Generalforsamlingen i FN hadde 29. november 1947 vedtatt planen om deling av Palestina.
I boken «Syv år for freden» skriver Lie dette: «Målsmenn for Palestinas jøder antydet at de ville gå med på deling, selv om de sa at planen bare ville gi dem en åttendedel av den jorden Balfour-deklarasjonen opprinnelig hadde lovet dem. Representanter for den arabiske befolkningen i Palestina gjorde det imidlertid klart at de ville motsette seg en deling, og de gav ikke håp om noe kompromiss. Da avstemningen var over, reiste delegatene fra Syria, Libanon, Irak, Saudi-Arabia, Jemen og Egypt seg og marsjerte ut av møtesalen.»
Økt uro
Lie arbeidet energisk for å få til en løsning på konflikten, og en kommisjon ble nedsatt.
Fra den første uken i desember 1947 hadde urolighetene i Palestina økt i uhyggelig tempo. Araberne hadde gang på gang erklært at de ville motsette seg en deling med væpnet makt, og det så ut som de ville understreke dette gjennom overfall på de jødiske nybyggersamfunnene i Palestina, noe som førte til kraftige gjengjeldelsesaksjoner fra jødenes side. Som følge av dette satte jeg på egen hånd i gang en undersøkelse om det skulle være mulig å opprette en internasjonal politistyrke.»
Men en rekke forhold var vanskelige: Selv om Sovjetsamveldet holdt fast ved sitt standpunkt fra avstemningen i generalforsamlingen, mer konsekvent enn Amerika, skriver Lie at det var andre forhold – arabernes uforsonlighet, britenes passivitet, amerikanernes ubesluttsomhet – som denne gang bidro til å undergrave flertallets beslutning.
Nei fra araberne
Palestina-kommisjonen gikk energisk til oppgaven, og inviterte Arab Higher Committee, Jewish Agency og andre til et møte. Men fra Arab Higher Commitee kom denne beskjeden: Arab Higher Committee er bestemt på fortatt å motsette seg og nekter godkjenne FN-vedtak om dette og alt som utledes derav. Av disse årsaker ute av stand til å motta innbydelsen.
Og den 6. april 1948 fikk Lie denne beskjeden fra Arab Higher Commitee: «Araberne i Palestina….vil aldri underkaste seg eller vike for noen makt som kommer til Palestina for å tvinge gjennom en deling. Den eneste måte å gjennomføre deling på, er først å utrydde dem alle – menn, kvinner og barn».
Lie skriver: «Det var ikke for å utrydde noen, men tvert imot for å hindre borgerkrig og internasjonal krig at Palestina-kommisjonen og jeg nå begynte å beskjeftige oss med spørsmålet om å opprette en internasjonal politistyrke som kunne sendes til Det hellige land….Det vil være skapt en farlig og tragisk presedens, dersom makt eller trusler om makt skal vise seg å være en effektiv hindring for iverksettelsen av De forente nasjoners vilje».
Men de lyktes ikke selv om FN holdt fast ved sitt delingsvedtak. Staten Israel ble proklamert den 14. mai 1948, og 15. mai kom ny melding slik Lie omtaler det i boken: «Araberstatene lot sine armeer rykke inn i Palestina – det var en åpenbar væpnet krenkelse av De forente nasjoner, og de proklamerte den åpent ved å telegrafere meldingen til FNs hovedkvarter. Da Sikkerhetsrådet kom sammen den 15. mai, ble Rådet forelagt et telegram fra den egyptiske utenriksministeren som skamløst forkynte at væpnede egyptiske styrker har begynt å marsjere inn i Palestina for å opprette ro og orden…»
