Vi trykket artiklene i Midtøsten i fokus nr. 6/ 1995.
Nasjonal dialog
Mordet har virker forskjellig. Noen, særlig på venstresida, har brukt det som et påskudd for å ri gamle kjepphester med fornyet energi, og har brukt mye energi på å skjelle ut høyresida generelt.
Men hos mange, på de fleste sider, har drapet ført til selvransakelse og en erkjennelse av at mange sider har opptrådt på en måte som unødig har økt kløftene i det jødiske folket. De aller fleste på høyresiden fordømmer mordet sterkt.
For første gang på lenge har ledende talsmenn for Arbeiderpartiet oppsøkt jøder på Vestbredden for å utveksle synspunkter.
Bevegelsen Fred Nå har møtt rådet for bosettere på Vestbredden for å utveksle synspunkter.
Det har vært utallige møter av lignende karakter i det israelske samfunnet, på universiteter, i nabolag, i bedrifter og andre steder.
Oslo-avtalene et faktum
Før mordet var høyresida nokså uklar m.h.t. hvordan den vil stille seg til Oslo-avtalene hvis den vinner neste valg. Det var antydninger om å gjenokkupere de palestinske områdene.
Etter mordet har Ariel Sharon og andre representanter for Likud sagt at Oslo-avtalene må betraktes som et faktum man må leve med. Det antydes at strategien vil være at avtalene godtas i utgangspunktet, men de er ikke gode nok. (I praksis har kritikken mot dem mye gått på det planet lenge.)
En kommentarartikkel av redaktør Odd Myrland:
Legitimt grunnlag for politikken?
En rekke ledende personligheter på høyresiden har argumentert for at [Rabin-]regjeringen ikke hadde moralsk grunnlag (legitimitet) til å gjennomføre de omfattende endringene, fordi de ikke hadde et klart flertall bak seg for sin politikk. Det har vært argumentert på samme måten som det ble i Norge i forbindelse med EU: Store avgjørelser som angår hele folket bør ikke tas av et lite flertall, for ikke å si et mindretall. (Sml. SV og Sp, som ikke ville bøye seg for et lite flertall i befolkningen ved avstemningen.)
Noen framstiller dette etter mordet som en «delegitimering» av regjeringen. Men etter min oppfatning er det synspunkter det må være lov til å framføre.
Interessant nok skrev en av dem som etter mordet har kritisert høyresiden aller sterkest, Zeev Chafets i Jerusalem Report, selv i august (utgaven av 7.9) følgende:
«Jeg hater å si dette, siden jeg tilfeldigvis er enig i Rabins politikk. Men de som protesterer, har rett. Rabin har ikke mandat. Riktignok taler Arbeiderpartiets plattform fra 1992 i alminnelige vendinger om territorielt kompromiss. Men enhver som sier at han visste den gangen at Rabin ville anerkjenne PLO, og begynne å sette opp en palestinsk stat på Vestbredden er en forbannet løgner. Samme hva du mener om Oslo[-avtalen] og resten av Rabins program, det var ingen som stemte for det.»
Chafets mener at det er for lite med et flertall på ett mandat til å gjennomføre så gjennomgripende endringer. Han anbefaler et valg, som han tror at Arbeiderpartiet vil vinne. Men uansett: Det må gå slik et flertall i folket ønsker, uten «parlamentariske triks»: «Å opprettholde demokratiet betyr å stole på folket, uten triks».
Så langt jeg har kunnet observere, er det dette det store flertallet på høyresiden har krevd: En folkeavstemning eller et valg, slik at folket får avgjøre. Får regjeringen flertallet bak seg, er dens handlinger legitime. I motsatt fall er legitimiteten tvilsom.
Det må ikke anses som mistenkelig å framføre slike synspunkter i debatten, verken i Norge eller i Israel.
Andre arkivartikler i forbindelse med mordet på Yitzhak Rabin: