stikker det dypt og bredt.
Berit Hagen Agøy, international direktør i Mellomkirkelig råd, sier at det må være legitimt å kritisere Israel og at det er urimelig å kalle slik kritikk for antisemittisk. Her slår hun inn åpne dører. Ingen er prinsipielt uenig i dette. Problemet er at hennes og Dnk´s kritikk beveger seg langt utenfor enhver rimelig kritikk og i stort monn fores av antisemittiske forestillinger.
Det var et forvarsel da Dnk i 2010 støttet og medfinansierte utbredelsen av Kairos-dokumentet (Kairos), en bannbulle av et ensidig smedeskrift, skrevet av kristne geistlige i samarbeide med muslimer i Palestina. Dessverre er det fortsatt med på å slå an tonen, ikke bare i forhold til Israel, men også til jødene.
Det ser ut til at Agøy, Fykse Tveit, Sommerfeldt m.fl. tror at de kan holde seg med et tvers igjennom Israel-fiendtlig narrativ og samtidig arbeide for fred mellom Israel og palestinerne og føre en meningsfull dialog med norske jøder. Der tar de oppsiktsvekkende feil. Hvordan kan de tro at jeg vil være lydhør for deres budskap når de så fullstendig neglisjerer min historie, mine synspunkter?
Kairos inneholder et stort antall påstander mot Israel som jeg mener er stigmatiserende. Samtidig er problematiske sider hos landets fiender knapt nevnt, og da i apologetiske ordelag. En slik skjevhet stenger for en fruktbar dialog og fred, hva enten det er i Midtøsten eller Norge. Politikken gjenkjennes i hva Den norske kirke står for i dag:
- Kairos tar utgangspunkt i okkupasjonen i 1967 som blir det eneste problemet som må løses. Ikke ett ord om at det var en forsvarskrig hvor nabostatene ville utslette Israel.
- Efter mitt syn støtter Kairos erstatningsteologien som opp gjennom århundrene har vært en viktig kilde til antisemittisme. Frigjøringsteologi fremheves og begrunner at alt palestina-araberne gjør er rettmessig.
- Alle arabiske «flyktninger» skal ha rett til å flytte inn i Israel – en sikker oppskrift på Israels undergang.
Det brukes honnørord om fred, dialog og felles skjebne, men neglisjeres at politikken på palestinsk hold er bygget på motstand mot normalisering, propaganda mot Israel og jøder, bruk av vold og oppfordring til boikott, desinvesteringer og sanksjoner.
Det blir ikke problematisert hvorfor de kristne forlater den arabiske verden, utover å påstå at det skyldes Israel.
Teksten er blitt til i samarbeide med muslimer og bærer preg av det. En nøkkel til forståelse av dokumentet er følgende påstand: «Vårt budskap til muslimene er et budskap om kjærlighet og om å leve sammen, og et kall til å motstå fanatisme og ekstremisme. Det er også et budskap til verden om at muslimer hverken skal plasseres som fiende-stereotyper eller karikeres som terrorister, men er folk en kan leve sammen med i fred og dialog.»
De kristne forfatterne fritar muslimer for ethvert ansvar, samtidig som de legger all skyld på Israel og jødene. De gjør det fordi de er gisler med sine menigheters liv i vektskålen. De palestinske geistlige er ikke fri til å si hva de mener. Men Dnk lukker øynene for slike sammenhenger.
Kristne og andre minoriteter blir forfulgt og forsvinner fra den arabiske verden. Det eneste stedet hvor kristne er i fremgang, er ironisk nok i Israel. Men det har ikke Dnk hjerte til å innrømme. For Dnk er det bare Israel som er et problem.
Dnk støtter et program hvor Israel utvilsomt vil gå under – og for hva? Dnk fortier at over halvparten av Israels befolkning består av jødiske flyktninger fra arabiske land. Dnk fortier at den palestinske myndighetens mål er det absolutte apartheid, nemlig en stat helt fri for jøder. En stat som oppfordrer til terror, betaler store beløp til terrorister og deres familier, sprer antisemittisme i lærebøkene og bruker egne sivile som skjold. En stat som avslår ethvert fredsforslag, avviser normalisering og nekter å sette seg til forhandlingsbordet. Og likevel er alt Israels skyld!
Hvordan kan Dnk holde seg med et slikt narrativ? I sin konsekvens vil det bety den eneste jødiske statens undergang til fordel for et undertrykkende regime av kleptokrater, anti-demokrater og terrorister. Den gamle antisemittismen rammer jødene individuelt. Her har den mutert til å ramme jødene kollektivt på statlig nivå. I bunnen ligger den gamle fordommen skjult: Det er jødenes skyld.
I sin voldsomme ensidighet, overdrivelser og religiøse patos næres Kairos-dokumentet av anti-jødisk tankegods. Siden Dnk engasjerer seg så sterkt i palestinernes skjebne, smitter det over på synet på jødene. Dersom Dnk ønsker dialog med de norske jødene, må Dnk snu. Vel er dialogen mellom Dnk og DMT ment for norske forhold. Men Dnk´s holdning til Israel drar Dnk ned i forestillinger som rammer jødene både i Israel og Norge. Derfor er viktig at Dnk snur, slik at vi kan få en reell dialog.
