Klikk her for å bli medlem nå!

Kom til Nordic Israel Congress 10.-12. mai som fortsetter i stor fellesmarkering mot Israelhatet 12. mai.

MIFF: Det vil være ulovlig for Oslo å utestenge israelske selskap

Byrådsleder Raymond Johansen (Ap) og finansbyråd Einar Wilhelmsen (MDG). (Foto: Sturlason, Oslo kommune)
Les hele brevet som MIFF har sendt til byrådslederne i Oslo.

Med Israel for fred (MIFF) har i dag sendt følgende brev til byrådsledelsen i Oslo kommune:

Til byrådsleder Raymond Johansen og finansbyråd Einar Wilhelmsen

Advarsel om nye instrukser i Oslomodellen

Dersom byrådet i Oslo anvender sine nye innkjøpsbegrensninger for å utestenge israelske og internasjonale selskap med aktivitet på Vestbredden, vil dette være i strid med instruksjonsteksten og i strid med norske forpliktelser og etter EU-lov.

Med Israel for fred (MIFF) er en av Norges største utenrikspolitiske interesseorganisasjoner med over 11.000 medlemmer og lokalforeninger over hele landet. MIFF driver også arbeid gjennom datterorganisasjoner i Danmark, Sverige og Island.

Vi har registrert at byrådet har vedtatt å inkludere følgende instrukser i Oslomodellen:

• Oslo kommune skal ikke handle med leverandører med aktiviteter som kan knyttes til alvorlige brudd på grunnleggende menneskerettigheter, internasjonal humanitærrett eller arbeidstakerrettigheter eller alvorlige miljøødeleggelser eller korrupsjon.

• Dette omfatter leverandører som direkte eller indirekte medvirker til å opprettholde ulovlig okkupasjon.

Av medieomtale i Vårt Land og Fri Fagbevegelse fremkommer at bestemmelsene er særlig tenkt å ramme selskaper med aktivitet på Vestbredden.

Vi vil sterkt advare byrådet mot en slik anvendelse. I det følgende anfører vi to hovedpunkter, og gir flere korrektiv til kommuneadvokatens juridiske betenkning av 20. desember 2019.

1. Vestbredden er ikke ulovlig okkupert

De nye innkjøpsrestriksjonene til Oslo kommune kan ikke anvendes på israelske eller internasjonale selskap på Vestbredden, siden Vestbredden ikke er okkupert ulovlig.

FNs spesialrapportør skrev i 2017: “The prevailing approach of the international community has been to treat Israel as the lawful occupant of the Palestinian territory…” [vår understrekning]. De fleste folkerettseksperter ser på Israels kontroll av Vestbredden som en okkupasjon, men ikke en ulovlig okkupasjon. Israels administrasjon av C-områdene på Vestbredden, som er bestemt i Oslo-avtalene, er lovlig etter folkeretten inntil en varig fredsløsning.

Vestbredden kom under israelsk kontroll i Seksdagerskrigen i 1967. Da svarte Israel med lovlig selvforsvar på ulovlige angrep fra jordanske styrker som hadde stått på Vestbredden som ulovlige okkupanter siden 1948. På tross av Israels oppfordring til jordanske ledere om å holde seg utenfor krigen gjennom daværende øverstkommanderende for FN-styrkene i området (UNTSO), general Odd Bull, rykket blant annet jordanske styrker fram mot utsatte flanker av Vest-Jerusalem, avfyrte granater mot Tel Aviv og bombet Netanya. Israels rett til selvforsvar er nedfelt i FN-paktens art. 51 hvor det heter: «Intet i denne Pakt skal innskrenke den naturlige rett til individuelt eller kollektivt selvforsvar når et væpnet angrep er blitt foretatt mot et medlem av de Forente Nasjoner…» Flere resolusjoner fra FNs sikkerhetsråd, inkludert 242 og 2334, anerkjenner implisitt at Israels okkupasjon av Vestbredden ikke er et brudd på internasjonal lov. Det samme gjelder saken om Israels sikkerhetsbarriere fra 2004 i Den internasjonale domstolen i Haag. Dersom domstolen hadde funnet at Israels administrasjon av området er ulovlig, hadde ikke domstolen trengt å vurdere noen andre sider ved saken.

Drift av næringsliv på Vestbredden med tillatelse av israelske myndigheter er lovlig, slik det er blitt slått fast i Storbritannias Høyesterett i Richardson v DPP [2014] UKSC 8 og av Cour d’Appel de Versailles in AFPS v Alstom. Israelsk næringsliv på Vestbredden gir arbeid til titusener av palestinere med lønnsnivå flere ganger høyere enn ved tilsvarende arbeidsplasser hos palestinske arbeidsgivere. De palestinske arbeidstakerne får arbeidsvilkår og rettigheter etter israelsk lovgivning. Disse jobbene gir livsgrunnlag for flere hundretusen palestinere.

Kommuneadvokat Monica Helland skriver til byrådsavdelingen i sin betenkning: «Denne okkupasjonen er uansett folkerettsstridig, blant annet i kraft av at Israel har tillatt nybyggere å bosette seg der.» Denne påstanden er basert på en grunnleggende misforståelse. En ellers lovlig okkupasjon blir ikke automatisk folkerettsstridig i seg selv dersom okkupasjonsmakten skulle ha brutt noen av sine forpliktelser etter folkeretten. Hertil kommer, som vi vil vise nedenfor, at folkeretten ikke forbyr mennesker som kommer utenfra området å ta opphold der.

Dette følger av Genèvekonvensjon IV, art. 49, 1. ledd som lyder:

Massetvangsflytninger, individuelle tvangsflytninger og deportering av beskyttede personer fra det okkuperte område til okkupasjonsmaktens område eller til en annen stats område, enten det er okkupert eller ikke, er forbudt uansett grunnen.

Videre heter det i samme bestemmelses 6. ledd:

Okkupasjonsmakten kan ikke deportere eller flytte en del av sin egen sivilbefolkning til det område som den okkuperer.

Genèvekonvensjonen omfatter følgelig ikke frivillig tilflytning til et okkupert område, uansett om okkupasjonen er lovlig eller ulovlig.

FN-resolusjoner som kritiserer de israelske bosetningene (for eksempel res. 465 og 2334) er vedtatt etter kapittel VI i FN-charteret og er derfor ikke bindende og danner ikke folkerett. Mange av FN-resolusjonene er resultat av politiske hestehandler av verste sort, hvor arabiske og muslimske stater med sine allierte langt på vei kan få vedtatt det de vil. Resultatet blir imidlertid bare meningsytringer, ikke folkerett.  Selv ikke resolusjoner vedtatt under kapittel VII gir FNs sikkerhetsråd myndighet til å endre den juridiske statuen til landområder, men det er typisk for situasjonen at ingen av de resolusjoner som kommuneadvokaten påberoper seg er vedtatt efter kap VII.

Om dette viser vi til Store Norske Leksikon som skriver: «FNS SIKKERHETSRÅD Resolusjoner av FNs sikkerhetsråd vedtas med minst ni av de 15 medlemmenes stemmer og forutsetter at ingen av de fem faste medlemmer (Frankrike, Kina, Russland, Storbritannia og USA) legger ned veto. Resolusjoner om sanksjonene som er vedtatt av FNs sikkerhetsråd under FN-paktens kapittel VII, er folkerettslig bindende.»  Dette betyr at bare resolusjoner fra S-rådet under kap. VII er folkerettslig bindende.

Kommuneadvokaten skriver: «Når det gjelder Vestbredden har FNs sikkerhetsråd vedtatt flere resolusjoner som krever at Israel trekker seg tilbake fra okkuperte områder, herunder resolusjon 465 og 471…» Dette stemmer ikke og er en udokumentert og feilaktig påstand. Vi viser til resolusjonstekstene på  http://unscr.com/en/resolutions/doc/465 og http://unscr.com/en/resolutions/doc/471. Disse resolusjonene krever ikke israelsk tilbaketrekning. Ifølge art. XXXI av Oslo II-avtalen skal okkupasjonen avsluttes etter en fremforhandlet løsning hvor spørsmål som Jerusalem, flyktninger, bosetninger, sikkerhetsordninger og grenser er avklart.

Kommuneadvokaten nevner ikke FN-resolusjon 242, hvor det fremgår slike betingelser: «Opphør av alle krav, alt fiendskap og respekt for og anerkjennelse av suvereniteten, den territorielle integriteten og politiske uavhengigheten til enhver stat i området og deres rett til å leve i fred innenfor sikre og anerkjente grenser, fri for trusler eller voldshandlinger.» Disse betingelsene er ikke blitt oppfylt fra palestinsk side. Derimot fører PA en politikk som konsekvent motarbeider enhver fredelig løsning: Eksempelvis nekter de å sette seg til forhandlingsbordet, de gjennomfører opplæring i antisemittisme og hat fra barnehage og oppover, de motsetter seg normalisering av forholdet til Israel, de belønner terrorister med over NOK 3 milliarder hvert år til terroristene og deres familier.

San Remo-konferansen ga i 1920 Storbritannia i oppdrag å etablere et nasjonalt hjemland for det jødiske folk i det geografiske området Palestina. Et enstemmig Folkeforbund ga anerkjennelse til det jødiske folkets historiske forbindelse til området. Britene fikk instruks om å oppmuntre til tett jødisk bosetning i området som i dag omfatter Israel, Gaza og Vestbredden. Den amerikanske kongressen gav sin tilslutning til dette og FNs charter art. 80 bekrefter disse folkerettslige bestemmelsene. Senere har intet skjedd som har opphevet det britiske Palestina-mandatet som derfor fortsatt er gjeldende internasjonal rett på linje med Svalbard-traktaten.  Israelske bosetninger på Vestbredden er derfor ikke ulovlige etter folkeretten og det er tvilsomt om det er riktig å karakterisere den israelske tilstedeværelsen på Vestbredden som en okkupasjon.

Mange av Israels kritikere hevder det er en krigsforbrytelse at jøder flytter inn på Vestbredden. Men dette er en feiltolkning av den fjerde Genève-konvensjon som følgelig ikke blir anvendt slik når det gjelder andre konflikter. Som sitatet over viser, omfatter art 49 kun tvangsforflytninger, ikke frivillige bosettinger. Det er aldri blitt krevd av noe land å holde sine egne innbyggere borte fra et område de kontrollerer. Her er det verdt å merke seg at palestinske selvstyremyndigheter har dødsstraff eller livstid med hardt straffearbeid for salg av eiendom til jøder.

Tyrkia har de siste årene okkupert deler av Nord-Kypros og folk har flyttet inn i området og kjøpt eiendommer der. Verken i disse tilfellene eller i andre har USA, FN eller Norge anvendt artikkel 49, punkt 6 i den fjerde Genève-konvensjon. Det kan ikke være én folkerett for Israel, og en annen folkerett for alle andre land. Israelske bosettere har flyttet dit frivillig, ikke som del av en tvangsdeportering som artikkel 49 ble vedtatt for å forhindre.

Kommuneadvokaten viser til brevet som utenriksdepartementet sendte til Fylkesmannen i Troms 4. mai 2018 hvor det heter: «Norge legger til grunn internasjonalt anerkjente grenser i vårt samarbeid med andre stater, også i WTO-rettslig sammenheng.» Det er feil når utenriksdepartementet hevder at territoriet Israel kontrollerte før 4. juni 1967 er innenfor landets «internasjonalt anerkjente grenser». Israel har fått en grense mot Egypt og Jordan etter fredsavtalene på 1970- og 1990-tallet, men Israel har aldri hatt noen grense mot Libanon, Syria, Gaza og Vestbredden [Judea og Samaria]. Her er det våpenhvileavtaler hvor de arabiske statene i 1949/50 insisterte på at våpenhvilelinjene ikke skulle kunne tolkes som grenser. Spørsmålet om fastsetting av grensene er gjenstand for forhandlinger i hht FN-res.242 og Oslo-avtalene.

Utenriksdepartementet gjorde samtidig oppmerksom på at det ikke har vurdert hvorvidt en kommunal anskaffelsesboikott vil være i strid med den nasjonale anskaffelseslovgivningen. Dette er en vesentlig opplysning. Dette gjør at utenriksdepartementets uttalelse ikke har noen relevans for om en eventuell kommunal boikott er lovlig eller ei. 

2. Lover om offentlige anskaffelser forbyr utestengelse av selskap som er aktive på Vestbredden

Etter norsk lov skal alle offentlige anskaffelser over 100.000 kroner, og etter EU-direktiv 2014/24 alle innkjøp over 1,3 millioner kroner, bli basert på økonomiske og tekniske forhold, ikke politiske vurderinger. Men også under disse grenseverdiene vil grunnleggende prinsipper for EØS-lovgivning gjelde i tråd med EU-kommisjonens Interpretative Communication fra 1. august 2006.

For direkte eksport fra Israel til Norge er Norge bundet av WTO/GPA avtalen (World Trade Agreement) om offentlige innkjøp som både Norge og Israel er tilsluttet hvoretter det kun kan diskrimineres i noen få tilfeller. Kommuneadvokaten skriver i sitt brev av 20.12.19 (side 3 flg.):

Kommunen er bundet av lov av 17.6.16 om offentlige anskaffelser, som sammen med tilhørende forskrifter utgjør Norges implementering av det EU/EØS-rettslige anskaffelsesregelverket. Formålet med loven er i henhold til § 1 å fremme effektiv bruk av samfunnets ressurser, og å bidra til at det offentlige opererer med integritet, slik at allmennheten har tillit til at offentlige anskaffelser skjer på en samfunnstjenlig måte.
Anskaffelsesloven krever i § 5 at offentlige innkjøpere skal ha «egne rutiner for å fremme respekt for grunnleggende menneskerettigheter ved offentlige anskaffelser når det er en risiko for brudd på slike rettigheter
Det følger av § 3 at rettighetshavere etter loven er virksomheter som er opprettet i samsvar med lovgivningen i en EØS-stat og har sitt sete, hovedadministrasjon eller hovedforetak i en slik stat. Dette gjelder ikke Israel eller områder okkupert av Israel. Etter bestemmelsens annet punktum vil imidlertid også virksomheter som er gitt rettigheter etter WTO-avtalen om offentlige innkjøp, den såkalte GPA-avtalen, være rettighetshaver. Israel er omfattet av denne avtalen, men UD har som nevnt tatt stilling til at okkuperte områder ikke vil være omfattet. For Israels del betyr dette at grensene fra før 4.6.67 vil legges til grunn for definering av territoriet Israel. Produsenter i de okkuperte områdene som opererer på tillatelse fra okkupasjonsmakten vil med andre ord ikke kunne hevde noen rett i prosesser utført i henhold til anskaffelsesregelverket i Norge.

Som redegjort for over har det som følge av krigshandlingene i 1967 skjedd en lovlig okkupasjon av Vestbredden. Videre, finnes det kun våpenhvilelinjer mellom Israel på den ene siden og Libanon, Syria, Gaza og Vestbredden på den andre, ingen gjensidig avtalte grenser. Når kommuneadvokaten skriver at «UD har som nevnt tatt stilling til at okkuperte områder ikke vil være omfattet», så er dette en politisk påstand som er i strid med WTO/GPA-avtalen.

Når det gjelder videresalg av varer av israelsk opprinnelse som allerede befinner seg innenfor EU/EØS-området omfattes disse av de grunnleggende prinsippene om ikke-diskriminering nedfelt i artikkel 4 i EØS-avtalen. Diskriminering av israelsk næringsliv sammenlignet med for eksempel tyrkisk, marokkansk, indisk eller kinesisk næringsliv i lignende situasjoner vil være brudd på denne bestemmelsen. Det er ikke tilstrekkelig for likebehandling at regelverket er generelt utformet til å gjelde alle områder i samme situasjon dersom det faktisk blir anvendt bare på noen få utvalgte. Å bruke det mot Israel vil derfor være ulovlig diskriminering.

Art. 57(4)(c) i EU Directive 2014/24 tillater at en anbudsmyndighet utelukker en anbudsgiver hvor innkjøper kan påvise at anbudsgiveren er «skyldig i alvorlig dårlig oppførsel i arbeidslivet, noe som gjør deres integritet tvilsom». Betingelsen «som gjør deres integritet tvilsom» er lagt til bestemmelsen her i kontrast med en lignende lov i Art. 45(2)(d) i det forutgående Directive 2004/18. Dette tillegget er lagt til i den hensikt å bare kunne utelukke anbudsgivere som man, på grunn av deres oppførsel, ikke kan forvente vil oppfylle kontrakten, som forklart i recital 101 og dommene fra EU Court of Justice i sakene C-267/18 Delta at para 26 og C-41/18 Meca at paras 29-30.

I tillegg, som påpekt i § 31 i dommen fra EU Court of Justice i saken C-465/11 Forposta, avgjort under Directive 2004/18, «for å avgjøre om ‘alvorlig dårlig oppførsel’ er til stede, må, i prinsippet, en spesifikk og individuell vurdering av oppførselen til den økonomiske operatøren i saken gjennomføres».

Israelsk næringsliv på Vestbredden behandler sine palestinske ansatte på lik linje med sine israelske ansatte, betaler dem lønn flere ganger høyere enn palestinske arbeidsgivere for tilsvarende jobb og gir velferdsgoder i henhold til israelsk lov. På disse arbeidsplassene jobber palestinere side om side med israelere, hvilket fremmer fredelig sameksistens ved å gjøre israelere og palestinere kjent med hverandre. For mer detaljer, henviser vi til boken Defeating Denormalization – Shared Palestinian and Israeli Perspectives on a New Path to Peace utgitt av Jerusalem Center for Public Affairs (https://jcpa.org/pdf/Defeating_Denormalization_Final_22_january.pdf). Det kan ikke sees at det bør være en oppgave for noen norsk kommune å motarbeide bedre lønns- og arbeidsbetingelser for befolkningen på Vestbredden. Likeledes kan det ikke være en oppgave for noen norsk kommune å motarbeide normalisering av forholdet mellom Israel og dets naboland.

For at Oslo kommune skal kunne bruke sin innkjøpsmakt til å utestenge firma med aktivitet på Vestbredden må kommunen kunne påvise «alvorlig dårlig oppførsel» hos israelsk næringsliv på Vestbredden som et resultat av en spesifikk og individuell vurdering av enkeltfirma som demonstrerer en særskilt dårlig oppførsel som gjør at deres integritet må trekkes i tvil. Vi legger til grunn at slike bevis ikke finnes. Tvert imot vil det bli anført at israelske arbeidsgivere ligger betydelig over palestinske når det gjelder ivaretagelse av de ansattes rettigheter og dermed utgjør et positivt og godt eksempel.

Kommuneadvokaten, og utenriksdepartementet, ser ut til å overse Norges forpliktelser etter artiklene XXIV.1 and XXVI.5 I General Agreement on Tariffs and Trade (the GATT), hvor det fremkommer at GATTs bestemmelser gjelder for landområder som medlemmene har «internasjonalt ansvar» for. Israel har ansvar for Vestbredden når det gjelder internasjonal handel i henhold til Annex V av Oslo II-avtalen. Jusprofessor Eugene Kontorovich har analysert disse bestemmelsene og konkludert med at GATT gjelder for Vestbredden. Vi viser videre til Some State Practice Regarding Trade With Occupied Territories (https://papers.ssrn.com/sol3/papers.cfm?abstract_id=3545928) i Antoine Duval and Eva Kassoti (eds), The Legality of Economic Activities in Occupied Territories (London & New York; Routledge, 2020).

Kommuneadvokaten skriver: «Det følger av [anskaffelsesloven] § 3 at rettighetshavere etter loven er virksomheter som er opprettet i samsvar med lovgivningen i en EØS-stat og har sitt sete, hovedadministrasjon eller hovedforetak i en slik stat. Dette gjelder ikke Israel eller områder okkupert av Israel.»

Denne bestemmelsen begrenser ikke norske offentlige myndigheters forpliktelser i henhold til EØS-retten, men selv om den gjør det, aksepterer den som «rettighetshavere» virksomheter etablert i EØS eller andre parter i WTO-avtalen om offentlige anskaffelser hvilket inkluderer Israel som har deres sete, hovedadministrasjon eller hovedselskap i en slik tilstand – uten begrensning på hvor virksomheten henter varer eller tjenester som inngår i et anbud. Dersom et selskap etablert i Norge med hovedsete i Norge gir et tilbud på en offentlig anskaffelse, er det altså rettighetshaver, uavhengig av hvor det henter varer eller tjenester som inngår i anbudet. Tilsvarende hvis tilbyder er et selskap etablert og med sete i Danmark eller i Israel. Det fremgår klart av Prop.51 L (2015–2016) Lov om offentlige anskaffelser (anskaffelsesloven, merknad til §3, at Leverandører fra land som har tiltrådt WTO-avtalen om offentlige innkjøp eller inngått frihandelsavtaler med Norge bilateralt eller gjennom EFTA, også er rettighetshavere, herunder Israel som nevnt ovenfor.

Kommuneadvokaten ser ut til å erkjenne at en anskaffelsesboikott som utelukker levering av varer i fri sirkulasjon i EØS kan være i strid med kravet om fri bevegelse av varer innenfor EØS. Hun bemerker imidlertid at den frie bevegelsen av varer kan begrenses av hensyn til offentlig moral, offentlig orden eller offentlig sikkerhet. EU-domstolen har slått fast at siden dette er et unntak fra et grunnleggende prinsipp i EU, må det tolkes restriktivt, og det gjelder bare der det foreligger en tilstrekkelig alvorlig trussel mot en grunnleggende samfunnsinteresse. Det samme gjelder for EØS.

3. Andre juridiske vurderinger

MIFF vil gjøre byrådet oppmerksom på en flere juridiske vurderinger som støtter MIFFs anførsler:

Aarhus kommune

I august 2017 vedtok byrådet i Aarhus å avvise forslag om boikott av israelske bosetninger. «Kommunen […] kan ikke uten særlig lovhjemmel boikotte varer fra et annet land eller område. Da slik lovhjemmel ikke foreligger, skal kommunen handle innenfor anbudsreglene. Det er vurderingen, at det neppe er forenelig med anbudsreglene å gjennomføre en beslutning om at kommunen ikke i alminnelighet innkjøper varer produsert i ulovlige israelske bosetninger på okkuperte palestinske områder,» skrev Aarhus kommune.

København kommune

I 2021 trakk København kommune følgende hovedkonklusjoner:

Utenrikspolitikk er en statlig oppgave. En kommune kan derfor som utgangspunkt ikke blande seg inn i og/ eller anvende sine økonomiske midler til formål av utenrikspolitisk karakter.

En kommune kan ikke uten særlig hjemmel boikotte varer, produkter og virksomheter fra et annet land av utenrikspolitiske årsaker.

Dansk anbudslov gir kommuner adgang til å stille krav til leverandørens generelle egnethet og/ eller til leverandørens konkrete utførelse av gjeldende kontrakt, men ikke til å boikotte på politisk grunnlag. «Det er derfor ikke etter anbudsloven mulig å oppstille en generell egnethetsbetingelse om, at virksomheten ikke har produksjon i de ulovlige israelske bosetninger,» skriver kommunen. «Kravet om likebehandling utelukker forskjellsbehandling av leverandører alene på bakgrunn av en vares opprinnelse fra et bestemt land eller område.»

En boikott av israelske bosetninger er i strid med EU-reglene. «I tillegg må en slik generell boikott antas å være i strid med alminnelige EU-rettslige prinsipper,» skriver København kommune.

I 2018 sa Danmarks daværende utenriksminister at et forbud mot import av bosettervarer «alene kunne gjennomføres – i rettslig og praktisk forstand – i fellesskap i EU-regi».

Statens innkjøpssenter

I 2020 ble det gjort forsøk på å utestenge reiseselskapet Egencia fra kontrakter med den norske stat fordi Egencias morselskap Expedia var påstått å ha «aktivitet i israelske bosetninger på okkupert, palestinsk land».

Avdelingsdirektør i Statens innkjøpssenter, Kjetil Østgård, skrev i e-post til tidsskriftet Khrono: «Vår anskaffelsesjuridiske vurdering er at vi verken har rett eller plikt til å avvise Egencia fra konkurransen som følge av de omtalte forholdene».

Norske Tog

I desember 2021 varslet Norske tog at de kjøper 30 lokaltog fra Alstom. Flere aktører hadde forsøkt å få Alstom utestengt fra anbudet på grunn av deres aktivitet på Vestbredden. Norske tog har innhentet en ekstern juridisk betenkning og vurdert saken grundig og konkludert med at Alstom ikke kunne vært utelukket fra konkurransen. Norske tog må følge norsk lov. Innenfor rammene av loven skal vi gjøre det vi kan for å sikre at våre leverandører opptrer ansvarlig, sa juridisk direktør i Norske tog, Iren Marugg.

Norske tog skrev også: «Norske tog har vurdert leverandørene på miljø, menneskerettigheter og sosialt ansvar. Blant annet har vi gjennomført aktsomhetsvurderinger som avdekket at et datterselskap av Alstom SA tidligere var engasjert i et samarbeid om å bygge bybane i Øst-Jerusalem. Som følge av prosjektet ble Alstom i februar 2020 satt på en liste av FNs høykommissær for menneskerettigheter over selskaper med aktivitet på okkupert palestinsk territorium. Alstom har informert Norske tog om at et datterselskap for tiden deltar i en konkurranse om å bygge en annen del av bybanen i Øst-Jerusalem. Alstom bekreftet at de foretar løpende aktsomhetsvurderinger knyttet til dette prosjektet, at de følger FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter og at selskapet overholder internasjonal menneskerettighetslovgivning der de har virksomhet.»

Israelsk universitet fikk erstatning

I 2009 ble Universitetet i Ariel utestengt fra en konkurranse organisert i Spania (Solar Decathlon Europe). Det ble brukt som begrunnelse at universitetet var «plassert i de okkuperte områdene». Universitetet tok saken til retten, og domstolen i Madrid dømte at utestengelsen var ulovlig og universitetet i Ariel ble tilkjent 70.000 Euro i erstatning (https://www.theolivepress.es/spain-news/2016/01/28/israeli-university-awarded-e70000-after-being-barred-from-spanish-green-energy-contest/

Feminine Tripper

I mars 2018 sendte Med Israel for fred (MIFF) et varsel til Diskrimineringsnemnda etter at en festival i Oslo avviste deltakere med nasjonal opprinnelse som begrunnelse. Diskrimineringsnemnda  konkluderte med at festivalarrangørene brøt forbudet mot diskriminering på grunn av etnisitet, se Diskrimineringsnemndas avgjørelse i klagesak 18/189 av 10.01.2020.

Konklusjon

Det vil være ulovlig for Oslo kommune å anvende de nye formuleringer i Oslomodellen til å utestenge israelske eller internasjonale selskap for næringsaktivitet på Vestbredden.

Med vennlig hilsen,

Lars Johan Nordgård, styreleder MIFF

Conrad Myrland, daglig leder MIFF

Korreksjon 1. juni 2023:

I første versjon av dette brevet stod det at Israel administrerer A- og B-områdene av Vestbreddene. Det riktige er C-områdene.

Våpenhvilegrenser rettet til våpenhvilelinjer.


Israel er under angrep fra Iran – vis din støtte nå!

  1. Bli medlem (fra kr. 4 per uke)
  2. Gi en gave til MIFFs informasjonsarbeid for Israel. Vipps 39881
  3. Bestill MIFFs bøker – passer veldig godt som gave både til Israel-venner og folk som er kritiske til Israel.
  4. Bestill flyers med israelernes beste argumenter til utdeling.

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israels sak

Med noen få klikk kan du gi med mobilen din.

0

Your Cart