Klikk for å bli medlem nå!

Regjeringen har gitt en belønning til terror ved å anerkjenne fantasistaten «Palestina». Klikk her for å protestere! 

Det fortvilte ropet til en ung norsk-israeler

Fra MIFFs støttemarkering utenfor Stortinget 15. oktober 2023.
Den israelske delen av meg har ikke hatt lov til å eksistere i det norske samfunnet, skriver en ung norsk-israeler.

Dette innlegget ble først skrevet med tanke om at NRK kunne publisere det, men forfatteren trakk seg på grunn av frykt. Norske aviser er også veldig forsiktige med å ta inn anonyme innlegg.

– Vi alle kjenner oss redde, men det er et innlegg som har truffet og beskriver en følelse mange av oss unge sitter med i disse tider. Kanskje det er noe for dere i MIFF? Og at dere kan publisere det uten navn? Hvis ikke vil det nok aldri komme ut fra vår lille gjeng, skriver en norsk-israelsk kvinne til MIFF.

MIFF gjengir innlegget anonymt og i sin helhet (søndag publiserte MIFF et annet, men lignende nødrop, fra en ung norsk jøde)

Jeg er norsk – israeler. Halve meg har en tilhørighet til Norge, halve meg har en tilhørighet til Israel. Den norske delen av meg er alltid feiret. Det er den delen fremmede ser etter når jeg blir spurt hvor jeg er fra. Den andre delen av meg er noe jeg skal skamme meg over.

Jeg elsker Israel. Jeg elsker maten, kulturen, rettighetene, religionen og aller viktigst folket. Folket som er hissige, høylytte, men mer levende enn ord kan beskrive. Et folk som ikke er slik mediene viser dem. En gruppe mennesker som på samme måte som i Norge lever side om side uansett hvordan de skiller seg politisk, etnisk og religiøst. Jeg har vært – jeg har sett – som er mer enn de fleste jeg kjenner kan si om både landet og konflikten. Men det er denne delen av meg som ikke har lov til å eksistere i det norske samfunn. Du tenker kanskje at det er en overdrivelse, men la meg forklare hvorfor jeg og andre føler dette.

Gjennom en oppvekst i norsk skole har jeg lært at med en gang det blir uroligheter og konflikt i Israel rettes søkelyset mot meg. Ikke for å spørre hvordan jeg eller de jeg kjenner har det, men for å snakke om det politiske. Kanskje det nettopp derfor jeg valgte å bli lærer? Fordi det er ikke bare barn som la Israels politikk på mine skuldre, men lærere som diskuterte med meg. Jeg har tidlige minner fra barndommen av at pappa må sette meg ned for å forklare politikk slik at jeg kan både kritisere og argumentere for de tingene som skjer. Det er venner som blir kastet stein på fordi de argumenterer for Israel. For hver konflikt eller samtale om Israel måtte jeg foran i klasserommet for å diskutere. Allerede som barn fikk jeg lært meg a det å fortelle om min israelske side førte til politiske samtaler. På videregående var jeg fremdeles åpen om hvor jeg var fra, men da hadde vi blitt eldre. Folk var ikke nysgjerrige lengre og hadde fått noe kunnskap om området og konflikten. Spørsmålene endret seg til påstander som for eksempel at «du kan ikke være fra Israel – fordi det er Palestina». Men hvor var jeg fra da? «Nei du er internasjonal.. kanskje de må lage et eget pass som sier at du er flyplassbarn?». Identitetskrisen kom sammen med det en innkalling til det israelske militæret. Kan jeg være både norsk og israeler eller må jeg velge? Jeg begynte å kjenne på en sterkere tilknytning til Israel, et sted hvor jeg fikk være både norsk og israeler. Et sted hvor hele meg var akseptert. Men jeg ble i Norge og begynte å gjemme vekk den andre siden av meg. Det startet smått med at jeg kun svarte at jeg var norsk, for så å bli løgner om hvor jeg var fra. I dag er det kun mennesker jeg stoler på som vet at jeg er halvt norsk og halvt israeler. Resten har fått ett eller annet svar som er sant – men da ikke konkret sier Israel (forteller heller om hvor genene er fra).

Som et (noe) voksent menneske har jeg lært meg å ikke diskutere konflikten. Når folk insisterer på å snakke fjerner jeg meg selv fra situasjonen. Det er det vi har lært. Vi har lært å være stille og har (med hjelp) utelukket oss selv fra hele diskusjonen. Det er noen som står frem, men ofte på en sint og usmakelig måte som fører til mindre sympati og menneskeliggjøring. Dette blir ufattelig tydelig i etterkant av terror angrepene. Med unntak av sjefen min var det ingen som tok kontakt med meg på lørdag eller søndag. Ikke en melding, eller telefon. Dagene har gått i surr. Beskjeden fra Norge er hold kjeft, beskjeden fra ambassaden er å snakke for å forhindre spredning av Hamas propaganda, beskjeden fra pappa «vær forsiktig». Husk at du er norsk! Når (for det er spørsmål om når) sympatien snur, og terroren glemmes vil blikket rettes mot deg. Ikke i med sympati, men ansvarliggjørelse for det som kommer til å skje i Gaza. «Du er norsk» sier han, «det er jeg som har familien der», du trenger bare være norsk. Jeg vet han har rett, men det er ikke sånn det fungerer. Vi er ikke bare norske.

Det er ikke bare pappas familie, det er vår. Det er våre venner. Det er våre kjennskap. Vi sitter her og føler oss alene og vi er det. Vi er en minoritet i Norge. Så spør deg selv – kjenner du noen med tilhørighet til Israel. Har du sendt dem en melding? Jeg vil klassifisere meg selv som en av de heldige. Jeg har et flott kollegial som tar vare på meg, og et par venner som ringer og sender meldinger – tross stillhet fra meg. De fleste israelere eller halvt-israelere jeg kjenner har ikke hørt lyd fra det de kaller kollegaer eller nærmeste. De fleste jeg kjenner blir møtt med «det er ufattelig trist, men Israel…». Og jeg kjenner at jeg stiller meg så undrende til det. Undrende til et Norge hvor du kan se inn i øynene til en som kjenner, eller kjenner noen som kjenner, noen som nå er død. Ikke bare er død, men har opplevd noe som ikke kan beskrives som menneskelig. Det er ikke vits å spørre om vi kjenner noen. For det israelske samfunnet er annerledes, og ALLE har mistet noen. Vi alle har daglige samtaler med bombealarm i bakgrunnen. Vi alle har en instagram, facebook, twitter eller tik tok som viser ansikter og terror. Men i dette ser vi også stillheten fra alle i Norge. Ingen av mine norske bekjente postet noe på instagram, snap eller facebook om terroren. Vi ser, føler og hører stillheten. Vi alle er i en ufattelig sorg som møtes med at samtalen rettes mot Israels respons. Hvordan klarer man å resonnere seg frem til at dette er et menneskelig?

Spør deg selv hvordan du reagerte i etterkant av f.eks. 9/11, 22 juli, terror angrepet i Paris eller når Russland gikk inn i Ukraina. Når du snakket venner om de tragiske livene som gikk tapt, fulgte du det opp med en samtale om innvandringspolitikk? Vi fordømmer USAs invasjon i etterkant av terroren, men vi setter det aldri i likhetstegn med tragedien. Det er ufattelig trist – punktum. Tenk videre på nyere historie: Var svaret ditt at ukrainerne fortjente det siden de ville melde seg inn i NATO? Antageligvis ikke. Hvorfor er det slik at terroren i Israel skal sidestilles? Det er ufattelig trist – punktum. Det er også ufattelig trist at sivile i Gaza dør – punktum. Hvorfor er det et likhetstegn mellom de sivile døde og staten Israel, mens det ikke er et likhetstegn mellom de sivile i Gaza og Hamas? Mitt svar: fordi de er sivile og det skal ikke være noen likhetstegn. Hva er ditt? Kanskje det svarer på hvorfor jeg må skamme meg over å kun være halvt norsk.

Vis at du protesterer på regjeringens anerkjennelse av fantasistaten «Palestina»

  1. Bli medlem av MIFF (fra kr. 4 per uke)
  2. Gi en gave til MIFFs informasjonsarbeid for Israel. Vipps 39881
  3. Bestill MIFFs bøker – passer veldig godt som gave både til Israel-venner og folk som er kritiske til Israel.
  4. Bestill flyers med israelernes beste argumenter til utdeling.

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israels sak

Med noen få klikk kan du gi med mobilen din.

0

Your Cart