Klikk for å bli medlem nå!

Kom til støttemarkering for Israel i Grimstad 25. mai og Ålesund 25. mai. Se andre MIFF-møter.

Bokomtale: Er palestinerne egentlig innstilt på å anerkjenne Israels rett til å eksistere?

«Palestina. Fakta på bakken».
Forfatteren av ny bok mener løsningen på midtøstenkonflikten er returrett for mange millioner etterkommere av palestinske flyktninger.
BOKOMTALE: Palestina. Fakta på bakken
Forfatter: Kjersti Gravelsæter Berg
176 sider
Universitetsforlaget, 2023

I vår kom boken «Palestina. Fakta på bakken» ut på Universitetsforlaget. Forfatter Kjersti Gravelsæter Berg benytter «steder, hus og bygninger … som linser for å lese og forstå» den israelsk-palestinske konflikten. Et særlig fokus gis til palestinske flyktninger fra 1948 og flyktningleirer.

En styrke ved boken er at den viser tydeligere enn mange andre fremstillinger hvordan kravet om «retur» til Israel for de palestinske flyktningene og deres etterkommere har vært et viktig hinder for en fredsavtale mellom israelere og palestinere. Det er også interessant å lese at forfatteren mener dette kravet er godt forankret i internasjonal lov.

I den hjemlige debatten har venner av Israel i årenes løp blitt møtt med vantro om man har snakket om det palestinske kravet om «retur» av flere millioner palestinere til Israel. Noen er ikke kjent med kravet, andre mener palestinerne kun ønsker anerkjennelse av prinsippet om retur, de har ikke faktisk tenkt å «returnere» til Israel. Berg skriver det slik: «Selv om palestinske flyktninger har ulike oppfatninger om hva retur faktisk betyr, om hvordan retur kan skje, eller om det kan skje i det hele tatt, er kravet om retten til retur sentralt.»

I omtalen av Israels tilbaketrekning fra Gaza i 2005, viser Berg tydelig hvor dypt kravet om retur stikker i det palestinske samfunnet: «Ifølge det israelske utenriksdepartementet foreslo Israel å la de tomme boligene i de israelske bosetningene bli stående, men den palestinske politikeren Saeb Erekat avviste et slikt forslag, og de aller fleste bosetningene ble jevnet med jorda kort tid etter». Det var ikke bare boliger som ble etterlatt og jevnet med jorden. I forkant av tilbaketrekningen hadde jødiske filantroper betalt bosettere for å la drivhus etc. bli værende, i håp om at dette kunne bidra til næringsutvikling for palestinerne. Men disse ble altså jevnet med jorden.

Slik forklarer Berg ødeleggelsen av eiendommene: «Ifølge intervjuer fryktet flyktninger i Gaza å miste returretten dersom de flyttet inn i tomme israelske bosetninger, og at Israel ville vurdere det som en kompensasjon for tapet av palestinske hus i 1948.»

Dette er sentralt. Bergs bok inneholder mye informasjon om hvor vanskelig situasjonen er i de palestinske flyktningleirene. En viktig forklaring til at forholdene er så dårlige, på tross av at palestinerne er den flyktninggruppen som uten sidestykke har mottatt mest bistand historisk sett, er en politikk som går ut på at forholdene ikke må bli for gode. For blir forholdene for gode, frykter palestinske og andre arabiske ledere at det blir vanskeligere å få gjennomslag for kravet om retur. Berg beskriver det slik:

«For mange har det vært et tabu å lage et ‘hjem’, eller ha det for ‘hjemlig’ i leiren, i frykt for å bli oppfattet som bosatt for alltid. Mange flyktninger har trodd at de må leve i fattigdom og midlertidighet for å ha rett til en gang å returnere, men ifølge internasjonal lov undergraver verken levestandard, integrasjon eller gjenbosetting prinsippet om retten til retur.»

Det er to forhold som er interessant med dette avsnittet. For det første peker Berg på at enkelte palestinere har valgt å leve i fattigdom, av frykt for å miste returretten. At enkeltpersoner tar slike valg er nok ikke hovedbildet, viktigere er det å peke på at politiske ledere tar slike valg på vegne av befolkningen. En slik leder, Saeb Erekat, er nevnt. Han har selv hatt mulighet til å leve et langt bedre liv, og har ikke funnet det opportunt å leve i fattigdom.

Dernest viser avsnittet hva Berg mener må til for å løse det mange ser på som en gordisk knute, den israelsk-palestinske konflikten. Konflikten kan ikke løses gjennom økonomiske bevilgninger, da den består i et enten/eller: Enten får alle palestinske flyktninger returrett, eller de får det ikke. Og om de ikke får det, finnes ikke noe grunnlag for å avslutte konflikten. Når hun begrunner dette, viser hun til at internasjonal lov gir denne retten til alle flyktninggrupper. Dette skal vi se nærmere på.

Men først vil jeg ta med en setning som går i en litt annen retning enn resten av argumentasjonen i Bergs bok: «Et grunnleggende problem er at de [palestinske flyktningene] verken har hatt tilgang til frivillige ‘varige løsninger’ eller oppreisning, restitusjon eller kompensasjon basert på internasjonal lov og FN-resolusjoner.» Her er det viktig å vite at formålet med å opprette UNRWA i sin tid, var å gi flyktningene midlertidig hjelp for å kunne stå på egne bein økonomisk. Slik ble det ikke. Bistanden til palestinerne har vært endeløs, uten å skape nevneverdig økonomisk vekst.

Berg skriver at returretten ikke er unik for palestinske flyktninger. Men la oss se på hvordan de store flyktningproblemene som oppstod i kjølvannet av 2. verdenskrig ble løst. 12–14 millioner tyskerne måtte f.eks. flykte fra ulike deler av Øst-Europa hvor de hadde bodd i århundrer, og vestover til dagens Tyskland. Flyktningene var ikke nødvendigvis nazister med ansvar for krigen. Likevel hevdet ikke samtidens fremtredende politikere deres rett til å vende tilbake, de måtte pent finne seg i å bygge sine liv i sitt nye hjemland. Ja, for hva skulle de vende tilbake til? Det bodde nå andre mennesker i områdene de hadde flyktet fra, og disse var i stor grad også flyktninger – slik flertallet av dagens israelske befolkning er etterkommere av den millionen jøder som bodde i den arabiske verden ved utgangen av 2. verdenskrig. Nå er knapt noen jøder tilbake der, de kunne ikke bo der.

Skulle etterkommerne til alle i verden som har blitt flyktninger fra 2. verdenskrig og frem til i dag gis «returrett», ville ikke dette vært mulig å gjennomføre. Det skyldes både det høye antallet mennesker som måtte forflyttes over landegrenser – returrett måtte gis til mange titalls millioner – og at konfliktnivået rundt i verden ville skutt i været.

Å hevde at etterkommere av palestinske flyktninger har returrett til dagens Israel, har tynn forankring i internasjonal lov. Dette skyldes dels at FN i sine resolusjoner ikke bare trekker frem flyktningenes rettigheter, men også Israels rett til å eksistere innenfor sikre og anerkjente grenser. Videre skyldes det den lange tiden som har gått, at Israel har blitt hjemland for flyktninger fra arabiske land og sist, men ikke minst skyldes det hvordan rammeverket «internasjonal lov» er bygget opp.

La oss sammenligne med hvordan konflikter reguleres internt i en stat, f.eks. Norge. Internt i Norge kan vi finne jurister som har totalt motsatte syn på hva jussen sier om en konkret sak. I slike saker kan konflikter havne for domstolene. Når en dommer leser opp kjennelsen, vil han trekke frem argumenter som peker i den ene og andre retningen, før han trekker en konklusjon. Dommen kan så ankes til neste domstolinstans. Domstolsbehandling skaper større klarhet i hva som er gjeldende juss, men det kan fortsatt være uklarheter.

Når det gjelder internasjonal lov er bildet mer uklart, ettersom det i liten grad finnes instanser som kan trekke en endelig konklusjon om hvordan ulike juridiske forhold skal veies opp mot hverandre. Dette er et resultat av hvordan aktørene i det internasjonale samfunnet – selvstendige, suverene stater – har valgt å samhandle. Resolusjoner i ulike deler av FN-systemet har i hovedsak kun status som meningsytringer. Dette gjelder f.eks. alle resolusjoner vedtatt av FNs generalforsamling og FNs menneskerettsråd. Det skal vi nok være glade for, med tanke på hvor lett det har vært i årenes løp for ikke-demokratiske land å få flertall for resolusjonsforslag.

Faktisk har også de fleste av Sikkerhetsrådets resolusjoner status som råd. De skaper ikke bindende folkerett, selv om de kan inneholde sterke anmodninger til partene i en konflikt om å løse den på en bestemt måte. Kun når Sikkerhetsrådets resolusjoner en sjelden gang er forankret i FN-paktens paragraf 7, skapes bindende folkerett, og resolusjoner om Israel/Palestina er ikke eksempler på dette.

Et spørsmål tvinger seg frem: Er palestinerne egentlig innstilt på å anerkjenne Israels rett til å eksistere? Den venstreorienterte israeleren Shlomo Avineri svarer nei: Palestinske ledere ser på Israel som en kolonialistisk og imperialistisk enhet som før eller siden vil forsvinne av seg selv, og de er derfor ikke interessert i et historisk kompromiss basert på prinsippet om to stater for to folk. Avineri er inne på noe sentralt.

Bokomtalen ble først publisert i avisen Dagen.

Vis at du protesterer på regjeringens anerkjennelse av fantasistaten «Palestina»

  1. Bli medlem av MIFF (fra kr. 4 per uke)
  2. Gi en gave til MIFFs informasjonsarbeid for Israel. Vipps 39881
  3. Bestill MIFFs bøker – passer veldig godt som gave både til Israel-venner og folk som er kritiske til Israel.
  4. Bestill flyers med israelernes beste argumenter til utdeling.

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israels sak

Med noen få klikk kan du gi med mobilen din.

0

Your Cart