Tyrkia har i flere år vært en nær alliert med Israel, blant annet ut fra at Syria og fanatiske islamister er felles fiender. Mange i Israel er urolige for hvordan det skal gå nå, når et «moderat islamistisk» parti har vunnet valget i Tyrkia. Det er kanskje bare USA som har mer å si for Israels sikkerhet og politikk enn Tyrkia.
Fram til 1917 styrte Tyrkia over et stort imperium, som omfattet en stor del av del av den arabiske verden – inkludert det nåværende Israel. Jødene har gjennom historien oppfattet tyrkerne som tolerante sammenliknet med andre folk. Da jødene ble utvist fra Spania i 1492, flyttet en stor del av dem inn i det tyrkiske riket. Og opp gjennom århundrene har jødene oftest heller valgt å forholdt seg til de tyrkiske sentralmyndighetene enn til arabiske lokalmyndigheter hvis de kunne.
Da staten Israel ble opprettet i 1948, fikk den et godt forhold til Tyrkia. Dette varte gjennom 50- og 60-årene. Men utover på 60-tallet ble det kjøligere, særlig fordi Tyrkia var avhengig av olje fra de arabiske landene. Etter seksdagerskrigen i 1967 ble forholdet enda dårligere, særlig på grunn av Jerusalem. Da Israel i 1980 vedtok at Jerusalem er landets evige hovedstad, ble den diplomatiske forbindelsen senket til 2.-sekretær-nivå.
Under Libanon-krigen i 1982-83 ble det enda verre. Det hjalp bare litt at Israel stanset Asala, en armensk frigjøringshær som hadde operert fra Beirut og drept ca. en tyrkisk diplomat pr. måned.
Da Israel etter hvert trakk seg ut av Libanon igjen, ble forholdet bedre. I 1986 begynte Turkish Airlines å fly til Israel. Etter Madrid-konferansen i 1991 ble det for første gang opprettet fulle ambassader i begge hovedstedene. Siden har forbindelsen utviklet seg.
Islamister
I 1996 ble Necmettin Erbakan statsminister i Tyrkia. Han var leder av det muslimske Velferdspartiet. Han hadde 21 % av stemmene bak seg. Det er sagt at han opptrådte som en «okse i en porselensbutikk». Han reiste på turer (med høy medieprofil) til Libya og Iran og forsøkte å bringe Tyrkia nærmere de arabiske landene. Han forsøkte å islamisere utdanningssystemet.
Han la ikke skjul på sin motvilje mot Israel. Men han undertegnet likevel en militær og en kommersiell avtale med Israel. Men han gjorde det omringet av generaler. Hans utenriksminister Tansu Ciller var også pro-vestlig og pro-israelsk.
Han godtok at samarbeidet med Israel i praksis fortsatte. Men det skulle ikke offentliggjøres!
Etter nokså kort tid gikk generalene inn og fjernet statsminister Erbakan. Etter et militærkupp i 1980 satt han tre år i fengsel.
Forbindelsen
I 1996 ble det inngått en forsvarsavtale mellom de to landene. Den har etter hvert ført til utstrakt samarbeid: Felles militærøvelser (blant annet har israelske fly fått øve i Tyrkia, Israel er egentlig for lite til å øve skikkelig). Israel har solgt for milliarder av dollar i våpen. Det har vært et meget verdifullt etterretningssamarbeid.
Sivil handel utgjør ca. 10 milliarder kroner i året. 330.000 israelske turister besøker Tyrkia årlig. Israel kjøper vann fra Tyrkia, likeså elektriske og elektroniske apparater (radio, TV osv.), bildekk, kjemikalier, råmaterialer, mat osv. Tyrkia kjøper blant annet datamaskiner og avanserte vanningssystemer fra Israel.
Mange mener at Israel og Tyrkia er naturlige allierte, særlig mot Syria. På syriske kart er deler av Tyrkia tegnet inn som syrisk område. Israel har forsøkt å holde et nært samarbeid med ikke-arabiske land i området (Iran så lenge det gikk, Etiopia og altså Tyrkia).
Ny regjering
Seierherren ved valget i begynnelsen av november var Partiet for rettferdighet og utvikling (AKP). Partiet fikk nesten 35 % av stemmene. På grunn av valgreglene var det nok til å gi rent flertall i parlamentet (364 av 550 mandater). Grunnen er at de andre partiene har satt en sperregrense på 10 %, slik at partier med mindre enn 10 % av stemmene ikke blir representert. Det har tidligere virket til å holde islamistene ute, men denne gangen slo det altså motsatt vei. En stor del av velgerne stemte på partier som ikke kom inn.
Lederen for AKP heter Recep Tayyip Erdogan. Han kan ikke bli statsminister, i hvert fall ikke i første omgang. Grunnen er at han sonet 4 måneder i fengsel i 1999 for å ha lest et dikt med undertoner av jihad, hellig krig: «Moskeene er våre barakker, kuplene våre hjelmer, minareten våre bajonetter og de troende våre soldater.» De fleste regner med at Erdogan vil bli statsminister etter at hans parti har endret lovene slik at det blir mulig. Uansett ventes han å bli den som trekker i trådene og har den egentlige makten.
Store deler av AKP utgjorde tidligere en fløy av Velferdspartiet. Men det har lært av Velferdspartiets erfaringer, og forsøker å opptre slik at ikke generalene skal gripe inn en gang til. Men det skal nok mer til denne gangen før generalene kan gripe inn. Hovedgrunnene for mange til å stemme på AKP, var at økonomien er i en alvorlig krise og en utbredt korrupsjon. Dette har generalenes politikere ikke kunnet gjøre noe effektivt med. Den store oppslutningen om AKP vil gjøre det vanskelig for generalene å gripe inn.
Beroliger
Så langt ser det ut for at Erdogan er klar over at hans suksess dels skyldes valgordningen, dels ønsket om bedre økonomi og mindre korrupsjon, og ikke noe utbredt ønske om at Tyrkia skal bli islamistisk. Han går inn for nære forbindelser med Vesten og for at Tyrkia skal bli medlem i EU. (Når EU sier nei til det, kan det bli et problem.) AKP har heller ikke lovt å oppheve forbudet mot at kvinner bruker sjal i universiteter, skoler og regjeringskontorer. (Det er faktisk et slikt forbud i Tyrkia!) Han forsøker å framstå som et ordinært konservativt parti.
Når det gjelder forholdet til Israel, sier en talsmann for AKP at det ikke vil bli noen endring. Saken har ikke vært oppe i valgkampen. Tyrkia skal fortsette å ha omfattende forbindelser med Israel militært og økonomisk, men kritisere Israels politikk sterkt. (En tyrkisk minister i den forrige regjeringen brukte ordet «folkemord» tidligere i år.) En talsmann for AKP kritiserer for øvrig ikke bare Israel. Han sier at de palestinske selvmordsbomberne heller ikke kan godtas.
Tyrkias utenrikspolitikk er basert på realpolitikk, på Tyrkias nasjonale interesser, ikke politiske syn. Dersom forholdet mellom to land er til fordel for begge land, vil det fortsette. Og for øvrig er ikke AKP et islamsk parti, sier en talsmann for partiet.
I realpolitikken inngår at Tyrkias handel med Israel er større enn med noe muslimsk land, inkludert de arabiske oljestatene.
I lengden
Det virker altså greit nok i første omgang. Spørsmålet er hva som vil skje i lengden. Noen frykter at den islamittiske bakgrunnen til mange av lederne i AKP vil slå ut etter hvert. Andre påpeker at dette er mennesker som har reist mye i utlandet, snakker fremmede språk og har sans for mange vestlige verdier. Men de skal være kompromissløse på det personlige planet når det gjelder islamske verdier.
Bare tiden kan egentlig gi svaret. Det vil sikkert også avhenge av mange faktorer, blant annet hvordan det går med krigen mot terror.
