JERUSALEM: Klokken er 10.50, lokal tid. Jeg ankommer bunnen av Ben Yehuda-gaten, en åpen plass hvor man ved innledningen av Uavhengighetsdagen i kveld starter opp feiringen med et lysshow. Her pleier det også å være pressefolk tilstede på Minnedagen for falne soldater, for å få med seg de to minuttene med stillhet klokken 11.00.
Også i dag har den israelske pressen møtt opp mannssterke. Både fotografer, journalister og TV-team er tilstede. Flere av TV-reporterne er tydeligvis involvert i livesendinger, der de står foran kameraet og forklarer hva som er i ferd med å skje.
Så skjer det. Presis klokken 11.00 lyder sirenen over hele byen. Ikke en bil kjører, ikke en eneste person beveger seg, bortsett fra et par kameramenn nede i gaten. Ektepar holder rundt hverandre, venner holder hverandre i hendene. Mange hoder er bøyd. Mange øyne er lukket. De minnes de falne soldatene, kanskje noen de selv kjente. De minnes de uskyldige terrorofrene, kanskje noen i deres egen familie.
Sirenen stanser. Frem kommer lommetørklærne, både hos unge og gamle. De får et klapp på skulderen av de som står nærmest. Så begynner dagliglivet igjen, som om ingenting har hendt. Bilene tuter og kjører, butikkeierne roper på ny «Do you want to see my shop?»
Opplevelsen i Ben Yehuda-gaten er illustrerende for det israelske folkets stå-på-vilje. Javisst har de møtt motgang, javisst har de mistet sine nærmeste og blitt frarøvet det dyreste de hadde. Men de må videre. De må tilbake til dagliglivet, for det er slik de vinner sin personlige kamp mot terroren. For da viser de, både seg selv og terroristene, at de ikke lar seg vippe av pinnen. De lar seg ikke skremme til å leve et liv i forkrøplet frykt.
Tross alt. Livet må jo gå videre.
