23. mai var det møte i MIFF Hamar. Deltakerne på møtet undertegnet følgende brev og sendte det til statsminister Jonas Gahr Støre. Brevet er skrevet av Simon W. Bringeland, leder i MIFF Hamar.
Åpent brev til statsminister Jonas Gahr Støre
Hamar, 23.mai 2024
Det er med forundring vi hører at Norge vil anerkjenne ‘Palestina’, men ikke overraskende når vi tenker på regjeringens holdning til Israel etter 7. oktober 2023. Statsministerens ord om at han er en nær venn av Israel stemmer ikke med hans handlinger. Det fremstår som merkelig å komme med en slik anerkjennelse midt i en pågående konflikt mellom Hamas Og Israel. Er dette belønning for terror?
Da FN kom med sin delingsplan i 1947, ble den godtatt av israelerne selv om landområdet var mye mindre enn hva de opprinnelig var forespeilet. Palestinerne sa nei – det var enten alt eller ingenting. Og siden har de alltid sagt nei – hver gang. En to-statsløsning kunne vært på plass for lenge siden.
Palestinerne legger stor vekt på hvor mange av dem som angivelig måtte flykte eller ble fordrevet fra sine hjem da Israel ble opprettet – dette er også verdensopinionen svært opptatt av. Men ingen nevner de like mange jøder som måtte forlate de arabiske nabolandene. En stor del av disse bosatte seg i Israel hvor de med årene ble godt integrert. Men hva har palestinere og arabere gjort for å integrere flyktningene? Svaret er kort og godt – ingenting. I stedet har de fått en rekke særordninger, en egen FN-organisasjon som arbeider bare for dem, og flyktningestatusen går i arv. Ingenting av dette kjenner vi til eksempler på andre steder i verden.
Likevel har palestinerne avslått alle tilbud de har fått. Med selvstyre på Vestbredden og Gaza har man ikke lykkes med å etablere et levedyktig demokratisk regime. Hvordan tror man at et angivelig ‘fritt’ Palestina vil være – tror man virkelig at dette vil bli et nytt demokratisk regime i Midtøsten? Med historien siden 1947 in mente, virker dette lite sannsynlig.
Det ‘Palestina’ Norge sier at de vil anerkjenne, finnes ikke annet enn som en fantasi. Det finnes i dag ingen stat som heter ‘Palestina’ og som eksisterer innenfor internasjonalt anerkjente grenser. En stat bør ha en viss evne til å bygge statsbærende funksjoner, slik Israel gjorde i 1948, og vise at de kan bygge et godt samfunn for sine innbyggere. Verken på Gaza eller Vestbredden (Judea og Samaria) er dette tilfelle. Kampen mot Israel har alltid vært prioritert.
Hva regjeringen virkelig burde bekymre seg for, er den sterkt voksende antisemittismen både i Norge og verden for øvrig. Å kritisere Israel er ikke antisemittisme, hevdes det, noe som kan være riktig. Men når vi ser den nærmest monomane opptatthet av Israel, og at andre konflikter nesten er gått i glemmeboken, kommer den tanke ubehagelig nær at vi igjen ser en ødeleggende antisemittisme i Europa – et Europa som roser seg av å være arnestedet for menneskerettighetene. Settes nå denne arven på spill? Norge kondolerte Iran, men nektet Kongen å kondolere Israel 7. oktober. Hva forteller det?
