Shani Boianjiu (26) har oppnådd hva få unge forfattere kan drømme om med sin debutroman. Evighetens folk kjenner ingen frykt er allerede solgt til 23 land. I Norge kom den ut på Cappelen Damm tidligere i høst. MIFF meldte tidligere om forfatterbesøket til Boianjiu under lanseringen på Litteraturhuset i september.
Romanens hovedpersoner er tre israelske jenter som vokser opp i Nord-Israel, like ved grensen til Libanon. Et ukronologisk hendelsesforløp gir oss innsikt i jentenes oppvekst, militærtjeneste og den første tøffe tiden etter endt tjenestetid. Boken veksler hele tiden mellom de tre jentene som fortellerstemmer, historiene flyter inn i hverandre.
Dersom noen skulle ha illusjoner om at Israel er himmelen og alle israelere er engler, blir denne livsløgnen raskt avslørt for leserne. Ungdomskulturen som Boianjiu beskriver er preget av dop, svik, skilsmisser, selvmord, vold og voldtekt. Historiene fra tjenesten i IDF viser at ikke alle israelere opplever tjenestetiden særlig meningsfull. Historiene fra det urbane Tel Aviv viser brutaliteten og kjærligheten som utspiller seg i mange av verdens storbyer. Dette er dyster og uvant lesning for dem som ikke har lest mye mørk ungdomslitteratur.
Ikke politisk
Evighetens folk kjenner ingen frykt er i overraskende liten grad politisk. Dette er ikke et nytt eksempel på en israelsk bok som blir oversatt til norsk for at forfatterens hjemland skal bli svertet i Norge. Her er det tydeligvis mer de litterære kvalitetene, som utvilsomt er usedvanlig sterke, som har vært motivasjon for forlagsredaktørene.
Til tross for alle redselshistoriene fra IDF, som nok bygger på forfatterens og hennes venninners erfaringer, mener Shani Boianjiu det er nødvendig å avtjene verneplikt for å beskytte Israel.
Frykten for terroristen på bussen
Som nevnt, er det frykt som preger sidene. Frykt for å ikke få kjærligheten og oppmerksomheten til den kjekkeste gutten. Frykt for framtiden. Frykt for å bli drept. Frykt for ikke å dø.
Et av de sterkeste avsnittene av boken, er når Yael, etter dimisjon, tar bussen. Den tøffe oppveksten og militærtjenesten har gjort henne til et nervevrak. Likevel kan man kjenne igjen frykten som enhver israeler må ha følt for bussturer under de stadige selvmordsterrorangrepene mot busser på 1990-tallet og den andre intifadaen (2000-2005).
Vi avslutter denne bokomtalen med et utdrag fra side 155-157 i boken.
—
«På neste stopp kommer en selvmordsbomber og setter seg rett ved siden av meg. Jeg har ikke noe bevis for at han er det, men jeg har overbevist meg selv om at det er sant, så jeg prøver å forsikre meg om det. Det siste jeg vil, er å lage en elefant av frykt. Han ser ut som han er i femtiåra, og ganglaget viser at han er lei av verdsligheten i denne bussen og dette nye landet.
Mens han sitter, vugger han fram og tilbake. Rytmen hans tilhører en mann som har gitt opp denne verden, men som likevel av en eller annen grunn er nervøs. Sekundene hans er ladet nok til at han selv i trøttheten finner en grunn til å bekymre seg. Han venter på at noe stort skal skje, noe som kommer til å forandre alt for alltid.
Han setter to store svarte plastposer under setet sitt. Jeg kan se en plastboks med brune kjeks stikke ut av posen ved siden av meg, men det kan være en avledningsmanøver. Kan en mann som ham ha med seg hjemmelagde kjeks?
Hvis jeg ikke mistenkte at han var en selvmordsbomber ville jeg ha gjetta på at han var russisk. Noe med hvor tett øynene hans sitter, og den rare grå hatten, en hatt som ikke hører til i dette landet. Men jeg er nesten sikker på at han er araber: Aksenten i gryntet da han setter seg ned, måten øynene hans har sunket inn i fjeset, den gulnende huden. Og han ser ut som en selvmordsbomber.
Selv om det er sommer, har han på seg pen jakke og slacks, en stor genser under. Klærne hans var pene en gang, men nå er de utslitte.
Jeg reiser meg fort. Jeg ser meg rundt, men det er ingen tomme seter på bussen, og ingen av de andre passasjerene virker urolige. De lener alle hodene mot støvete vinduer, tekster, eller stirrer framover sammen.
Idet bussen ruller inn i en tunnel, begynner mannen å messe. Jeg vet hva som skal skje. Jeg har hørt historien på nyhetene mange ganger før. Dama som visste, men ikke sa noe og så mista øret. Gutten som teksta mora si at han var redd og så var død. Bussjåføren som visste det helt fra starten, men tenkte at han kunne stoppe og ringe politiet før noe skjedde, bussjåføren som var redd for at å gjøre noe bare ville gjøre ting verre.
Mannen fortsetter å messe. Til å begynne med er det eneste jeg hører «la la la», men så skjønner jeg at det må være bønnekallet han messer, det jeg hørte komme inn gjennom soverommet mitt klokka fem på morgenen, hver morgen, da jeg var barn. Selv om det var slitt etter reisen fra den libanesiske grensa, kom kallet høyrøsta inn.
«La ilaha illallah», messer mannen. Det finnes ingen annen Gud. Jeg er mer urolig for ikke å dø enn å dø. At jeg kommer til å bli brent, blind og en byrde. At jeg ikke kommer til å kunne gå eller gå på do på egenhånd. At jeg kommer til å ville dø enda mer. Jeg er redd for hvor nært det hele er, at alt kommer til å forandres i løpet av noen sekunder, og hvordan forbereder jeg meg? Hva er det jeg har lyst til å huske fra før?
Blodet farer inni årene i halsen og fingrene mine hopper som om jeg skriver på et usynlig tastatur. Men jeg skriker ikke. Jeg må ikke lage en scene. Man må aldri lage en scene.
Jeg stiller selvmordsbomberen et spørsmål. Kanskje han kommer til å svare meg på perfekt hebraisk, kanskje ingenting kommer til å skje.
«Du skal til Tel Aviv, eller?»
«Ah-ha», grynter han. Bare luft. Ingen ord. Og han lukker øynene og fortsetter å vugge fram og tilbake og messe. «La. La. La», leppene hans dirrer.
Idet bussen ruller ut fra tunnelen og lyset treffer ansiktet hans igjen, ser kinnene hans ut som om de blir sugd oppover, som hos en demon eller en hellig mann.
Jeg legger merke til at han ikke er glattbarbert. Er det sånn at Gud ber dem om å barbere seg før de gjør det, eller ikke? Jeg husker ikke. Jeg tenker, Ok, ok, du er nødt til å ta et valg, så jeg reiser meg og skritter over ham. Han kommer til å få mistanke og eksplodere. Det kommer til å skje akkurat nå.
Men det gjør ikke det. Han titter bakover på meg som går lenger nedover i bussen. Det gjør en annen passasjer også, en etiopisk dame som holder på babyen sin som om hun er redd for hva jeg kan komme til å gjøre med den.
Jeg er redd nok til at jeg setter meg i den bakerste trappa på bussen og vugger fram og tilbake i takt med humpene i veien. Jeg er redd nok til at jeg sitter ved søppelbøtta, full av iskrem og papirlommetørklær og solsikkefrøskall. Jeg kan til og med tåle blikkene fra de andre passasjerene, som ikke forstår hvorfor jeg reiste meg fra setet mitt, som kanskje aldri har vært dødsredd for at de kanskje ikke kommer til å dø.
Men jeg er ikke redd nok til at jeg sier det til noen, til å skrike. Jeg er bare redd i en sånn mengde som kreves for kanskje å redde mitt eget liv. Heltemot har aldri vært blant mine kjennetegn.»
— Utdrag fra boken Evighetens folk kjenner ingen frykt avsluttes —
