I en artikkel i nettmagasinet Tablet skriver Liel Leibovitz at det er ett valg som bør vekke langt større bekymringer enn den pågående israelske valgkampen før Knesset-valget 17. mars. Valget han sikter til, er et valg som ikke avholdes – palestinernes valg av president for selvstyremyndighetene. Han mener det er langt mer dramatisk at selvstyreområdenes øverste leder er ”en 80 år gammel overlevende kreftpasient som røyker mer enn to pakker rød Marlboro om dagen”. Han refererer rykter om at Abbas skal ha vært inn og ut av jordanske sykehus av uspesifiserte årsaker i årevis, og konstaterer at uansett hvor heldig presidenten er med helseutviklingen, er det ikke sannsynlig at han vil kunne holde det gående i så veldig mange flere år.
Hamas kan ta lederskapet
Det store spørsmålet er hva som vil skje når Abbas en dag er borte. De palestinske grunnleggende lovene slår fast at dersom en president dør, skal ordføreren i parlamentet konstitueres som midlertidig president for en periode på inntil 60 dager, fram til nytt valg kan avholdes.
Leibovitz påpeker to bekymringer ved denne ordningen. For det første har ikke de palestinske myndighetene hatt for vane å overholde sine egne regler for avholdelse av valg. Abbas ble valgt i 2006, og siden har det ikke vært holdt noe nytt valg, noe som forklares med at den sittende presidenten er redd for å bli forbigått av sine rivaler. For det andre er den sittende ordføreren i det palestinske parlamentet Hamas-medlemmet Aziz Duwaik. Han har flere ganger blitt arrestert av israelske myndigheter grunnet mistanke om medvirkning til terror. Den siste gangen var i fjor sommer, i etterkant av kidnappingen av de tre israelske tenåringsguttene på Vestbredden. ”Muligheten for at en slik mann kan innta den øverste posisjonen i de palestinske selvstyremyndighetene burde skremme vettet av enhver som fortsatt håper på en fredelig løsning på konflikten mellom Israel og palestinerne”, skriver Leibovitz.
Uklare kandidater
Så langt er ingen utpekt av Abbas som hans etterfølger, til tross for at det ikke er noe i veien for at han kunne ha utnevnt en visepresident. Leibovitz mener årsaken må være at Abbas ikke er noen tilhenger av konkurranse om sin posisjon. Da han i fjor fikk høre om at erkerivalen Muhammad Dahlan, Gazas tidligere sikkerhetssjef, hadde sponset et massebryllup i Gaza, brukte han mer enn syv millioner kroner på å overskygge bragden ved å sponse et enda større bryllup.
Selv om Abbas en dag skulle finne ut at han likevel vil begynne å løfte frem mulige etterfølgere, er det ifølge Leibovitz uklart hvem det egentlig skulle være.
I tillegg til nevnte Dahlan, er økonomen og den tidligere statsministeren Salam Fayyad en mulig kandidat, men Leibovitz mener at ingen av de to vil ha reelle muligheter til å få stor nok oppslutning.
En populær kandidat som meningsmålinger i årevis har gitt mange stemmer til, er terroristen Marwan Barghouti, som for tiden soner fem livstidsdommer i et israelsk fengsel for å ha vært med på tre terrorangrep der til sammen fem personer ble drept.
En mulig kandidat som ville kunne anses som akseptabel av israelske og amerikanske myndigheter, er Majid Faraj, den palestinske etterretningssjefen. Spørsmålet er om han har det som skal til for å gå fra en militær lederstilling til å bli folkets øverste politiske leder.
Rammet av ”politisk lammelse”
Problemet er at ingen av dem kan flagge noe kandidatur før Abbas fratrer, dør eller blir satt ut av stand til å utføre sine daglige plikter som president. Abbas’ angst for å gi rom til politiske konkurrenter, og Hamas’ jerngrep omkring Gaza, har til sammen satt palestinerne under ”politisk lammelse”, sier forskeren Jonathan Schanzer. Lammelsen hindrer de palestinske selvstyremyndighetene i å fremstå som en troverdig og stabil forhandlingspartner. De som er opptatt av å fremme stabilitet i regionen, bør derfor først være opptatt av å kreve at selvstyremyndighetene legger frem en fungerende plan for videreføring av lederskapet, før de legger mer press på å få i gang nye fredsforhandlinger mellom palestinerne og Israel. Det hjelper lite med forhandlinger, hvis ikke verdenssamfunnet kan være trygge på at de medvirkende partene er stabile nok til at de vil overholde innholdet i en eventuell endelig fredsavtale, påpeker Leibovitz.
