Akademikeren Edward Said har brukt betegnelsen «et palestinsk Versailles» om prinsipperklæringen som ble undertegnet av Yitzhak Rabin og Yasser Arafat i september 1993. Først og fremst fordi Said i erklæringen så spirer til fremtidig konflikt. Kan det være slik at utbruddet av al-Aqsa intifadaen sist høst gir en viss næring til hans tolkning av hvor det hele gikk galt?
Det følgende er en kort gjennomgang av de viktigste avtalene israelere og palestinere har underskrevet etter at fredsprosessen kom i gang på begynnelsen av nittitallet – sett fra et palestinsk perspektiv. De fleste som kjenner Midtøsten-konflikten vet at den eksisterer innenfor flere lag med virkelighet – og at den ene virkeligheten ikke ekskluderer den andre. For hvert argument finnes et motargument med minst like stor vekt og gyldighet. Så denne gjennomgangen er ikke noe forsøk på å usynliggjøre det israelske perspektivet. Ønsket er heller å sette fokus på en liten flik av en virkelighet som kanskje ikke alltid er like tydelig innenfor MIFFs rammer.
Som Thomas Friedman skriver i sin bok «Fra Beirut til Jerusalem» der han siterer Rabbi Levi Weiman-Kelman:
«Tenk på den du var forelsket i da du gikk på gymnaset. Du kjente vel egentlig ikke den personen. Ekte kjærlighet er å kjenne noen så godt at man kan elske på tross av feil og mangler, at man kan lære å hjelpe og lytte. Sånt er ingen forbigående flørt; det er ekte kjærlighet.» (Min oversettelse)
Prinsipperklæringen (1993)
Innledningen til prinsipperklæringen er en gjensidig anerkjennelse av de to partenes legitime og politiske rettigheter. Artikkel 3 gjentar punkter om palestinernes legitime rettigheter, men disse blir ikke klart definert.
I tillegg beskriver erklæringen arrangementer i forbindelse med palestinske valg, israelsk tilbaketrekning fra Gazastripen og Jeriko, og samarbeid på det økonomiske og regionale området. Men den sier ingenting om 1948-flyktningene og deres rett til å returnere. De planlagte selvstyrte områdene syntes å forbli i en slags kvasi-beleiret tilstand – ettersom Israel i henhold til erklæringen forbeholdt seg retten til å stenge eller gå inn i dem når som helst begrunnet med hensynet til nasjonal sikkerhet.
Videre behandler artikkel XIII paragraf 2 kun tilbaketrekning av israelske militære styrker utenfor bebodde områder. I Gazastripens tilfelle betydde dette at israelerne trakk seg tilbake fra byene for så å bli omplassert i utkantene, da først og fremst nær israelske bosetninger.
Det palestinske rådet som skulle stå for overgangsstyret ble valgt av palestinere fra Vestbredden og Gazastripen. Deltakelsen til innbyggere i Øst-Jerusalem ble arrangert i en separat avtale – som om de bodde i utlandet.
Rådet ble gitt autoritet over følgende områder: Utdannelse, kultur, helse, velferd, direkte skattlegging, verdiskatt på lokale produkter, og turisme. Overføringer av ytterligere fullmakter skulle tas opp i senere forhandlinger, akkurat som rådets struktur, antall medlemmer og overføring av utøvende og lovgivende makt. Men israelsk militær lovgivning var fortsatt gjeldende, og eventuelle beslutninger fattet av det palestinske rådet måtte ha støtte fra Israel. Mange oppfattet dermed rådet som det rene sandpåstrøingsorgan. Artikkel VIII tillater en «sterk politistyrke», men Israel skulle fortsatt være sikkerhetsansvarlig. Med andre ord: Palestinerne følte etterhvert at de ikke hadde oppnådd mye mer enn å administrere sine personlige affærer. Israel definerte fremdeles bosetningene som utenom-territorielle og underlagt israelsk lovgivning. Jerusalems status, retten til selvbestemmelse og flyktningenes rett til å returnere ble utsatt til permanent status-forhandlingene.
Gaza-Jeriko avtalen (1994)
I henhold til denne avtalen beholdt Israel kontroll over eksterne grenser. Bosetningene i Gazastripen forble israelsk enklaver under israelsk jurisdiksjon. Det samme gjaldt militære installasjoner, indre sikkerhet, kontroll av lufttrafikken og palestinernes rett til å etablere forbindelser med utlandet. De palestinske selvstyremyndighetene hadde ingen mulighet til å etablere ambassader, konsulater eller annen type representasjon utenlands – og kunne heller ikke tillate slike etableringer i Gazstripen eller Jeriko. Selvstyremyndighetene hadde også begrenset lovgivende makt: Israelske militære ordrer skulle fortsatt stå ved lag, og alle ordinanser og lover krevde forhåndsgodkjennelse av Israel (med en behandlingstid på minst 30 dager).
Den såkalte økonomiske protokollen, eller Paris-protokollen, ble også inkorporert i Gaza-Jerikoavtalen. Protokollen regulerer økonomien i de selvstyrte områdene og økonomiske relasjoner mellom israelere og palestinere pluss eventuell tredje part. En israelsk-palestinsk økonomisk komite ble gjort ansvarlig for iverksetting av all økonomisk virksomhet og kunne utnevne underkomiteer dersom nødvendig. Alle komiteer måtte fatte felles beslutninger. Israel sikret seg dermed innflytelse og rett til veto i økonomiske spørsmål. I tillegg måtte all import til de palestinske områdene passere israelsk toll, mens all eksport skulle håndteres gjennom israelske kontraktspartnere.
Israel iverksatte en rekke handelshindringer mot palestinsk jordbrukseksport – både til egne markeder, jordanske markeder og andre. På samme tid fløt israelske produkter fritt til både Vestbredden og Gazastripen. Handelshindringene omfattet blant annet påbud om et stort antall skriftlige tillatelser, krav om å ha en viss type lastebil for å kunne frakte eksportprodukter, og forsinkelser ved checkpointene. Palestinerne var også nødt til å forhandle adgang til internasjonale markeder sammen med Israel, så Israel stod ansvarlig for alle slike avtaler og traktater.
Store deler av den dyrkbare jorden i Gazastripen – omlag 40 prosent av det totale området – forble under israelsk kontroll. Sikkerhetsklausuler i avtaleverket stipulerte at palestinere ikke kunne bygge her. På denne måten ble blant annet Gush Katif-bosetningen bokstavelig talt skilt ut fra Gazastripen.
Palestinerne følte etterhvert at Gaza-Jeriko-avtalen faktisk separerte Gazastripen og Vestbredden ytterligere. For eksempel: Rett etter signeringen av avtalen annullerte den israelske regjeringen oppholdstillatelsene til 1300 studenter fra Gaza som studerte ved universiteter på Vestbredden. En appell til israelsk høyesterett ble avslått med henvisning til at de palestinske styresmaktene heretter var ansvarlige for å håndtere slike ting.
Fra en palestinsk synsvinkel syntes det som om fredsprosessen gradvis stanset opp på grunn av fraværet av reelle endringer i israelsk politikk: Store landområder ble fortsatt beslaglagt for å lage veier, mens settlementene i de okkuperte områdene (og Øst Jerusalem) ble utvidet. Ifølge den israelske organisasjonen Peace Now fantes det per november 2000 omlag 200.000 bosettere fordelt på 145 bosetninger i Gazastripen og på Vestbredden. Siden 1993 har det blitt etablert 3 nye bosetninger og 60 utposter. I tidsrommet 1993-2000 har 85.000 bosettere flyttet til Vestbredden og Gazastripen, hvilket utgjør en vekst på hele 73 prosent.
Tema: Vann
Før krigen i 1967 nådde vannforbruket i Israel sine fysiske og økonomiske grenser. Siden midten av syttitallet har vannforbruk i Israel ligget på nær 100 prosent av ressurspotensialet. Israel ville ikke hatt nok vann dersom landet ikke hentet 35 prosent av ferskvannet og 50 prosent av drikkevannet fra kilder på Vestbredden. Mesteparten av dette vannet pumpes fortsatt ut fra Vestbredden fra brønner innenfor Israel. Israel får rundt 450 kubikkmeter vann per år på denne måten. Slike brønner er i utgangspunktet i overensstemmelse med internasjonal lov, men noen av tiltakene for å sikre maksimalt utbytte er både juridisk og moralsk diskutable – som for eksempel trykk-forsterkere på pumpene.
Gaza-Jeriko-avtalen overførte kontroll av vann til de palestinske selvstyremyndighetene, men dette ble ugyldiggjort fordi man også stipulerte at eksisterende vannsystemer og ressurser skulle bestyres av det israelske Mekorot Water Company. Mange mente at det israelske National Water Authority burde ha blitt partneren til palestinerne, ikke det profittsøkende underselskapet Mekorot. Med Mekorot økte prisen per kubikkmeter fra 0,7 til 1,8 shekler. Verken brønnene som Israel tappet fra over hele Gazastripen og Vestbredden, eller brønnene i bosetningene, ble behandlet under forhandlingene. På denne måten fikk bosetterne så å si innvilget sine egne vannrettigheter.
Prisen på vann i territoriene varierer avhengig av om konsumentene blir forsynt av lokale krefter eller er knyttet til Mekorot. Mekorot tar 1,8 israelske shekler for palestinske kommunale enheter og 2,1 shekler for enkeltpersoner – mens israelske bosettere betaler 0,5 shekler på Vestbredden og 0,3 shekler i Gazastripen. Dermed konsumerer bosetterne også mer: 8-10 ganger så mye vann som palestinerne.
Sommeren 1998 svinget prisene mellom 15 og 30 shekler per kubikkmeter vann i de palestinske områdene – fem til ti ganger mer enn hva israelerne betalte for rennende vann fra den nasjonale infrastrukturen. Samtidig hadde jødiske bosetninger ubegrenset adgang til billig, rennende vann til husholdningsbruk, irrigasjon og rekreasjon.
Det er heller ikke uvanlig at Mekorot kutter vann til palestinske byer i sommermånedene for å dekke økt forbruk i Israel og bosetningene. Vannmangelen fører ofte til helse- og velferdsproblemer som følge av problemer med hygiene og bruk av urent vann.
Etter mer enn 30 år med israelsk styre er omlag 180 palestinske landsbyer på Vestbredden fremdeles ikke knyttet til noe system med rennende vann.
Årlig vannforbruk per person målt i kubikkmeter viser at israelere konsumerer 357 kubikkmeter, mens palestinere på Vestbredden bruker 84,6 kubikkmeter. Dette utgjør en forskjell på hele 322 prosent.
Oslo II (Taba)-avtalen (1995)
Da statsminister Rabin presenterte denne interimsavtalen til Knesset 5. oktober 1995 kunne han slå fast at Israel fortsatt ville disponere 73 prosent av jorden i territoriene, over 97 prosent av sikkerhetsstyrkene og 80 prosent av vannressursene. (Watzal 1999:85)
Det 314 sider lange dokumentet omhandler blant annet oppgavene til det palestinske rådet, tilbaketrekning av israelske tropper og etablering av ulike sikkerhetsordninger.
Ifølge avtalen skulle Israel trekke seg tilbake fra Jenin, Nablus, Tulkarem, Qalqilya, Ramallah og Betlehem senest 22 dager før de palestinske valgene. Disse byene utgjorde det såkalte område A (3,5 prosent av Vestbredden). I område A skulle det være full palestinsk kontroll av sivile forhold og sikkerhet. Område B omfattet omlag 420 mindre byer og landsbyer, hvor kun ansvaret for sivile forhold skulle overføres til palestinerne. I område C (73 prosent av Vestbredden) ble status quo opprettholdt. Ingenting skjedde med bosetningene. Israel anså mesteparten av dette området for å være statlig land, hvorav 62 prosent allerede var konfiskert. Palestinerne på sin side opplevde situasjonen slik at israelerne når som helst kunne annullere interimsavtalen fordi de hadde rett til å isolere den enkelte palestinske enklave.
I tillegg var Vestbredden blitt stykket opp av 400 kilometer vei til og fra bosetningene. Den jevne palestiner følte at Israel fremdeles hadde kontroll over dagliglivet: Retten til å krysse til og fra enklavene, oppholdstillatelser, familiegjenforeninger, økonomi, helse og utdanning.
Hebron-protokollen (1997)
Etter at Binyamin Netanyahu tiltrådte som statsminister i 1996, understreket han i sin innsettingstale at etablering av bosetninger ville fortsette ufortrødent over hele Judea, Samaria og Gazastripen. (Watzal 1999: 102) Han fikk også gjennom en reforhandling av tidligere Hebron-avtaler.
Den nye Hebron-protokollen består av 20 artikler om sikkerhetsspørsmål og regulering av sivile forhold i etterkant av israelsk tilbaketrekning. Etter inngåelsen ble det imidlertid klart at omlag 450 bosettere kom til å oppta 20 prosent av byen, beskyttet av over 100 israelske soldater. Dermed hadde bosetningene midt i byen blitt legitimert av avtalen. Selv om Israel trakk seg tilbake fra 80 prosent av byen, hadde de fremdeles vetorett angående bosetningene og buffersonen hvor det bodde mer enn 20.000 palestinere. For palestinerne representerte protokollen et ytterligere tilbakeslag på veien mot selvstendighet fordi de israelske settlementene for første gang ble anerkjent de facto som en del av Israel og ikke de okkuperte områdene.
Mot slutten av 1997 dro dessuten Netanyahu, Yitzhak Mordechai og Ariel Sharon på inspeksjonstur til Vestbredden for å kartlegge hvilke områder som ikke var åpne for forhandling. I januar 1998 ble det slått fast at grenseområdet langs Jordan-elven, en sone langs den gamle 1967-grensen, Stor-Jerusalem og jødiske bosetninger skulle defineres som «nasjonale interesser». Av betydning var også militære baser, jødiske historiske steder, vannressurser, kraftsystemer og veisystemet – inkludert bypassveier for bosetterne.
Wye River-memorandumet (1998)
Dette dokumentet inneholdt ikke noe prinsipielt nytt siden Oslo II. En av de få viktige tingene som ble understreket var at ingen av partene skulle iverksette noe som kunne forandre status quo i de okkuperte territoriene – dette i henhold til allment akseptert internasjonal lov. Men memorandumet sa ikke om de nye bosetningene, Øst-Jerusalem, flyktningene (omlag 60 prosent av den palestinske befolkningen), kontroll av vann eller palestinernes rett til selvbestemmelse.
Tema: Øst-Jerusalem
Teddy Kollek, ordfører i Jerusalem fra 1965 til 1993, uttalte ved en anledning at «Den som tror at araberne har det så godt her tar feil. Ta for eksempel Bet Safafa. Noe av dette området ble tatt for å bygge Katamon, noe for å bygge Itri, Gilo og Patt. Jeg kunne fortelle den samme historien om hver eneste (palestinske) landsby.»
Totalt bor det 634.000 mennesker i Jerusalem. Omlag 200.000 palestinere holder til i Øst-Jerusalem. Denne delen av byen ble formelt annektert i 1980. Palestinere som hørte hjemme i de annekterte områdene ble gitt permanent oppholdstillatelse i Israel. De hadde krav på å få statsborgerskap etter å ha oppfylt visse kriterier, som for eksempel å sverge troskap til den israelske stat, men de fleste valgte førstnevnte løsning.
Øst Jerusalem styres av israelsk lovgivning. Innbyggerne blir ikke utsatt for de samme restriksjonene som den øvrige palestinske befolkningen. De har også krav på helseforsikring og sosiale velferdsgoder. Men de møtes med annen diskriminerende lovgivning som tilsynelatende har til hensikt å redusere antall palestinere i Øst-Jerusalem.
Over 1/3 av Øst Jerusalem har ikke fått utarbeidet byplaner for utbedring av infrastruktur. De planene som finnes definerer store landområder som «grønne områder» hvor det er forbudt å bygge. I mange tilfeller blir disse likevel benyttet til å huse den jødiske delen av befolkningen. Dette skjedde med Jabal Abu Ghaneim, opprinnelig definert som grønt område for å forhindre at nabolandsbyene Sur Baher og Um Tuba skulle utvide sine grenser. Abu Ghaneim ble senere bygd ut til det jødiske nabolaget Har Homa.
Palestinerne får lov til å bygge i 7 prosent av Øst Jerusalem, og er utsatt for diskriminerende regler for byggeomfang. En araber kan få tillatelse til å bygge en toetasjes bygning på 50 kvadratmeter. En jøde som eier en tomt av samme størrelse kan bygge en åtte etasjer høy bygning på 200 kvadratmeter. Dette har ført til omfattende boligmangel blant palestinerne i Øst-Jerusalem. Totalt mangler den palestinske delen av bybefolkningen rundt 20.000 boligenheter.
Antall hus bygd mellom 1990-97 i hele Jerusalem by
Totalt: 19.927
Hjem i jødiske nabolag: 18.443
Hjem i palestinske nabolag: 1.484
For palestinere fra Jerusalem kan dessuten et rutinebesøk på det israelske innenriksdepartementet resultere i tap av helseforsikring, sosiale velferdsgoder og rett til å bo i byen. Om man for eksempel trenger å endre adresse på identitetskortet, er man nødt til å fremlegge leiekontrakt/eiendomsbevis, kvitteringer for betaling av ulike faste regninger, bevis på at barnas er registrerte ved lokal skole, og en lang liste med andre dokumenter. Og dersom man har bodd en stund i et forsted utenfor Jerusalem, kan funksjonæren konfiskere identitetskortet og erklære at man ikke lenger er innbygger i Jerusalem og dermed må forlate byen. Dette medfører at man faktisk kan bli arrestert for å oppholde seg i Jerusalem ulovlig.
I desember 1995 endret Israel uten forvarsel reglene for dem med permanent oppholdstillatelse. Palestinere som på dette tidspunktet befant seg midlertidig utenfor Jerusalem risikerte å miste sin oppholdstillatelse i byen. Disse palestinerne ble ikke informert om endringen. På den annen side kan jøder bo i utlandet, i en annen israelsk by eller i bosetninger på Vestbredden og Gazastripen uten å miste sine rettigheter i Jerusalem. Mange menneskerettighetsorganisasjoner, deriblant israelske B´Tselem, har karakterisert dette som «en stille deportering.»
Palestinerne i Øst Jerusalem betaler skatt, men nyter ikke like godt av fellesgodene. Enkelte palestinske nabolag er ikke knyttet opp til kloakksystemene, de har ikke asfaltgater eller fortauer. Det finnes få parker for palestinske barn, nesten ingen biblioteker og ikke et eneste basseng.
Jerusalems utviklingsbudsjett, 1999
Jødiske nabolag: 383 millioner shekler
Palestinske nabolag: 40 millioner shekler
Veiutbedringer, 1999
Jødiske nabolag: 200,5 millioner shekler
Palestinske nabolag: 12 millioner shekler
Byfornyelse, 1999
Jødiske nabolag: 6 millioner shekler
Palestinske nabolag: 0
Oppsummering
Gjennomgangen ovenfor kan kanskje bidra til en forståelse av at palestinernes sinne kommer et sted fra; det oppstår ikke i noe vakuum. Storparten av den palestinske befolkning føler at de har gått fra én type okkupasjon til en annen. Allmenn oppfatning er at israelerne aldri var interesserte i å gi dem en gradvis selvstendighet på områder hvor man burde forvente det – områder som ikke er direkte relatert til nasjonale sikkerhetsspørsmål. Forståelse for denne typen perspektiv er på mange måten en forutsetning for konstruktiv tilnærming og fredelig dialog – ikke bare mellom israelere og palestinere, men også partenes mange tilhengere i og utenfor Midtøsten.
Les også: Kommentar til Bente Bakkens artikkel
Kildeliste
Elmusa, Sharif S: «Water Conflict. Economics, Politics, Law and the Palestinian-Israeli Water
Resources».
Institute for Palestine Studies
Friedman, Thomas: «From Beirut to Jerusalem». HarperCollinsPublishers, 1998
Lonergan, Stephen C. & Brooks, David B: «Watershed. The Role of Fresh Water in the
Israeli-Palestinian Conflict».
Watzal, Ludwig: «Peace Enemies. The Past and Present Conflict Between Israel and
Palestine». PASSIA (Palestine Academic Society for the Study of
International Affairs), 1999
B´Tselem: «Disputed Waters. Israel´s responsibility for the Water Shortage in the Occupied
Territories». September 1998
B´Tselem Human Rights Report, Volume 7, Fall 1999
(B´Tselem = The Israeli Information Center for Human Rights in the Occupied Territories)
B´Tselem publication: «Injustice in the Holy City». December 1999.
Konrad Adenauer Stiftung, Palestine Consultancy Group East-Jerusalem, The Hebrew University of Jerusalem, The Harry S. Truman Research Institute for the Advancement of Peace: «Is Oslo Alive?»
Panel, Jerusalem November 1997.
The Konrad Adenauer Foundation, 1998.
Palestine-Israel Journal 3&4 2001
The Palestinian Human Rights Monitor, Vol. 5, no. 2 April 2001
