Presidenten i Afghanistan heter Hamid Karzai. Han styrer ikke i på langt nær i hele landet. Han er beskyttet av 200 amerikanske soldater.
I fjor satte Afghanistan en ny rekord: Landet ble verdens største produsent av opium. Ifølge en FN-rapport var avlingen på 3.400 tonn. Også narkotikabaronene nyter friheten. De blir mindre plaget nå enn de ble under Taliban.
Nye skoler for kvinner er opprettet. Og noen kvinner kan arbeide i yrker som var stengt for dem i Taliban-tiden. Men dette gjelder stort sett bare i hovedstaden Kabul. I landet for øvrig har det skjedd lite eller ingenting i retning av større rettigheter for kvinner. – Politiet for «islamsk moral» går rundt på gatene, også i Kabul, og arresterer menn og kvinner som ikke oppfører seg etter Islams regler. En dommer avsa nettopp en kjennelse for at kabel-TV må forbys fordi det er imot Islam. Igjen kuttes hender av som straff i flere provinser, og det vekker ikke lenger oppsikt at folk blir pisket offentlig av politi eller torturert i fengslene.
I det budsjettforslaget den amerikanske administrasjonen la fram for Kongressen, var det ikke en eneste dollar i hjelp til Afghanistan. Kongressen la inn 300 millioner dollar. Det er jo ikke mye. Karzai var i USA og bad om 1,5 milliarder dollar til utvikling og 500 millioner til administrasjonskostnader.
I fjor ble det holdt en konferanse i Tokyo for å skaffe penger til Afghanistan. Og ulike stater lovte i alt 4,5 milliarder dollar. Men det forhandlerne godtar i slike møter, skal godkjennes hjemme. Resultatet er at mindre enn en tredel av disse pengene faktisk blir tilgjengelig for Karzai-regjeringen.
Resultatet er en svak regjering som ikke har noe å stille opp mot de ulike krigsherrene rundt omkring i landet. En soldat i den nye afghanske hæren, trent av amerikanere og tyskere, får 50 dollar i måneden i lønn. En soldat i den private hæren til Khan Mohammed, guvernøren i Kandahar-provinsen, får 120 dollar. De som hjelper amerikanerne i jakten på Al-Qaida, får enda mer. Men som Garborg skriver i sitt dikt om «Pengar»: Man kan kjøpe «tenarar, men ikkje truskap». I Konduz, en by i nord, har militsfolk som får lønn av amerikanere gjemt ettersøkte Taliban-folk.
Det er ikke bare regjeringer som viser liten interesse for hvordan folk i Afghanistan har det. Da president Karzai var på besøk i USA, hadde han en felles pressekonferanse med president Bush. Ingen reporter stilte ett eneste spørsmål til Karzai. Ingen viste noen interesse for hans folk og hans land.
Uheldige episoder
Det er ca. 10.000 amerikanske soldater i Afghanistan. De burde nok ha gått kurs i kulturforståelse og følsomhet for hvordan ting kan virke. Det har vært en rekke historier som kan bidra til å bygge opp et hat selv hos afghanere som i utgangspunktet var positive til den vestlige intervensjonen:
Tropper har ødelagt møbler og banket opp familiemedlemmer under husundersøkelser. I noen tilfeller har menn foretatt kroppsundersøkelse av kvinner.
Noen steder har amerikanske soldater opprettet kontrollposter i byer og landsbyer uten å ha noen der som kan det lokale språket. De har lister med viktige ord og uttrykk som «stå stille», «gå framover», «vær forsiktig».
To afghanere døde mens de var under forhør i det amerikanske hovedkvarteret nord for Kabul. Det har økt spenningen og sinnet som bygger seg opp. Amerikanerne forsøkte først å forklare at de døde av sykdom. Men New York Times avslørte at en patolog hadde karakterisert det som drap.
Et resultat av alt dette er at det nå dukker opp plakater i moskeer om at amerikanerne må bort. På tre uker i januar og februar var det 30 angrep på amerikanere, inkludert skyting, bortføring av sivile og andre angrep.
En reporter i Christian Science Monitor besøkte en amerikansk utpost med 12 soldater. Ingen steder hadde noen av soldatene noen papirer som viste deres navn eller adresse, og heller ikke navn og adresse på deres offiserer. For skulle det bli kjent, kunne muslimske terrorister angripe slektninger i USA. Soldatene beskriver også trefninger med afghanske soldater som skulle være deres allierte.
Ved Bagram-flyplassen har amerikanske soldater hver dag trefninger med sivile afghanere som kommer for å finne matrester og byggematerialer i det amerikanerne kaster fra leiren. Soldatene skyter over hodet på de sivile for å skremme dem bort, og bruker noen ganger hunder mot dem.
Hver dag kommer det flere meldinger om hvordan styrkene til Taliban og Al-Qaida omgrupperer i Afghanistan. Det vil gjøre det vanskelig for amerikanerne å dra fra Afghanistan uten å bli beskyldt for å ha tapt kampen mot terror. Men på den andre siden ønsker ikke amerikanerne å bli stående i Afghanistan lenger enn nødvendig. Og etter hvert som den fiendtlige holdningen fra befolkningen ser ut til å øke, kan ønsket om å komme seg bort også gjøre det.
Hva med Irak?
Uansett hva man skulle mene om USAs angrep på Saddam Husseins regime i utgangspunktet, bør alle kunne samle seg om at Irak ikke skal overlates til seg selv – men få hjelp til å bygge et land som kan være verd å bo i for alle grupper.
Det gjelder Afghanistan også. Det er en skam dersom verden ikke kan hjelpe Afghanistan til menneskeverdige leveforhold – for kvinner og menn. Det er på tide å ta et krafttak.
Kilde: En artikkel i Ha’aretz 14. mars 2003 av Zvi Bar’el.
