Hele uken fikk vi høre på nyhetene at det var brann i Jerusalem-området og i Zichron Yaacov. Da jeg våknet torsdag morgen trodde jeg at det verste var over. Det viste seg at det ikke skulle stemme.
Rundt 11-tiden gikk jeg en tur innom legesenteret på universitetet i Haifa, hvor jeg studerer. Der gikk sekretærene og legene rundt med mobiltelefoner og informerte om brannen i området. Selv hadde jeg ikke lest nyheter denne morgenen og visste ikke så mye om hva som foregikk. «Flere barneskoler i Haifa evakueres,» sa en av sekretærene, som ringte sine barn og forsikret seg om at de kom seg trygt hjem.
Da jeg hadde gjort meg ferdig på legesenteret og var på vei til en forelesning, så jeg at det var usedvanlig mange mennesker som vandret i bygningen. Det gikk rykter om at universitetet ble evakuert for sikkerhets skyld. En venninne ringte meg, og sammen gikk vi til studentboligene ved siden av universitetet hvor vi bor. Der ble det sagt at for tiden var området trygt, og at vi måtte vente på videre beskjed. Stemningen var spent, mest fordi mange av de israelske studentene benyttet sjansen til å forlate boligene for å dra hjem.
Jeg gikk til hybelen min og forberedte meg mentalt på å bli evakuert. Jeg fulgte nøye med på nyhetene for å finne ut hvor det brant. Det ble snakket stadig mer om at flere av brannene var påtent, muligens terror-relatert. Hele tiden fikk jeg meldinger og telefoner av venner som var bekymret, mens jeg selv ringte et par venner for å forsikre meg at de var trygge.
På denne tiden både hørte og så jeg mange fly som var på vei til de utsatte områdene for å slukke brannene. Ute luktet det sterkt av røyk.
Rundt fire-tiden på ettermiddagen ble vi informerte om at alle studentene måtte evakueres. Mine to romkamerater og jeg pakket sakene våre raskt, og møtte opp på en møteplass hvor resten av studentene ventet. Universitetet sørget for å frakte oss trygt avgårde utenfor Haifa. På grunn av usedvanlig mye trafikk på veien tok det oss lang tid å nå stedet hvor vi skulle overnatte.
Da vi forlot universitetsområdet, så vi at hovedveien til sentrum var stengt av politiet, og bussjåføren måtte kjøre en annen vei for å kunne forlate Haifa. Jeg så røyken stige opp fra en av bydelene i Haifa da bussen kjørte ut av byen, og ba for sikkerheten til alle menneskene som bor i området.
Flere offentlige bygninger ble åpnet for å huse mennesker som måtte forlate hjemmene sine. Studentene fra universitetet ble plassert på et kultursenter der vi fikk servert mat og fikk utdelt madrasser og tepper fra militæret til å sove på. Noen ungdommer som bodde i nærområdet, og hadde hørt om hva som skjedde, kom og delte ut kaker til oss. Flere av medarbeiderne på kultursenteret ble igjen hele natta for å sørge for at vi hadde det trygt og godt.
Nyhetene gikk konstant på TV, og mange fulgte nøye med på situasjonen. «Ramat Alon, Horev og Romema er blant nabolagene i Haifa som står i brann,» ble det sagt i nyhetene. I tillegg var det store branner i Jerusalem-området. Bygninger som sto i flammer, og barn og eldre som måtte hjelpes ut av hjemmene sine for å komme seg i trygghet, ble vist konstant på skjermen.
Vi la oss sent om natta, og mange hadde problemer med å sove godt fordi de var bekymret for at vi måtte evakueres fra bygningen i tilfelle det brøt ut en ny brann i området. Det verste var egentlig at ingen visste hva som kom til å skje videre, og når vi fikk reise tilbake til studentboligene.
Heldigvis var det en rolig natt, og om morgenen fikk vi beskjed om at vi kunne dra til familie og venner som bor utenfor Haifa. Selv reiste jeg til familien min, som bor i nærheten av Tel Aviv. Da toget passerte Haifa, så jeg at byen var dekket av røyk.
Foreløpig virker det som om det verste er over, og mange innbyggere har fått tillatelse til å dra hjem til Haifa.
Det hele har vært en trist opplevelse, særlig for dem som mistet hjemmene sine i brannen. Man kan i det minste trøstes med hvordan israelerne går sammen som en stor familie og tar vare på hverandre i slike tider.
