Keinon er foredragsholder under MIFFs landsmøte, som avholdes denne helgen i Tønsberg. Fredag kveld ga han landsmøtedelegatene et solid innblikk i dagens situasjon i Midtøsten. Han var innom både konflikten med palestinerne, fredsprosessen, Iran, Egypt og Syria. [Se video av foredraget!]
– Følelsen av utrygghet er noe man må forstå hvis man skal kunne forstå israelernes tanker, innledet han, og viste til at det senest samme dag hadde forsvunnet tre israelske gutter som antas å være kidnappet av terrorister.
Keinon mener alt av israelske reaksjoner og tanker må ses i lys av at befolkningen lenge har vært preget av en konstant opplevelse av utrygghet, særlig siden begynnelsen av den andre intifadaen i år 2000.
– Bevegelse uten fremgang
Selv om fredsprosessen nå er satt på pause etter forhandlingsbruddet i april, er Keinon overbevist om at prosessen ikke er død.
– Fredsprosessen vil aldri dø. På en eller annen måte vil man alltid finne en vei tilbake til forhandlingsbordet. Ingen av sidene som er involvert vil at prosessen skal dø – verken palestinerne, Israel eller USA. Alle tjener på at den holdes levende, sa han.
– Det man vil ha er ”motion without movement” – bevegelse uten fremgang, konkluderte han.
I overskuelig fremtid mener han at reell fremgang er umulig.
– Det aller meste noen statsminister vil kunne gi, vil ikke være nok til å møte minimumskravene til palestinerne. Vi så det i Camp David i år 2000, da en israelsk statsminister fra venstrefløyen, Ehud Barak, tilbød palestinerne 96 prosent av Vestbredden. Det var ikke nok. Senere tilbød Olmert dem enda mer, men det var heller ikke nok. Netanyahu vil ikke være villig til å tilby fullt så mye, så det blir i alle fall aldri nok, sa han.
– Ingen av partene vil gi etter
– Mahmoud Abbas vil heller ikke være i stand til å kunne møte Netanyahus krav. Han har ikke autoritet til det fra sitt folk, og kanskje har han heller ikke personlig vilje til å gjøre det, fortsatte han.
Keinon forklarte at Netanyahu har to hovedkrav: Det ene er at palestinerne må anerkjenne at Israel har en historisk rett til å ha en stat for det jødiske folket et eller annet sted i regionen. Det andre er at de arabiske 1948-flyktningene og deres etterkommere ikke kan få ha rett til å vende tilbake til Israel, fordi det ville gjøre slutt på Israel som en jødisk stat.
– Dette er to fundamentale temaer som rører ved kjernen av det palestinske narrativet, det som definerer hvordan palestinerne ser på seg selv. Abbas vil ikke gå inn i historien som den personen som ga opp basisfundamentet for hvordan palestinerne ser på seg selv. Derfor vil det ikke være mulig med noen reell fremgang i prosessen i nær fremtid, sa den erfarne journalisten.
– Alle ønsker en fredsprosess
Likevel observerer han at alle parter ønsker at fredsprosessen skal være i bevegelse.
– For palestinerne innebærer det at milliarder av dollar kan fortsette å genereres inn til PA i bistand, og at de har en sterkere mulighet til å holde voldsbruken under kontroll, og dermed unngår en ny intifada. Det er i deres interesse, for vold er et tveegget sverd – vi blir rammet, men det gjør også de, for de vet at vi kommer til å reagere. En annen grunn er at mangel på forhandlinger øker sannsynligheten for at det som skjedde i Gaza kan komme til å skje på Vestbredden, nemlig at Hamas overvinner Fatah og tar styringen, sa Keinon.
– Amerikanerne vil ha en prosess gående fordi de allerede har lagt ned for mye tid og energi til å bare kunne la saken ligge. De vet også at noen andre kommer inn og tar deres plass om de går. Supermakter vender seg ikke bare bort fra problemer, dersom de vil bevare sin status som supermakt, fortsatte han.
– For Israel innebærer det å ha en pågående fredsprosess at man kan fortsette å holde utenfor dem man ikke vil ha inn i prosessen. Vi vil mye heller ha en USA-ledet prosess enn en prosess ledet av europeerne. Historisk har europeerne ikke vist like stor sensitivitet overfor våre behov, forklarte han.
– Israel vet også at man mister fordeler i internasjonale relasjoner når det ikke pågår noen fredsprosess. Og for Netanyahu innebærer en pågående prosess at han holder sin skjøre regjeringskoalisjon intakt, la han til.
Derfor er han overbevist om at partene etter vært vil vende tilbake til forhandlingsbordet.
– Spørsmålet er hva som vil være annerledes da.
– Konflikthåndtering fremfor konfliktløsning
Keinon forklarte at de palestinske selvstyremyndighetenes strategi etter at forhandlingene ble avbrutt i april, nå vil være å forsøke å få verdenssamfunnet med på å påtvinge Israel en løsning. Derfor søker de medlemskap i FN-organisasjoner og andre internasjonale institusjoner, og derfor er de opptatt av å knytte nærere bånd til europeerne.
– Dette er Abbas’ ”plan B”. Vår ”plan B” er vanskeligere å definere akkurat nå, sa han, og erkjente at Israel i øyeblikket ikke har mange andre alternativer enn å opprettholde dagens situasjon.
– Det vi ser er at fokuset endrer seg fra konfliktløsning til konflikthåndtering. Det finnes et stort handlingsrom mellom full fred og full krig. Israel og palestinerne kan konsentrere seg om å samarbeide om prosjekter innenfor en rekke områder, og dette kan komme til å etablere et endret klima på lang sikt.
Hva med Hamas?
Keinon fikk spørsmål fra salen om hva som vil skje på Vestbredden dersom den nye palestinske samlingsregjeringen varer, og det blir avholdt valg der Hamas får delta.
– Jeg er enda ikke så sikker på at det blir noe valg, svarte Keinon.
– Abbas er nå i gang det tiende året av sin fireårsperiode som president, poengterte han.
– Men om det blir valg, er det ikke usannsynlig at Hamas kan komme til å ta over. Det er en av Israels bekymringer.
Tror ikke på endelig avtale med Iran
En annen forhandlingsprosess som Keinon tror kan komme til å fortsette i det uendelige, er det internasjonale samfunnets samtaler med Iran om avvikling av regimets atomprogram. Han tror ikke det er sannsynlig at Israel eller andre nasjoner vil komme til å angripe atomanleggene i Iran så lenge det pågår internasjonale forhandlinger om atomprogrammet, slik det når gjør mellom Iran og P5+1 (de fem faste landene i FNs sikkerhetsråd samt Tyskland). De forhandler i øyeblikket om å oppnå en endelig avtale før 20. juli, da en seks måneder lang midlertidig avtale om stans i atomutviklingen mot lettelser av sanksjoner utløper. Keinon er overbevist om at det ikke kommer noen endelig avtale i juli.
– Iranerne vil ikke ha en endelig avtale. Den midlertidige avtalen kommer til å bli erstattet av en ny midlertidig avtale, og deretter av enda en, og enda en. Slik har de kunnet holde på i 30 år med å utvikle atomprogrammet, sa han.
Irans strategi
Keinon mente de midlertidige avtalene ikke innebærer at atomprogrammet ikke utgjør noen trussel. De betyr bare at iranerne har god tid, og at de er villige til å utsette utviklingen av atomvåpen.
– Når verden i noen øyeblikk innimellom ser en annen vei, kan de raskt gjøre et sprang fremover mot å komme i besittelse av atomvåpen. Det tror jeg er deres overordnede strategi. På den måten har de hatt en sakte fremgang i 30, og de kan fortsette slik i ende tre tiår til, sa han.
– Det er derfor Israel insisterer på at atomprogrammet ikke bare må begrenses, slik USA går inn for, men at Iran må fratas atomressursene sine, forklarte han.
Egypt og Syria
Om Egypt forklarte Keinon at Israel er glad for valget av president Sisi, fordi han vil kunne være i stand til å stabilisere landet, og dette må komme før demokratiutviklingen. Årsaken til at Israels støtte til den arabiske våren var dempet, viste seg i at resultatet ble at Det muslimske brorskap kom til makten. Ifølge Keinon kalte president Mursi jødene for ”etterkommerne av aper og griser” senest i 2010.
Om Syria presiserte han at Israel ikke har involvert seg i konflikten annet enn ved å gjennomføre enkeltaksjoner for å hindre Hizbollah i å anskaffe våpen ved å frakte dem gjennom Syria til Libanon. Israel ser det som sin største trussel at radikale shia-muslimer skal få kontrollen over hele aksen fra Iran via Syria til Libanon.
– Optimist av to grunner
– Etter å ha gitt denne oversikten, kan dere få inntrykk av at det er mange dårlige nyheter, sa Keinon avslutningsvis.
– Men jeg er optimistisk for Israel av to hovedgrunner, sa han.
For det første er det innbyggernes utholdenhet, slik vi så under den andre intifadaen. Folk fortsatte sine liv og rømte ikke landet, selv om det var en kraftig terrorbølge.
Det andre er samfunnets veldig gode evne til å finne gode midlertidige løsninger. Israel har overvunnet terroren. Da rakettangrepene ble mer hyppige, utviklet israelerne et effektivt rakettforsvarssystem.
Her kan du se opptak av hele foredraget:
