Det siste året mener Mossad likevel at Israels geostrategiske posisjon har forbedret seg i Midtøsten, rapporterer Yedioth Aharonoth, når en ser hele situasjonen under ett. Her er noen av årsakene som ble trukket fram under møtet:
- Syria: Assad-regimet mister sine kjemiske våpen. Dette vil gjøre det lettere for IDF å stå imot et eventuelt syrisk angrep, og det blir anslått at IDF vil kunne nå Damaskus på én dag om nødvendig, ikke en uke som før.
- Libanon: Indre konflikter mellom Hizbollah og konkurrerende terrorgrupper.
- Egypt: Det muslimske brorskap er styrtet og hæren som nå styrer fokuserer på innenrikspolitiske forhold.
Men enkelte ting forblir som de har vært tidligere. For eksempel mener Mossad at PA-president Mahmoud Abbas vinner popularitet på grunn av forhandlingene med Israel, men at han trolig ikke er sterk nok til å kunne undertegne en avtale. Dessuten har den økende misnøyen på Gaza-stripen med Hamas-styret foreløpig ikke materalisert seg nevneverdig. Terrorgruppen slår brutalt ned på alle spede tilløp til opprør og opposisjon.
Én ting har likevel forverret seg, mener de. Og det er Irans styrkede posisjon, deres antatte atomvåpenprogram og trusselen de nå utgjør for Israels innbyggere. Etterretningstjenesten mener Teheran ene og alene troner som den største sikkerhetsutfordringen for landet.
Presse og politikere «synkroniserte»
Israelsk presse er forholdsvis samlet i synet på den midlertidige atomavtalen mellom P5+1 og Iran, og mener som Israels politiske ledere at det er dårlig nytt for Midtøsten. Også kommentatorer for venstreorienterte medier som Ha’aretz, har gitt statsminister Benjamin Netanyahu rett i at den stort sett tjener Irans interesser. Her skal vi trekke fram noen eksempler på hva mediene mener er resultatet av det som skjedde rundt forhandlingsbordet i Geneve.
Først ut er Jerusalem Posts jusskorrespondent Yonah Jeremy Bob. Han spør seg om ikke samtalene og avtalen i bunn og grunn har gitt legitimitet til Irans atomprosjekt.
– En sentral komponent i kampanjen mot Irans atomaktivitet har vært at all anrikning av uran må stanse. FNs sikkerhetsråds resolusjon 1737 krever at Iran stanser all anrikning, uten å skille mellom ulike anrikningsnivåer, påpeker Bob.
Men den nye avtalen sier ingenting om anrikning opp til 3,5 prosent, som i praksis betyr at stormaktene godkjenner det. Og avtalene om at underjordiske reaktorer som Fordo og Arak ikke trenger å stenges likevel i løpet av de neste seks månedene, gir «indirekte reaktorene sin første grad av legitimitet». En slik legitimitet beskytter Iran fra forhåndsangrep, kanskje også etter at de seks månedene er utløpt.
– Mange mener et angrep på Irans program i løpet av disse seks månedene er svært usannsynlig og avtalen kan bli utvidet eller forbli slik den er etter at den utløper, mener Bob, dersom forhandlingene ikke skulle føre noe sted.
– Forhåndsangrep er kontroversielle i alle situasjoner under internasjonal lov, men mer aggressive teorier rettferdiggjør dem dersom de har sitt grunnlag i etablerte statlige handlingsmønstre. Nå har atomavtalen innført et mønster i forhold til Iran, som gjør at alle må holde seg unna i en periode, påpeker Bob.
Artikkelforfatteren tror Iran har oppnådd mer legitimitet for sitt atomprogram med sin midlertidige avtale «enn det de har oppnådd på år og dag».
– Lot Iran slippe unna
En som har skrevet mye om Iran-forhandlingene er Bobs tidligere kollega i Jerusalem Post, David Horovitz, som nå er sjefsredaktør i den israelske nettavisen Times of Israel. Hans beskriver den midlertidige avtalen som «en katastrofe» og påpeker at den ikke tar høyde for hvor «utspekulerte og villedende» Iran-regimet er.
Avtalen i seg selv gir god mening på en rekke felter, mener han. Som for eksempel at Iran ikke får anrike uran over 3,5 prosent og at deres atomprogram blir tettere overvåket av IAEA.
– Problemet er at Iran aldri har anerkjent at de faktisk marsjerer på vei mot atomvåpen. Og disse midlertidige ordningene, som ble til på et tidspunkt der regimet følte seg under stort økonomisk press og under maksimal ytre påvirkning, har på skandaløst vis unngått å kreve Irans innrømmelser for sine to tiår med løgn og bedrag, skriver Horovitz.
Tydeligvis håper USA, som forfattet det midlertidige forslaget, at en slik innrømmelse vil kunne presses ut av Iran i løpet av de seks neste månedene. Det kommer ikke til å skje, tror Horovitz. Han mener det tidligere kravet om at Iran avdekket sitt atomvåpenprogram før de kunne forhandle om å motta sanksjonslettelser, burde stått fast.
– En «omfattende avtale» vil kreve at Iran er ærlige, at de benekter at de alltid har handlet i beste hensikt og at de trekker tilbake beskrivelser om hvordan de er uskyldige ofre i et amerikansk-zionistisk plott, at de avslører hvordan de har faret med løgn overfor sitt eget folk, at de avslører sine lederes bedrag når de har hevdet at de aldri har ønsket en atombombe. Men Iran har et regime som alltid har gjort alt i sin makt for å unngå en slik situasjon. Nå har amerikanerne latt dem slippe unna, skriver Horovitz.
Sjefsredaktøren mener vi kan «være sikre på» at Iran de neste seks månedene vil krangle om innholdet i den midlertidige avtalen og arbeide for å finne nye måter å slippe unna sanksjoner på. Horovitz påpeker at partene ikke en gang virker å være enige om hvilken avtaletekst som er gjeldende. På hjemmesidene til Det hvite hus ligger det en tekst, som er «betydelig annerledes» enn den som ligger på Irans offisielle nettsider.
Iran har både Russland og Kina i ryggen. De sanksjonene som nå er rullet tilbake kommer aldri til å bli gjeninnført, om Iran oppfører seg aldri så tvilsomt. «Sanksjonsveggen er nå sprukket og vil sprekke opp ytterligere,» mener Horovitz. Og en varig avtale om seks måneder kan verden se langt etter.
– Iran kommer til å krangle uten stans for å ødelegge sanksjonsregimet […] og når økonomien deres vokser seg til, vil de gradvis bygge seg opp til å være en tungvekter i regionen, med makt til å kjempe for sine territoriale og ideologiske mål, som inkluderer den pågående kampen for å svekke, isolere, demonisere og true Israel. Og Israel vil fort innse at deres evne til å svare er begrenset, skriver Horovitz.