Han skriver at irakerne under Saddam Hussein har jevnet 4000 kurdiske landsbyer med jorden. I perioden 1987-88 brukte de kjemiske stridsmidler mot kurdiske landsbyer, blant annet mot Halabja der 5000 mennesker, de fleste kvinner, barn og eldre, ble drept. I samme tidsrom ble 180.000 kurdere tatt av dage!
På denne bakgrunnen er det jo helt utrolig at Saddam Hussein var en meget populær herre blant palestinere og andre arabere under Golfkrigen i 1990-91, altså bare ganske få år etter at han fikk drept 180.000 mennesker – som til og med var muslimer.
At et arabisk land bruker en slik hensynsløshet mot en minoritet, selv en som har «riktig» religion, understreker det faktum at jødene trenger en stat hvor de er i flertall, og at de aldri mer må bli henvist til å være et hjelpeløst mindretall i arabiske og europeiske land.
Opplysningene får en til å undre seg over hva som ligger bak det voldsomme engasjementet i Europa for at palestinerne skal få en stat nr. 2 (fra før er de i flertall i Jordan), mens kurderne tydeligvis ikke anses for å trenge noen egen stat i det hele tatt.
Etter min oppfatning er feilen i Midtøsten ikke at jødene har fått et ørlite område hvor de kan være i flertall og styre sin egen skjebne, men at ikke også andre etniske og religiøse minoriteter har fått det (kurdere, drusere, koptere i Egypt, kristne og animister i Sudan m.m.). Måten det muslimske flertallet har behandlet og behandler sine minoriteter på, tilsier at de trenger egne stater.
