Israel bryter med Arafat
13. desember kommer meldingen om at Israel bryter med Arafat. Statsminister Sharon sier: «Fra vårt synspunkt eksisterer ikke Arafat lenger. Punktum.» Riktignok har Israel bestemt seg for ikke å skade Arafat fysisk. Men siden han ikke gjør noe effektivt for å stanse terror, har israelerne gitt opp å vente på ham og vil gjennomføre tiltakene selv. I størst mulig grad vil det bli gjort uten å skade sivilbefolkningen.
Sikkerhetsminister Landau, som tilhører høyrefløyen i Likud, går inn for at Arafat og hans folk skal sendes tilbake til Tunisia. Når dette blir skrevet 13.12, er Arafat nærmest en fange i Ramallah.
Landau går også inn for at den israelske hæren skal gå inn i de palestinske områdene og konfiskere ulovlige våpen og ammunisjon. Han vil forby ikke bare Hamas og Islamsk Jihad, men også den væpnede delen av Arafats Fatah-organisasjon og andre væpnede grupper. I hvilken grad dette blir regjeringens offisielle politikk, gjenstår å se.
EU og Israel
I mange år har flere av EU-landene ønsket å spille en større rolle i Midtøsten. Araberne har støttet det, Israel har gått imot det. Israel har ment, og mener, at flere europeiske land er altfor negative til Israel, og altfor villig til å gjøre nesten hva som helst for å tjene penger. Frankrike bygde et atomanlegg som i virkeligheten var å gi Saddam Husseins Irak atomvåpen, og var rasende på israelerne da de bombet anlegget (i 1981). Og ellers har Tyskland, Storbritannia og andre land tydeligvis hatt få motforestillinger mot å hjelpe land som Syria og Irak med både giftgass og raketter – så lenge de trodde at disse våpnene skulle brukes mot jødene i Israel.
Det vakte derfor en viss oppsikt da EU kom med en erklæring 10.12.01. Den inneholdt riktignok mange av de kjente formuleringene: Israel må trekke tilbake sine militære styrker og oppheve alle begrensninger på palestinernes bevegelsesfrihet, stanse utbyggingen av bosetninger og slutte med «utenomrettslige henrettelser» [dvs. å drepe aktive terrorister som Arafats styre skulle ha arrestert, men bare lar gå fri]. – Dette siste er slikt som USA og EU-land naturligvis kan gjøre og gjør når de selv er i krig, i Afghanistan og andre steder. Men jødene i Israel kan ikke gjøre det. Se artikkelen \Det er fritt å drepe jøder.
Nye krav til Arafat
Men i tillegg er det kommet to helt nye elementer i EUs liste over krav:
a) Arafat må avskaffe (forby og fjerne) terror-nettverket til Hamas og Islamsk Jihad. Dette er et meget radikalt og omfattende krav. Arafats strategi har hele tiden (også i Libanon på 70-tallet) vært å holde seg med terror-grupper som arbeidet «uavhengig», og som han sa at han ikke kunne kontrollere. Når det var viktig for ham, kunne han kontrollere dem likevel. Og når han ville presse Israel med bruk av vold, «mistet» han kontrollen.
b) Arafat må gå klart ut, på arabisk, og si at den væpnede intifadaen er slutt. Når EU sier det slik, er det en ganske kraftig sak. Det betyr det vi har skrevet i Midtøsten i fokus gang på gang gjennom årene: Arafat taler dobbelt. Han snakker fred (mer eller mindre) på engelsk til et vestlig publikum. Og han ildner til kamp og blod overfor sine egne.
Disse to punktene innebærer en kraftig skjerping av EUs holdning overfor Arafats styre, i hvert fall som offentlig uttalelse. Men Herb Keinon i Jerusalem Post skriver at europeiske talmenn sier at dette har de sagt privat til Arafats folk i månedsvis.
USAs spesialutsending til Midtøsten, Anthony Zinni, skal ha sagt at i hele sin militære og diplomatiske karriere har han aldri møtt noen som har så liten troverdighet som Yasser Arafat. Han har vært general, og nå i flere år arbeidet i muslimske land.
Arabere også lei av Arafat
En grunn til at EU tør gå såpass langt som den gjør, er at «moderate» arabiske stater er stadig mer misfornøyde med Arafat. De sier det kanskje ikke så ofte offentlig, men privat legger de ikke skjult på det. Når araberne kan kritisere, føler også EU seg fri til å gjøre det.
Høsten 2000 trakk Egypt tilbake sin ambassadør fra Israel. Grunnen som ble oppgitt, var israelernes «krig mot palestinerne». Siden har det ikke vært noen særlig kontakt på høyt nivå mellom de to landene. Og den vesle kontakten som har vært, har foregått i Egypt.
Det var derfor ganske påfallende at i begynnelsen av desember reiste den egyptiske utenriksministeren, Ahmed Maher, på besøk til Israel, til og med til Jerusalem. Det er den måten en arabisk regjering sender klare meldinger til Arafat på: Nå har du gått for langt, og vi vil ikke gripe inn når Israel svarer med sterke virkemidler.
Organisasjonen av islamsk konferanse, med nærmere 60 muslimske land, var samlet til møte i Qatar i begynnelsen av desember. Den vanlige leksen med kritikk mot Israel ble vedtatt. Med israelerne ser alltid etter operative vedtak, hva som skal gjøres. Og det var lite eller ingenting av særlig betydning.
Sharon roser Peres
At forholdet mellom statsminister Sharon og utenriksminister Peres tidvis er noe spent, er ingen hemmelighet. Men Sharon roste Peres etter EUs erklæring. Han sa at Peres hadde spilt en viktig rolle i å forklare EU hvilket syn Israel har på terroren.
Sharon sa at Peres aldri hadde motsatt seg militære tiltak. Når det blir snakk om virkelige forhandlinger med palestinerne, vil det være uenighet mellom Sharon og Peres. «Dessverre er vi langt borte fra det stadiet,» sa Sharon.
