Det følgende er fritt gjengitt etter en artikkel i Ha’aretz 8. februar. Forfatteren heter Aluf Benn. Hva som er pålitelig og hva som bare er rykter, kan vel ingen utenforstående si sikkert. Men når slikt kan stå i en fast spalte i en betydelig avis, forteller det nok sitt uansett.
Den israelske regjeringen inneholder mange ministre. Altfor mange, mener mange. Et så stort forum er vanskelig å håndtere. Derfor har Sharon en såkalt «kjøkkenregjering», en indre krets av ministre. Det er, foruten statsminister Sharon selv, to statsråder fra Arbeiderpartiet: Binyamin Ben-Eliezer, som er forsvarsminister og nyvalgt leder for Arbeiderpartiet. Og Shimon Peres, som er utenriksminister.
I slutten av januar og begynnelsen av februar var alle tre på besøk i USA, til dels samtidig. Det er i seg selv noe underlig. Enda mer underlig blir det når vi ser hva de brukte besøket til: Binyamin Ben-Eliezer skulle presentere seg selv som et alternativ til statsminister Ariel Sharon. Sharons besøk tjente som en slags blokkering. Bl. a. førte det til at president Bush ikke traff Ben-Eliezer. Ben-Eliezer beskylder Sharon for å ha forhindret et slikt møte med vilje. (Det fortelles at Bush gikk forbi døra til rommet i Det hvite hus hvor Ben-Eliezer satt i møte med visepresident Dick Cheney, uten å stikke innom.) Og Peres var i USA for å arbeide for en slags fredsplan som nesten ingen andre israelske ledere tror på.
I Washington var det, for første gang på flere dager, et møte mellom statsminister Sharon og forsvarsminister Ben-Eliezer. Men de to ville ikke snakke sammen. De utvekslet tanker via sine militære sekretærer! [Jeg tror nok at dette forteller om en situasjon som akkurat da var mer spent enn vanlig. I det daglige snakker de sammen, så vidt jeg vet.]
Ben-Eliezer, som kanskje ikke har så stor erfaring fra den diplomatiske verden, dummet seg for øvrig kraftig ut. Han fortalte til israelske journalister hva visepresident Dick Cheney hadde sagt til ham privat [Cheney mener at å ha med Arafat å gjøre er «bortkastet tid», og for Cheneys del kan Israel «henge» Arafat.] Å fortelle fra slike møter regnes som upassende, og Cheney ble rasende på Ben-Eliezer. Cheney benekter (naturligvis) at han har sagt noe slikt.
Det er også en sterk konflikt mellom Ben-Eliezer og Peres. Den gjelder både hvilken makt de to skal ha i Arbeiderpartiet, og den gjelder politikk. Peres arbeider for en slags fredsplan som få andre tror på. Han samarbeider med Abu Ala, som er «stortingspresident» i det palestinske rådet. Men flere viktige saker er uavklart.
Sprik i regjeringen
At den israelske regjeringen spriker i alle retninger politisk, er ikke noe nytt. I andre land er det slik at regjeringsmedlemmer samlet står ansvarlig for regjeringens politikk utover. I Israel er regjeringen mer som et slags parlament: Man er uenige, ordner sakene ved avstemning (eller ved at «noen snakker sammen»), men fortsetter å være offentlig uenige.
