Andre har gått kraftig til felts mot disse tankene. Blant dem er Yoram Hazony. Han har skrevet en tykk bok, Den jødiske staten. Kampen om Israels sjel. Boka er et flengende oppgjør med «postzionismen», som går ut fra at i vår moderne tid trengs det ikke lenger noen nødhavn for jøder. Dersom jødene oppfører seg skikkelig, vil de bli behandlet skikkelig.
Og Israel trenger ikke noen informasjonstjeneste: Verden vil behandle Israel rettferdig. Dersom israelerne fører en skikkelig politikk, vil de bli skikkelig behandlet. Og dersom de ikke fører en skikkelig politikk, vil det for det første ikke nytte å forklare, for det andre fortjener de å bli kritisert og straffet. – Dette prinsippet har ligget bak når Shimon Peres var utenriksminister. Han har med vilje lagt ned Israels hasbara, som skal forklare Israels politikk og situasjon. Det er ikke rart at Israels opplysningstjeneste har vært ekstremt dårlig. – Også den nåværende undervisningsministeren, Limor Livnat fra Likud, har gått kraftig til felts mot «postzionismen».
Disse «postzionistene» mener også stort sett at det ikke bør være noe spesielt jødisk med Israel. De setter spørsmålstegn ved at alle verdens jøder har rett til å flytte til Israel og bli borgere der. De er negative til at det skulle finnes noen spesielt jødiske verdier som er verd å ta med i skolen, at det er lover for sabbaten som helligdag, at det er jødiske symboler i flagg, nasjonalsang osv. (En fremtredende representant for denne fløyen, Shulamit Aloni, tidligere undervisningsminister og leder av Meretz-partiet, er til og med negativ til at jødisk ungdom besøker Auschwitz. Det kunne gi dem «nasjonalistiske» tanker.) De er negative til at Israel skal fremme det jødiske folkets velferd på verdensbasis, f. eks. ved å redde jøder som ikke bor i Israel. I stedet vil de definere Israel som «en stat hvor jødene er i flertall», men uten at det ellers er noe spesielt jødisk ved den.
Hva mente Herzl?
I de senere årene har noen av «postzionistene» hevdet at den politiske zionismens grunnlegger, Theodor Herzl, heller ikke så for seg en «jødisk stat», bare en «stat for jøder». I en artikkel i Jerusalem Post 15.9 tar Yoram Hazony opp dette. Det følgende er noen korte punkter fra denne artikkelen, fritt gjengitt.
Tidligere minister Yossi Beilin (mannen som kanskje mer enn noen annen stod bak Oslo-avtalen og den «fredsprosessen» vi ser resultatet av nå) mener at «hvis jødene hadde oppgitt sin jødiskhet, ville ingen vært gladere enn» Herzl. Synspunktet er at jødene skal bli helt like andre folk, men har flyktet fra forfølgelsen og derfor bor i et land hvor de er i flertall.
Hazony innrømmer at Herzl begynte sin kamp for zionismen som en helt assimilert jøde, hvor jødisk tro og skikk ikke spilte noen nevneverdig rolle. Han ble vekket nettopp ved sjokket over å oppdage at dette ikke var nok til å unngå forfølgelse. Han så at jødene (bl. a. Dreyfus) ble forfulgt selv om de var helt assimilert.
Det var vanlig den gangen å snakke om «den jødiske rasen». Men Herzl mente at det som bandt jødene sammen, var en felles arv og kultur. Og han kom inn i en utvikling, som langsomt brakte ham tilbake til stadig mer av hans jødiske arv. Han sa at zionismen er at jødene vender tilbake til jødedommen før de vender tilbake til jødenes land. Han tenkte ikke da på å bli en ortodoks jøde. Men likevel: Noe av den jødiske arven, kulturen og religionen burde prege det jødiske folket.
Han beskriver sin glede over å oppdage Hanukka (han hadde tidligere hatt juletre). Samtidig fortalte han historien bak festen til sine barn. Det ble en mektig opplevelse for hele familien. Etter hvert fikk han mer og mer respekt for jødiske skikker: Gudstjenesten fredag kveld, lese fra Torah i synagogen, bønnen etter måltidene, påskemåltidet (seder), kveldsbønn på hebraisk med barna. Han gikk også inn for at templet skulle gjenoppbygges i Gamlebyen i Jerusalem (han innså at det var umulig på Tempelplassen).
Det er sagt at Herzl var ateist. Det kan tenkes at han startet som en slags ateist. Men i hans dagbok finner vi følgende: «Ved hjelp av vår stat kan vi lære opp vårt folk til de oppgaver som ligger bak horisonten. For Gud ville ikke ha bevart vårt folk så lenge hvis han ikke hadde tiltenkt oss en annen rolle i menneskehetens historie.»
Herzl selv var oppvokst med en praktisk ateisme, og mente at det satte en begrensning for ham og hans generasjon. Men han var ivrig etter å gi sine barn en annen start. De skulle ha en jødisk utdanning helt fra begynnelsen av. Han skrev at jødene måtte «gå inn i jødedommen igjen og aldri tillate seg å bli kastet ut av denne festningen».
Men Herzl ville ikke diktere og tvinge dette på folk. Den enkelte måtte selv finne ut i hvilken grad han ville vende tilbake til sine jødiske røtter, og så fikk utviklingen gå slik det var naturlig.
I 1903 foreslo han for de britiske myndighetene hvordan det jødiske nasjonalhjemmet skulle være. Han ønsket at det skulle være basert på britisk lov med unntak av «de endringene og tilpasningene i dem som bygger på jødisk lov». Han ønsket at det offentlige skulle lønne rabbinere (slik staten lønner prester i Norge) og bygge synagoger. «Vi skal ikke oppgi våre avholdte skikker. Vi skal tvert imot gjenfinne dem.» Men han ønsket ikke et prestestyre. De offentlig ansatte religiøse lederne skulle være underlagt staten – omtrent slik det er i statskirken i Norge.
Herzl mente at når en jøde lot seg døpe, hadde han oppgitt sin jødedom. Da hørte han til i den kristne verden, og hadde et stort antall kristne land å velge mellom. Israel skulle være for jødene.
Som konklusjon skriver Hazony: «De som ønsker at staten Israel skal endre kurs og arbeide for et nytt, ikke-jødisk Israel, har selvsagt full rett til å gi uttrykk for sitt politiske syn. Men en ærlig vurdering av Herzls tanker gir lite rom for å trekke ham inn i denne saken.»
