Dagen da israelske bakkestyrker gikk inn på Gaza-stripen, var det tre år siden daværende statsminister Ariel Sharon falt i koma. Sharon ledet Israels tilbaketrekning fra Gaza-stripen høsten 2005. En av Sharons nære medarbeidere, Eyal Arad, forteller Yedioth Aharonoth at Sharon ønsket å forlate området for godt. – Jeg tror ikke på historiens ironi. Vi ser etter koblinger, men de er ikke der. Vi skal ikke tilbake til Gaza, akkurat som vi ikke returnerte til Hebron ved Operasjon Forsvarsskjold [våren 2002]. Sharon ønsket å forlate Gaza-stripen en gang for alle, men tilbaketrekningen var ikke en kontrakt med Gud – som om alt vi gjorde ville holde seg slik for alltid. Dersom de skyter på oss, skal vi bare snu ryggen den andre veien og si "nei, det gjør de ikke"?, spør Arad retorisk. Rådgiveren var også en av lederne bak Kadimas valgkampanje, den første valgkampen etter at Sharon brøt ut av Likud og dannet partiet. Arad mener tilbaketrekningen var helt berettiget. – Nå, etter tilbaketrekningen, kan vi si til verden at vi har fått dette opp i vrangstrupen og at vi er nødt å ta hånd om disse fascistbøllene. Jeg ser de arabiske talsmennene skrike "Okkupasjon! Okkupasjon!", mens media ser på dem uten forståelse – "hvilken okkupasjon er det egentlig du snakker om?" Se på EUs respons, det er noe som er nesten uten sammenlikningsgrunnlag de siste årene. Verden har forstått at dette virkelig er alvorlig. Israel er virkelig villige til å stanse okkupasjonen og evakuere bosetninger, og ser ikke engang etter hvordan de kan vinne på dette selv, sier Arad.