Ariel Sharon har lenge sagt at med alle de innrømmelsene Israel tidligere har gjort, og som han selv var imot da de ble gitt, er en palestinsk i dag uunngåelig. Han fastholder dette nå etter at han ble statsminister. Det gjør det også lettere å ha et godt forhold til USA. Men Sharon stiller mange betingelser for denne staten – betingelser som inntil videre nok i praksis fører til at palestinerne ikke vil ha den. Bl. a. ser Sharon for seg at bare 42 % av Vestbredden skal bli palestinsk.
Ledervalgene
Benjamin Netanyahu godtar ikke prinsippet om en palestinsk stat lenger, selv om han godtok tanken da han var statsminister. Da medlemmene av Likud valgte Sharon til leder med stort flertall, kunne det derfor ses på som en seier for en «moderat» linje.
I Arbeiderpartiet ble Amram Mitzna valgt med stort flertall. Han har gitt beskjed om at han går inn for ensidige tilbaketrekninger og ensidige innrømmelser til palestinerne (altså uten å forlange motytelser). Og han er ikke villig til å sitte i regjering sammen med Sharon. Det bringer Arbeiderpartiet nokså langt til venstre.
Primærvalgene
Men så var det nye valg, denne gangen for kandidater til valget 28. januar. Og da gikk begge partier motsatt vei av det ledervalgene kunne tyde på:
I Likud gjorde Sharons folk det dårlig. Ingen av de første på listen støtter Sharon i tanken om en palestinsk stat. Ganske mange på listen er kjent for å være støttespillere av Benjamin Netanyahu. Listen var altså ganske høyreorientert.
I Arbeiderpartiet gikk det også mot høyre. Mens lederen, Amram Mitzna, står langt til venstre («Yossi Beilin med skjegg»), gjorde høyresiden nesten rent bord på listen. Meningsmålinger viser at partiet kan regne med ca. 20 mandater. Et flertall av dem som i så fall blir valgt, har en plattform som ikke ligger så veldig langt fra Ariel Sharons.
Samlingsregjering?
Dersom valget går omtrent som meningsmålingene viser, vil Sharon kunne danne en sentrum-høyre-regjering uten Arbeiderpartiet. Men ut fra hensynet til USA, for ikke å si resten av verden, vil han antakelig ønske å ha Arbeiderpartiet som en viss balanserende faktor i regjeringen.
Dette vil ikke være populært i Likud. For dersom Arbeiderpartiet skal komme inn i regjeringen, blir det færre ministerposter og andre gode stillinger på Likud-medlemmer. Og det vil føre til en politikk som ligger til venstre for det flertallet i Knesset ønsker.
Hva vil skje? Det er ikke godt å si. Men det meste ligger til rette for at Ariel Sharon, den politiske taktikkens mester, vil få rikelig anledning til å utfolde sine talenter i så måte også i neste periode.
