I framstillinger av Midtøsten-konflikten er det vanlig å oppgi tall på jøder og arabere på ulike tidspunkter før 1948. Tallene viser alltid at jødene var i mindretall i Palestina (landet vest for Jordan-elva). Det sies at jødene var et mindretall som overkjørte flertallet og trengte seg inn mot flertallets vilje, noe som er et grovt brudd på alle regler for nasjonal selvbestemmelse.
Det må innrømmes: Dersom man utelukkende skulle legge til grunn at flertallet bestemmer, ville jødene ikke hatt en sjanse. De var i mindretall overalt. Det er nettopp det som har vært problemet, for de ble i altfor mange tilfeller diskriminert og forfulgt.
Grunnlaget for Israel er derfor et annet: Siden jødene ble behandlet som fremmede der de bodde, trengte de et område hvor de kunne være i flertall. Det måtte nødvendigvis være et område hvor de var i mindretall på forhånd. Og det betyr at de som var i flertall der på forhånd, måtte være i mindretall der etterpå.
Mange arabere, blant dem Libyas diktator Muammar Ghaddafi, har innrømmet at jødene trengte en stat. Men den ligger på helt feil sted. ”Jødeproblemet” er europeisk, aller mest tysk. I arabiske land har jødene hatt det godt i alle år, helt til zionistene kom fra slutten av 1800-tallet og skapte problemer. Jødenes stat burde derfor ha ligget i Europa, f. eks. i Bayern. Da ville betalingen ha blitt krevd av skyldneren, ikke av en uskyldig tredjepart (araberne). Så langt Ghaddafi og utallige andre arabere.
Dette argumentet er rimelig. Men bare så lenge man overser en rekke sentrale forhold. Som f. eks. at mens bare en liten del av jødene har flyttet/flyktet fra Europa, har nesten alle jødene flyktet fra de arabiske landene – etter århundrers diskriminering og til dels forfølgelse. Flertallet av jødene i Israel har bakgrunn i arabiske og andre muslimske områder.
De jødiske flyktningene fra arabiske land er en av de glemte faktorene i Midtøsten-debatten.
