Solen skinner fra en nesten skyfri himmel. Temperaturmåleren i leiebilen viser 18,5 varmegrader ute. MIFF er på vei til kibbutz Nir Oz like ved grensen mot Gazastripen. Dette var en av kibbutzene som ble hardest rammet i terrorangrepet 7. oktober.
På veiene nedover mot kibbutzen ser vi stor militær aktivitet. Stridsvogner krysser veiene, kamphelikopter sirkler i luften og soldater står utplassert ved kontrollpunkter. Etter å ha tilbragt noen dager i rolige Tel Aviv kommer krigen mot Hamas betydelig mer innpå.
Da vi nærmer oss kibbutz Nir Oz blir vi møtt av en israelsk soldat som står vakt ved en veisperring. Vi kjører bilen rolig bortover mot veisperringen. Soldaten kommer mot oss med automatgeværet pekende ned mot bakken. Vi ruller ned vinduet og sier vi har kommet for å intervjue noen i kibbutzen.
Vi har på forhånd fått beskjed fra våre kontakter i Israel om at vi kan reise hit, men soldaten sier vi trenger tillatelse fra det israelske forsvaret. Kibbutzen er nå et lukket militært område. Mens vi står og prater med soldaten kommer det høyde lyder fra himmelen. Et Apache-helikopter avfyrer et missil mot et mål på Gazastripen. En kraftig eksplosjon høres kort tid etterpå. Nå kommer krigen virkelig tett på.
Etter noen telefoner frem og tilbake får vi et nummer vi kan prøve å ringe. En person svarer i andre enden og vi forklarer at vi har kommet fra Norge for å intervjue noen i kibbutzen og for å dokumentere det som skjedde her under massakren 7. oktober. Vi får beskjed om at de skal se hva de får til.
Etter bare noen få minutter kommer en mann kjørende opp til veisperringen i en golfbil. Vi introduserer oss for ham, forteller hvor vi kommer fra og hvorfor vi er her. Etter en kort samtale gir han beskjed til soldaten om at vi kan få lov til å slippe inn.
Vi parkerer bilen og setter oss inn i golfbilen. Mannen som har plukket oss opp og som skal vise oss rundt i kibbutzen heter Boaz Zalmanowicz. Hans far, 86 år gamle Arie (Zalman) Zalmanowicz, var en av dem som grunnla kibbutzen i 1955. Han ble kidnappet av Hamas under terrorangrepet 7. oktober.
– Han ringte meg tidlig på morgenen og fortalte at det var terrorister i kibbutzen. Det var siste gang jeg hørte noe fra ham, forteller sønnen hans.
På grunn av nærheten til Gazastripen har kibbutzen lenge levd med et høyt trusselnivå. Rakettangrep har i perioder vært en del av hverdagen. Innbyggere har tidligere blitt drept eller skadet i rakettangrep. Kibbutzen, som også driver med landbruk, har tidligere fått beskjed om å høste om natten for å minske risikoen for å bli skutt av snikskyttere fra Gazastripen.
I 2013 ble det oppdaget en tunell like utenfor kibbutzen, som Hamas hadde gravd fra Gazastripen og inn på israelsk territorium.
Likevel var det ingen som hadde sett for seg et angrep som 7. oktober. Flere titalls tungt bevæpnede terrorister brøt seg inn i kibbutzen tidlig om morgenen. Mange av innbyggerne våknet opp til lyden av skudd og eksplosjoner. De som ikke ble drept på stedet ble kidnappet. Boliger ble plyndret og satt fyr på.
Da skuddene stilnet var 46 av de i underkant 400 innbyggerne i kibbutzen blitt drept. Det yngste offeret var to år gamle Omer Siman Tov, som ble drept sammen med sine seks år gamle tvillingsøstre Arbel og Shachar og foreldrene Tamar og Yonatan.
– De bodde i det huset der, sier Boaz og peker på et delvis utbrent hus.
Tre måneder etter terrorangrepet kan man fortsatt kjenne en svidd lukt hengende i luften. Vi kjører forbi nok et utbrent hus og ser restene av en utbrent elektrisk golfbil på utsiden. Det er tydelig at det bodde en eldre person i dette huset, som brukte det som hjelpemiddel til å komme seg rundt.
Vi blir fortalt at det er huset til 80 år Carmela Dan. Hennes 12 år gamle barnebarn Noya hadde overnattet hos henne natt til lørdag 7. oktober. 12-åringen var autist og hadde et svært tett forhold til bestemoren. Hun overnattet der så mye hun kunne. Etter terrorangrepet trodde man at de to var blitt kidnappet til Gazastripen, men 19. oktober fikk familien beskjed om at levningene deres var blitt identifisert i ruinene.
– Noya var en stor fan av Harry Potter og alle her i kibbutzen kjente henne og prøvde å hjelpe henne, sier Boaz om den 12 år gamle jenta med spesielle behov.
I tillegg til de mange som ble drept i kibbutzen 7. oktober ble også 71 av innbyggerne kidnappet. Blant annet Bibas-familien og det aller yngste gisselet, lille Kfir på bare 9 måneder. Han fyller i dag (18. januar) ett år i fangenskap.
En annen av de mange som ble kidnappet var altså faren til Boaz, mannen som viser oss rundt i kibbutzen. Han forteller at faren ikke fikk nødvendig mat og medisiner i fangenskap. 1. desember fikk familien beskjed om at han var død. Hamas hadde publisert et bilde på Telegram hvor 85-åringen lå utmagret og blek med et laken over kroppen.
– Vi kunne med en gang se at han var død, forteller sønnen hans.
I tillegg til å være tobarnsfar hadde 85-åringen også fem barnebarn. Boaz sier det er tungt at familien ikke kunne være til stede når livet til faren hans ebbet ut. Han forteller en historie fra en gammel jødisk tekstsamling, hvor det blir beskrevet at av alle livets faser så er døden den aller vanskeligste.
– Hvis du dør adskilt fra dine kjære, fra familien, fra ditt eget samfunn, så gjør det døden enda vanskeligere, forteller sønnen.
Boaz sier at selv om han kunne ønske at faren kunne leve så lenge som mulig, så var han en eldre mann som kunne dø av flere naturlige årsaker. Det hadde likevel vært helt annerledes å miste faren av naturlige årsaker, enn å måtte oppleve at faren døde i fangenskap hos Hamas, alene og adskilt fra sine kjære i en underjordisk bunkers på Gazastripen.
– Under normale omstendigheter kunne vi klemt han, holdt han i hånden og trøstet han på dødsleiet. Det fikk vi ikke muligheten til nå og det er fryktelig vondt. Først og fremst for han, som døde helt alene, men også for oss som ikke kunne støtte og hjelpe ham på slutten av livet, sier sønnen.
Selv flyttet han fra kibbutzen for flere år siden, men nå bor han her midlertidlig for å vedlikeholde området. Nesten ingenting er blitt rørt i kibbutzen siden angrepet 7. oktober, men planter og trær blir vannet og vedlikeholdt for å unngå at alt skal visne. Boaz er likevel usikker på om kibbutzen som faren grunnla noen gang vil bil fylt med liv igjen. Over 70 prosent av bygningene i kibbutzen er ødelagt.
– Det var et fantastisk miljø her tidligere, selv om vi levde med trusselen fra raketter. Det var virkelig en oase og et fantastisk sted å vokse opp. Men jeg er usikker på om kibbutzen noen gang vil bli bygget opp igjen. Nå er det så mange vonde minner knyttet opp mot stedet. Vi har mistet så mange, forteller han.
På avslutningen av turen tar han oss med opp til kibbutzens egen gravplass. Herfra kan vi se over til Gazastripen, til en forstad til Khan Younis. Lyden av fuglekvitter blir avbrutt av lyden fra artilleri. Likevel er det en form for fred her.
Vi ser utover jordet som skiller oss fra Gazastripen. Det er korte avstander. Det var over dette jordet terroristene kom 7. oktober. Så ser vi ned på de mange nye gravene på gravplassen. Alle med den samme datoen: «7.10.2023».
Flere graver er også klargjort for dem man vet er døde på Gazastripen, men som man ikke vet når eller om noen gang vil komme hjem igjen. Som faren til Boaz.
– Dette er graven til min mor. Hun døde for mange år siden. Nå venter vi bare på å få min far hjem, så vi kan gravlegge ham sammen med henne, sier han.
I forbindelse med gisselavtalen med Hamas i slutten av november ble flere av de eldre kvinnelige gislene fra kibbutzen løslatt, men fortsatt holdes nesten 30 av kibbutzens innbyggere som gisler. Boaz sier at mange av dem er på alder med sin far og at helsetilstanden deres er dårlig. Han håper for andre familiers del at de resterende gislene blir reddet før det er for sent.
– Vi har mistet nok mennesker fra kibbutzen nå.
Totalt ble over 1200 mennesker drept da flere tusen Hamas-terrorister stormet inn i Israel 7. oktober. I tillegg ble over 240 kidnappet. Nesten en tredjedel av alle som ble kidnappet ble tatt til fange i kibbutz Nir Oz.
