Jødene i 1948
Da staten Israel ble opprettet i 1948, bodde det 125.000 jøder i Irak. I løpet av fire år forlot praktisk talt alle disse jødene landet. De aller fleste dro til Israel. 25.000 var dradd allerede før 1948. De fleste måtte dra nesten bare med det de gikk og stod i, som rene flyktninger.
Når nesten alle jødene flyktet fra de arabiske landene, skyldtes det forfølgelse. I artikkelen Jødene i arabiske land forklarer vi nærmere hvordan jødene har vært behandlet i muslimske land de siste tusen år.
Selvstendig igjen
Irak ble formelt frigjort fra Storbritannia i 1934. Samme året gjennomførte den irakske regjeringen noen av de tiltakene som hastet mest: Jødene fikk forbud mot å undervise i sitt hellige språk, hebraisk. Mange jøder i offentlige stillinger ble avsatt. I 1941 ble det igjen innført ekstra-skatt for jøder. Det ble sagt at den skulle gå til beskyttelse. Men beskyttelsen var ikke bedre enn at politiet og hæren var aktivt med ved en rekke angrep på jødenes ghettoer. I et angrep på Bagdad-ghettoen i 1941 ble 175 jøder drept, hundrevis såret, og ikke mindre enn 14.500 jøder ble frastjålet eiendom eller ble utsatt for hærverk. I 1947 truet Iraks utenriksminister åpent i FN med å hevne seg på sitt lands jøder hvis staten Israel ble opprettet.
Israel opprettet
Da så Israel ble opprettet i 1948, måtte de irakske jødene betale store ekstra-skatter. Alle jøder som ennå var i offentlig stilling, fikk sparken. Man kunne bli arrestert og fratatt all eiendom for zionistisk aktivitet, som f. eks. å ha et kart over Det hellige land i Bibelen sin. Det var en lang rekke episoder av vold og av fengsling på anklager som åpenbart var falske. All denne forfølgelsen gjaldt jøder som var ubevæpnede, og som ikke demonstrerte for eller mot noe som helst, men bare ønsket å leve i fred.
Jødene flykter
I 1950 bestemte Iraks regjering at alle jøder kunne få forlate landet i løpet av et år. De fikk ikke ta noe med seg. Bare ca. 3.000 av de 150.000 jødene som bodde der få år før, valgte å bli igjen. Like etter at fristen var utløpt, ble det satt i gang harde tiltak mot disse få som hadde bevist sin lojalitet ved å bli værende. Nå er det knapt noen jøder igjen i Irak.
Den irakske regjeringen jaget altså sine jøder til Israel. Det gikk luftbru, og alle visste hva som skjedde. Siden har det samme landet aldri blitt trett av å fortelle verden at jøder har ingenting i Israel å gjøre, de skulle ha holdt seg der de var.
«Mannen som piplet»
En eller annen må ha fortalt den irakske regjeringen at det der ikke er helt logisk, for i 1975 utstedte den en formell invitasjon til alle de irakske jødene om å vende «hjem», som det het. Etter en tid fortalte irakske tjenestemenn til vestlige journalister at en strøm av jøder piplet tilbake til Irak. Da journalistene undersøkte, viste det seg at strømmen bestod av èn eneste mann, Yusef Navi. Han ble utropt til «mannen som piplet». Ikke vet vi hva herr Navi ventet seg i Irak. Men han må i hvert fall ha blitt skuffet. Etter et års tid piplet han nemlig tilbake til Israel igjen.
Jødiske flyktninger fra arabiske land
Over 900.000 jøder har flyktet fra arabiske land i dette århundret, de fleste til Israel. Det er atskillig flere enn de palestina-araberne som flyktet fra Israel, og som til dels ennå sitter i flyktningeleirer etter ca. 50 år. Ca. halvparten av den jødiske befolkningen i Israel er flyktninger fra arabiske land og deres etterkommere. En betydelig del av resten kommer fra Iran, de muslimske delen av Sovjetunionen og andre muslimske områder.
Islamsk fundamentalisme
Mange ledende muslimer forkynner ennå den gamle læren om hvordan jøder bør behandles, og slikt stoff brukes i skolene mange steder. Dette gjelder jøder i sin alminnelighet, også dem som har valgt å ikke flytte til Israel. Vi får håpe at fredsprosessen etter hvert vil myke opp de arabiske holdningene.
Denne artikkelen var opprinnelig manuskript til et nærradio-program i Stavanger.