Porten til Midtøsten har spurt folk på gaten i Jerusalem om deres forhold til sitt hjemland. 
Haim Emmanuel har vært i Israel siden han var seks år, etter at han kom som jødisk immigrant fra Portugal. Nå bor han i Jerusalem og arbeider som sikkerhetsvakt ved Vestmuren.
Haim forteller at livet i Israel ikke alltid er like lett, men at han stortrives i landet.
– Jeg er veldig fornøyd med å være her. Men som vi sier her: Hver dag er en ny begynnelse, for oss som jødisk folk og for staten Israel.
Det beste med Israel, sier Haim, er at det jødiske folk nå har et land de kan kalle sitt.
– Det beste er at vi nå har en stat, nå har vi et hjem. Og enhver jøde i verden har fått et hjem. Et sted hvor det er forholdsvis trygt. Det er ikke alltid lett å leve her, men vi har et hjem.
Når vi spør hva han håper for landets fremtid, er han ikke i tvil om hva han vil svare.
– For Israels fremtid håper jeg vi får shalom, altså fred. Det er fryktelig vanskelig. For skal vi få dette til må vi få de to partene sammen til å ønske fred. Og Israel har gitt mye, vi har gitt Gaza. Men vi ser i virkeligheten ingen fred. Vi håper likevel på fred og vi ber hver dag for å få det. Men det er likevel ikke så lett, forklarer Haim.
– Vi er tilbake
Like bortenfor står Jamie og Eddie. De er to unge soldater i IDF og kommer fra Beersheba. Begge har tjenestegjort i ett år, og har to år igjen av sin førstegangstjeneste. De mener at 60-årsdagen er en milepæl for Israel.
– For oss betyr denne 60-årsfeiringen at Israel fortsatt eksisterer som uavhengig stat. For oss som jøder er Israel vårt hjemland og for ikke mange tiår siden klarte vi å vinne dette tilbake. Så denne markeringen minner oss på denne tilbakevendelsen til landet, sier de.
Også Jamie og Eddie mener det beste med Israel er at det er en frihavn for verdens jøder.
– Det største Israel har oppnådd som stat er nettopp dette at det er en nødhavn for jøder som vender hjem. Stort sett er det det største som faktisk kunne skjedd for oss, forklarer de.
For fremtiden håper de jødene skal få være i fred, i det landet som de elsker så høyt.
– Vi håper selvfølgelig at Israel skal få leve i fred med sine naboer. Det ser jo ikke så lett ut med den situasjonen som er nå, men forhåpentligvis vil det komme en tid der det vil være mulig. Men én dag vil det bli fred i dette landet og da vil vi ikke lenger ha problemer med noen, forteller de, og henviser med det til den Messias de som ortodokse venter på. Han er den som skal skape fred for Israel og regjere landet, i følge flere ortodokse retninger.
– Jeg er stolt av folket mitt
Vi beveger oss opp til Ben Yehuda-gaten, hvor vi treffer Jinnel. Den unge jenten kommer fra Ukraina, men studerer for øyeblikket hebraisk og datateknikk i Jerusalem. Det har hun gjort i et halvt år, men hun håper det skal bli noen år til i Israels hovedstad.
Jinnel kan fortelle at hun egentlig ikke visste om hun hadde noen særlige følelser for Israel før hun kom hit.
– Jeg visste ikke helt før jeg kom her om Israel var mitt hjemland eller ikke, for meg som jøde. Så derfor kom jeg her for å finne ut av det. Og jeg har blitt veldig, veldig glad i landet mens jeg har vært her og jeg regner det nå som mitt land også, uttrykker hun.
Hun har deltatt i feiringen av Israels 60-årsfest som uavhengig stat, forteller Jinnel.
– Vi feirer at landet mitt er uavhengig. Vi føler oss som ett vi som er her. Som om vi er del av noe stort, sier hun.
Tydelig stolt over sitt folk forklarer hun hva hun mener er det største med Israel.
– Israels eksistens viser noe av karakteren til mitt folk. Mitt folk er et utholdende folk, som kan bo her selv om vonde ting skjer hele tiden mot dette landet. Jeg er stolt av folket mitt, av alle de som har bestemt seg for å reise hit og bo her. Det synes jeg er fantastisk, uttrykker en engasjert Jinnel.
Når vi spør om hun tror Israel har en framtid, ler hun litt mens hun sier skråsikkert «ja, det tror jeg absolutt». Hun håper over alt annet på fred for sitt folk i Israel.
– Fred for oss som bor her er det viktigste og beste som kunne skje. Det er det som er det essensielle her. Alle andre ting blir mindre viktig dersom en sammenlikner det med en så viktig ting som fred, avslutter Jinnel.
