«Det naturlige – Ofte skulle jeg ønske at jeg kunne stille klokken tilbake til den tiden da jeg ikke kunne snakke arabisk. Da var dagene mye enklere og jeg var mye mer lykkelig, skriver han.
Hele rapporten til «davem» er tilgjengelig på engelsk under navnet Syrian Journal. Her vil vi gjengi noen hovedpoeng fra de ni innleggene, samt en del av bildene.
Fascister på kunsthøyskole
I november 2006 feiret det nasjonalsosialistiske partiet (SNSP) i Syria 74 år. Partiet inngår i Bashar Assads maktkoalisjon i parlamentet, som juniorpartner til Ba’ath-partiet.
SNSP ble kjent på 1980-tallet, da de gjennomførte en rekke selvmordsangrep mot den israelske hæren i Sør-Libanon. Tenåringer og unge kvinner ble brukt som selvmordsbombere.
I forbindelse med jubileet, gikk «Davem» og så på partiets utstilling på Kunsthøyskolen i Damaskus (Damascus Collece of Fine Art).
– Bildene, ideene og partiflaggene jeg så kan minne om en særskilt antisemittisk, totalitær massebevegelse våre besteforeldre kjempet en krig mot. Men jeg er sikker på at det bare er en stor tilfeldighet, skriver nordiren ironisk.
jødene pågår og den er ubegrenset.»]
Assad-regimet totalitære kontroll
Presidenttittelen kan skjule at Bashar Assad i virkeligheten er en diktator i en «republikk av paranoia».
En syrer, som selvsagt ikke våger å stå frem med navn, forteller hvordan Bashar Assad opererer for å nøytralisere politisk motstand. Den samme fremgangsmåten ble benyttet av faren Hafez Assad:
Først liberaliserer de litt, og oppfordrer befolkningen til å være politisk aktiv. Dette får opposisjonen til å stå frem og avsløre seg selv, og deretter blir de straks arrestert.
Krigen mot «den zionistiske fienden» blir brukt som en unnskyldning for den totalitære politiske kontrollen. For Assads regime dreier det seg også om kampen mot «de zionistiske agenter» internt.
– Den offisielle forklaring er at vi virkelig, virkelig, virkelig ønsker frihet og demokrati, men vi kan ikke tillate det akkurat nå, på grunn av den zionistiske fienden, skriver «Davem».
Og han legger til:
– For Guds skyld ikke spør hvor mange fiender den zionistiske fienden har, og hvordan den ser ut til å fungere med et åpent samfunn, ytringsfrihet, flerparti valg, fri presse etc. Dere har én fiende? Men Israel har 22!
Du vil ikke vinne mange venner i Damaskus ved å stille slike spørsmål.
I sin første rapport fra Syria forteller «Davem» hvordan paranoia hersker i Syria. På overflaten ser alt bra ut. Folk er vennlige og gjestfrie, og mat, klær og musikk er noenlunde vestlig.
Men så snart du kommer under overflaten, og trenger gjennom språkbarrieren er alt annerledes.
– Det er forfølgelsesvanvidd overalt. Du kjenner det. Du kan nesten smake det. Alle føler det som om de blir overvåket. Alltid og overalt, skriver «Davem».
Selv på flyplassen, like før han skal gå ombord i flyet hjem til England, blir «Davem» fulgt av en mann fra det hemmelige politiet.
– Jeg forteller ham at neste gang han sitter i avgangshallen ville det være mer fornuftig å ha en koffert med seg. Han blir rød og ser ned på føttene sine, skriver «Davem».
Frykten for bøker
Syrere som har besøkt bokhandlere i Libanon får ofte sine bøker konfiskert på grensen på vei hjem, forteller «Davem».
En gang besøkte han en syrisk venn. Plutselig ringer det på døren uanmeldt. Syreren stivner i frykt.
«Gjem bøkene! Det kan være etterretningstjenesten! Vær rask! Bak garderobeskapet!»
Lettelsen er stor når det bare er noen barn fra nabolaget.
– Hele denne frykten for bøker – frykten for ideer – kan jeg aldri bli vant med, skriver «Davem».
Selv som utlending fikk han føle dette på kroppen.
En dag da han skulle sende noen bøker hjem, begynte postmedarbeideren å kontrollere alle bøkene side for side. Det gikk bra inntil den arabiske oversettelsen av «Kontrollerer Syria: Assads første år ved makten» dukket opp. Forfatteren er Eyal Zisser.
– Du kan se uttrykket av vemmelse komme i ansiktet av postfunksjonæren mens han tenker «jøde», skriver «Davem». Det blir ikke bedre når han ser at originalutgaven kom ut ved Moshe Dayan-senteret for Midtøsten-studier ved Tel Aviv universitet. «Temperaturen i rommet faller.»
Postmannen tar en telefon, og en gruppe menn kommer raskt til stedet. De tar med seg bøkene til et annet rom, mens «Davem» må vente.
Til slutt kommer mennene tilbake med bøkene, de dobbeltsjekker passet og så blir bøkene sendt avgårde på vanlig måte. Men hva skjedde? «Davem» får aldri noe svar, men blir instruert til å gå hjem.
Sensur på aviser
Det hører med til historien om bøker og ideer at Syria har tre offisielle aviser, Ba’ath, Tishreen (som betyr Oktober, etter krigen i 1973) og Thawra (som betyr revolusjon).
– Jeg forstår ikke hvorfor det er tre av dem, fordi de sier alle akkurat det samme, skriver «Davem».
Det er ikke bare bøker som blir sensurert i Syria. Det blir også aviser. Fra Libanon slipper Hizbollah-støttede aviser som Safiir og Daiyar gjennom, mens aviser fra opposisjonen, som Nihar og Mustaqbal, blir sensurert. Det blir også store arabiske aviser fra Egypt og London dersom det er noe kritikk mot Syria i dem.
En dag leste «Davem» en historie i Ba’ath om en syrisk journalist i «Okkupert Palestina» (les: Israel) som hadde blitt arrestert, mistenkt for å være syrisk agent.
Igjen blir nordiren bitende ironisk.
– Tenk deg det. En journalist for en totalitær statsdrevet avis, kalt Ba’ath, blir mistenkt for å være agent? Helt sikkert ikke!
– Jeg tenkte: «Så hvordan blir journalister fra Ha’aretz og Jerusalem Post behandlet i Damaskus? Oi, et øyeblikk…»
Israelere har ikke en gang lov å komme inn i Syria….
Besøk på Golan
26. juni hvert år feirer syrerne frigjøringsdagen for Quneitra.
Jom Kippur-krigen fant sted i oktober 1973, men likevel feirer syrerne 26. juni 1974 som «frigjøringsdagen». Hvorfor denne åtte måneder lange forsinkelsen? – Quneitra ble i virkeligheten ikke frigjort [militært], men tilbudt som en innrømmelse i de amerikansk-ledede [våpenhvile-]forhandlingene i mai det året.
– Alle syrere vil fortelle deg at Quneitra ble frigjort ved blodet av martyrene i den syrisk-arabiske hær, skriver «Davem».
Før den israelske hæren forlot byen la de det meste i ruiner. Det eneste som syrerne har bygd i løpet av de siste 33 år er et monument av president Hafez Assad som løfter det syriske flagg.
Mannen fra Nord-Irland trekker på skuldrene.
– Hva, sier syreren, har du ikke et problem med dem?
«Davem» ser på ham. «Krig er krig.»
– Jeg har fryktelig lyst til å spørre ham om Hama[-massakren] i 1982, for å se hvordan han reagerer når en by blir ødelagt mens innbyggerne fremdeles er i husene. Hvor mange døde? Ti tusen? Tjue tusen?
I 1982 massakrerte den syriske hæren tusenvis av mennesker i byen Hama. Les mer om massakren på Wikipedia (engelsk).
Nord-Koreas gratulasjon etter «seieren» i 1973
Museet for Jom Kippur-krigen, eller Oktober-krigen, i 1973 er bygget av Nord-Korea.
«Oktoberkrigen for frigjøring Panorama» ble bygget for å feire «seieren» til den syriske hæren i denne krigen.
– Dersom målet med 1973-krigen var å ta tilbake Golan-høydene tapte den syriske hæren. Høydene er fortsatt under israelsk kontroll, påpeker «Davem». [Da våpenhvilen i krigen kom, stod israelske styrker et stykke inne i Syria på veien mot Damaskus. 867 syriske tanks var etterlatt på Golan, 1150 ble ødelagt i alt. Et stort antall israelske tanks var truffet, men bare 100 kunne ikke repareres.]
– Men hvis målene var å «styrke verdigheten til det arabiske folk», «gjenopprette Syrias stolthet», «reversere ydmykelsen av tilbakeskrittet [Seksdagerskrigen]» eller «samle nasjonen til en fortsatt kamp mot zionsime og imperalisme» – da tror jeg vi kan si at de lykkes, skriver språkstudenten.
– Du vil ikke få mange venner ved å påpeke at du kan gjenopprette nasjonalfølelse uten å lide store tap på menneskeliv, påføre landet økonomisk ruin og få den israelske hæren bare 25 kilometer fra Damaskus. Å kvalifisere seg for verdensmesterskapet kan oppnå stort sett det samme, bare med mindre blodsutgytelse, skriver «Davem».
En syrisk venn av «Davem» fortalte følgende om Oktober-krigen.
– I følge propagandaen gav vi Israel en blodig nese i den krigen. Ja, vi gav nok Israel en blodig nese, men Syria ble lagt inn på intensiven. Det var så galt at det var alvorlig mangel på mat. Vi spiste ikke i lange perioder.
Inntrykk fra Panorama-museet
Det er denne «seieren» som blir feiret på Panorama-museet. Den andre underlige ting med Panorama-museet er at det er bygget like ved siden av en motorvei. For å komme til inngangen må du løpe over seks felt med tett trafikk. Det er ikke noe bro, ikke noe tunnel, ikke noe overgang. «Du må bare løpe og håpe at en bil ikke treffer deg.»
Språkstudenten fra Nord-Irland spør hvem han er.
– Jeg er bare en turist.
En turist som kommer fra samme del av Syria som Assadene og som kommer ut fra et kontor inne i Panorama…
– Jeg tipper at løgnene ikke trenger å være i nærheten av troverdige når du ikke må stå til ansvar for noe, kommenterer «Davem».
Det første man kan se i inngangspartiet til Panorama er en frise av Hafez Assad og hans generaler ved fronten.
Som nummer to fra høyre på bildet står Abd Al-Haliim Khaddam, som er tidligere syrisk visepresident. Nå lever han i eksil i Paris. Guiden i Panorama unngår eller ignorerer alle spørsmål om ham.
Det er også bilder av «martyren Basil». Basil var bror av Bashir Assad, men døde i en bilkollisjon på vei til flyplassen. «72 jomfruer for uforsvarlig kjøring», kommenterer «Davem» tørt.
