Som meldt i mediene fikk et palestinsk resolusjonsforslag ikke de nødvendige 9 stemmene i FNs sikkerhetsråd for å vedta resolusjonen. Det er 15 medlemmer i Sikkerhetsrådet. Fem av dem er faste: Kina, USA, Russland, Storbritannia og Frankrike. De ti andre plassene går på omgang blant FNs medlemsland.
Kina, Frankrike, Russland, Argentina, Chad, Chile, Jordan og Luxembourg stemte for palestinernes resolusjonsforslag. Storbritannia, Litauen, Nigeria, Korea og Rwanda avstod fra å stemme.
USA og Australia stemte imot resolusjonsforslaget. Den amerikanske FN-ambassadøren Samantha Power, forklarte stemmegivningen slik: «I stedet for å uttrykke forhåpningene til både palestinere og israelere, tar denne teksten bare opp en side.» Både USA og Storbritannia sa at de ikke kunne støtte en resolusjon som ikke tok opp Israels sikkerhetsbehov.
Jordan var det eneste arabiske landet som var representert i Sikkerhetsrådet i 2014. Dette landet la derfor fram resolusjonsforslaget på vegne av palestinerne. Men alle 22 arabiske land hadde godkjent forslaget. Den jordanske FN-ambassadøren, Dina Kawar, sa riktignok at hun personlig hadde ønsket mer tid til å drøfte resolusjonsforslaget.
Palestinsk og europeisk resolusjon
- desember 2014 hadde Raphael Ahren, den diplomatiske korrespondenten for Times of Israel (timesofisrael.com) en artikkel om hvordan forhandlingene i FN gikk på det tidspunktet.
Palestinernes resolusjon krevde at det palestinske flyktningproblemet skal løses på grunnlag av det arabiske fredsinitiativet [ingen som stammer fra noen som flyktet fra Israel i 1948, skal få statsborgerskap i noe arabisk land, inkludert den palestinske staten], internasjonal lov og relevante FN-resolusjoner inkludert resolusjon 194 (III). Denne resolusjonen ble vedtatt i desember 1948, og sier blant annet at de flyktningene som vil leve i fred med sine naboer, skal få vende tilbake. Men siden desember 1948 er så godt som hele den jødiske folkningen i de arabiske landene fordrevet, det har flyktet flere jøder fra arabiske land enn palestinere fra Israel. Reglene for å vende tilbake, kan du finne her. Dette tar resolusjonen naturlig nok ikke hensyn til.
Noen EU-land arbeidet med et alternativt forslag til resolusjon. Om flyktninger hadde de et forslag som er mer i tråd med slik som flyktningproblemer er løst i hele verden ellers siden 2. verdenskrig.
Europeerne hadde også med at den palestinske staten skal være «ikke-militarisert». Det nekter palestinerne å gå med på. Det betyr at de ser for seg en utstrakt terror mot Israel, blant annet i form av raketter, etter av «freden» er kommet.
Palestinerne kunne lett fått flertall for en resolusjon som i større grad la opp til ekte, varig fred. Men de valgte å «stå på krava». Noen lurer på om palestinerne med vilje steller seg slik at deres resolusjon ikke blir vedtatt. For avstemningen var helt på slutten av 2014. Hadde de ventet noen dager, ville Angola, Malaysia og Venezuela ha erstattet Rwanda, Sør-Korea og Argentina som medlemmer av Sikkerhetsrådet. Med disse landene ville resolusjonen ha blitt vedtatt.
Dersom det er slik som det kunne se ut, at palestinerne egentlig ikke ønsker vedtak som de sier de ønsker, hva er grunnen? Fra israelsk hold har jeg sett tre mulige forklaringer. Den første, som jeg synes er naturlig, er at Abbas og hans folk befinner seg utmerket med situasjonen slik den er. Dersom det blir valg og store endringer, tyder alt på at både Abbas selv og folkene rundt ham blir feid ut av sine lukrative maktposisjoner. En annen grunn som har vært gitt, er at palestinerne har en avtale med USA. Israelerne er litt nervøse for hva USA i så fall kan ha lovt som motytelse.
En tredje mulig grunn kan være at palestinerne ønsket påskudd for å forsøke å få adgang til den internasjonale krigsforbryter-domstolen, hvor de vil ha stilt en rekke israelere for retten. Palestinerne har allerede tatt skritt i den retningen. De fleste israelerne er ikke så veldig nervøse for dette, selv om det kan bli mange ubehagelige overskrifter når anti-israelske medier skal referere. Israelerne håper at når det kommer til selve sakene, vil få eller ingen israelere bli dømt. Slik går det i hvert fall dersom domstolen er profesjonell og behandler Israel lik andre land. Dessuten tror israelerne at palestinerne vil tenke seg godt om før de setter i gang en karusell som fort kan ende med at flere palestinere enn israelere blir dømt. Å skyte raketter mot israelske sivile er en krigsforbrytelse. Og under Gaza-krigen sommeren 2014 var den palestinsk samlingsregjering, med Abbas og hans folk, medskyldige i dette.
En grunn for at USA ikke ønsket noen slik resolusjon nå, var at det ville ha styrket høyresida i Israel ved valget i mars. USA håper at valget skal føre til en mer venstre-orientert regjering.
Dersom palestinerne virkelig ønsker et slikt vedtak, vil det nok komme før eller senere. Statsminister Benjamin Netanyahu har gjort det klart at Israel ikke vil bøye seg for vedtak som setter den jødiske staten i alvorlig fare. USA viser stor forståelse for Israel i disse sakene, og til dels andre land også.
Relaterte lenker:
Les mer i denne artikkelen av Dore Gold, Israels tidligere FN-ambassadør (Jerusalem Center for Public Affairs)
