Årets Sommer-OL i London ebbet søndag ut i en tre timer lang selvskrytende britisk avslutningsseremoni. Nok et mesterskap er gjennomført uten at Black Septembers drap på elleve israelske deltakere under München-OL i 1972 er blitt markert. I år var det attpåtil 40 år siden tragedien inntraff. Den sjokkerte den gang en hel verden. Like mange år har Israel kjempet for å få på plass en fast markering av hendelsen under sommerlekene, men uten å lykkes.
Sittende PA-president Mahmoud Abbas var kanskje sin forgjenger Yasser Arafats nærmeste medarbeider. Det var derfor naturlig at han tok over makten, da sistnevnte døde på mystisk vis 11. november 2004. Selv hadde Arafat, på grunn av sin veldokumenterte orkestrering av Den andre intifadaen, mistet nærmest all troverdighet i Vesten. Verden var derfor svært positive da Abbas, «fredens mann», tok over PA-tronen etter sin martyrelskende læremester.
Fra «barnemat» til terrorbistand
Men den da ferske presidenten hadde på ingen måte noe «rent rulleblad». Blant annet skrev Abbas i sin doktorgrad om Holocaust at «sionistene» overdrev antallet drepte og at de selv samarbeidet med nazistene for å drepe jøder – slik at de på kynisk vis kunne få sitt eget land på bekostning av palestinerne. Likevel blir denne håpløst konspiratoriske Holocaust-fornektelsen som barnemat å regne, sammenliknet med hans involvering i München-terroren under OL i 1972.
En artikkel i Sports Illustrated fra 2002 blir aktuell i denne sammenhengen. Saken deres handler først og fremst om terroraksjonens «hjerne», Abu Daoud, men kommer også inn på hvordan Abbas hele tiden støttet terroraksjonen fra maktens bakrom.
– Stod i fronten
I 1999 publiserte Abu Daoud boken «Palestina – Fra Jerusalem til München», der han innrømmer å ha vært sterkt involvert i planleggingen og utføringen av attentatet. Han avslører at Arafat selv «omfavnet» terroraksjonen, mens Abbas hadde ansvaret for å få finansiert den.
Da Abu Daoud døde sommeren 2010, avslørte Palestinian Media Watch hvordan Abbas lovpriste terroristen og München-massakren. I PAs dagsavis Al-Hayat Al-Jadida uttalte han at Daoud var en «fantastisk bror, følgesvenn – tøff og sta – en ubarmhjertig kriger.» Dagen etter hans bortgang skriver også avisen om telefonsamtalen PA-presidenten hadde med familien hans.
– President Mahmoud Abbas ringte i går opp familien til martyrkrigeren Mohammed Oudeh, Abu Daoud […] og uttrykte sin sorg over dødsfallet. Under samtalen understreket presidenten at Daouds liv var fylt med kamp, hans hengivne innsats og den dødes enorme offer for sitt folks legitime problem på mange områder. Han stod i fronten av enhver slagmark, ved det for øyet å forsvare revolusjonen.
Hva skal vi da kalle Abbas?
La oss si for argumentets skyld at vi aksepterer beskrivelsen av israelske politikere som Benjamin Netanyahu, Avigdor Lieberman og komarammede Ariel Sharon som «hauker», på grunn av hvordan de satt og setter hardt mot hardt i antiterrorkampen. Hva skal vi i så fall kalle Mahmoud Abbas? En mann som arbeidet for å finansiere en av OL-historiens største terrortragedier. En mann som i en årrekke har lukket øynene for glorifiseringen av «martyriedøden» og antisemittismen i skolebøker, på fjernsynskanaler, i aviser og i moskeer direkte styrt av hans eget presidentkontor. En mann som benekter at alt dette skjer overfor vestlige medier, mens han overfor sine egne arbeider bevisst for å hedre død, terror, jøde- og Israel-hat.
Det eneste som er sikkert, er at «hauk» ikke er i nærheten av å være en dekkende beskrivelse av PAs «fredsdue» Mahmoud Abbas.
