Hvem styrer Israel?

Siden 1977 har høyresiden vunnet en rekke valg i Israel. Men det er sterke krefter som sikrer at venstresiden likevel beholder svært mye av kontrollen. Også når venstresiden vinner, ligger politikken ofte lenger til venstre enn det partiene sa i valgkampen. Det gjaldt for eksempel Yitzak Rabin i 1992. Han ble valgt på en «hauke»-plattform som utelukket det som ble Oslo-prosessen. Men han brøt valgløftene slik at Oslo-prosessen ble gjennomført, til stor skade for Israel og palestinerne.

Det er alltid et press fra utlandet mot Israel. Presset går i retning av innrømmelser til palestinerne og andre arabere. Men Sherman mener at dette presset i liten grad har påvirket israelsk politikk, i hvert fall i mange sammenhenger. Oslo-prosessen, for eksempel, ble klekket ut av israelere og palestinere uten noe internasjonalt press.

Rettsvesenet
I Israel har domstolene, særlig Høyesterett, sikret seg nærmest diktatorisk makt.

Høyesterett kan behandle og omgjøre alle typer vedtak i kommunestyrer, regjeringen, det folkevalgte Knesset, i forsvaret, i organisasjoner og hvor som helst ellers i samfunnet. Dette er en makt Høyesteretts leder i 1995 selv proklamerte at han hadde, uten noe grunnlag i loven.

Det hører med i bildet at praktisk talt alle dommerne i Høyesterett er sekulære jøder av europeisk bakgrunn, og nesten alle tilhører venstresiden i Israel. Metoden for å utpeke nye dommere sikrer at lederen for Høyesterett i praksis må godkjenne nye kandidater.

I realiteten betyr dette at venstresiden har sikret seg det siste ordet i forhold til hele samfunnet, helt uavhengig av alle valgresultater.

Mediene
Det har vært undersøkelser i Norge som viser at det store flertallet av journalister tilhører venstresiden. Innenfor utenrikspolitikk er overvekten rimeligvis enda større.

Det er et lignende forhold i Israel også. Meget sterke grupper i mediene går inn for store israelske innrømmelser overfor araberne. Når forhandlinger med araberne pågår, vil de israelske mediene komme med et sterkt press på de israelske politikerne og forhandlerne til å komme med store og noen ganger farlige innrømmelser.

Akademia
Mange akademiske miljøer i Israel (særlig sosiale vitenskaper og humanistiske fag) er meget venstreorienterte og til dels direkte fiendtlige mot staten Israel. Det finnes israelske akademikere som arbeider aktivt for at verdens akademikere skal boikotte israelske universiteter, inkludert det de selv jobber på! Når som helst rettsvesenet og mediene trenger støtte til innrømmelser til araberne, motstand mot religion m. m., står et stort antall akademikere klar til å gi den støtten.

Dette er, mener Sherman, mekanismene som først og fremst har sikret at Israel har ført en såpass venstreorientert politikk også med politikere som var valgt på en plattform mye lenger til høyre.

Hvorfor tenker elitene slik?
Sherman mener at en viktig grunn til at disse israelske elitene er så venstreorienterte, er at det betyr veldig mye mer for dem å bli godtatt av yrkesfeller i utlandet enn av andre israelere. En av grunnene er at det venter mye mer penger på prosjekter som bygger på den palestinske virkelighetsforståelsen enn på den israelske. [Det er bare å se på norske bevilgninger, så ser man det. Millioner går til anti-israelske organisasjoner. Organisasjoner som støtter Israel får ingenting.]

Ensidig virkelighetsbeskrivelse
Disse faktorene gjør at mediene og akademia ikke kan beskrive arabiske samfunn i alminnelighet, og de palestinske områdene i særdeleshet, slik de egentlig er. Man må konsentrere seg om de positive sidene og tone ned de negative. Ellers ville venstresidens verdensforståelse framstå som naiv og uansvarlig. For det israelske samfunnet er det motsatt: Positive sider tones ned, negative sider blåses kraftig opp.

Vanskelig for Israel
De arabiske områdene, inkludert de palestinske, er gammeldagse, kvinner blir undertrykket, folk med selvstendige meninger blir undertrykt, homoseksuelle blir undertrykt, kritiske journalister blir trakassert og politisk opposisjon blir forfulgt.

Så lenge dette blir lite rapportert, er det vanskelig for Israel å komme med sine argumenter. Det er for eksempel vanskelig å få folk til å forstå at Israel ikke uten videre kan godta en palestinsk stat bare noen meter fra Israels parlament, en stat som har fri sikt til Israels eneste internasjonale flyplass (Ben-Gurion-flyplassen i Lod) og like ved hovedveien mellom nord og sør.

Jo bedre man kjenner fakta, jo lettere bør det være å forstå at Israel må ha «vanntette» sikkerhetsgarantier (for å unngå terror og fare for utenlandske hærer), at det må stilles krav til hvordan en palestinsk stat er organisert og til at lederne der har effektiv kontroll.