Anne Frank ble født 12. juni 1929 i Frankfurt am Main i Tyskland og døde av utmattelse og sult i konsentrasjonsleiren Bergen-Belsen like før krigens slutt, knapt 15 år gammel. Den eksakte dødsdatoen i mars 1945 er ikke kjent.
8. mai 2008 åpnet den nederlandske ambassadøren en utstilling om Anne Frank i Internasjonalt hus i Stavanger, som er et kompetansesenter innenfor integrasjon og flerkulturelt samarbeid med mottoet We connect cultures. Stiftelsen Internasjonalt hus feirer 25-års jubileum i år.
Innhold og formål
Vandreutstillingen om Anne Frank og hennes samtid er utarbeidet av stiftelsen som bærer hennes navn og er vist i 40 land. Den er kronologisk og todelt. Den viser kort den politiske utviklingen i Tyskland før og under 2. verdenskrig ved hjelp av fotografier og dokumenter. Parallelt går det en tidslinje med hendelser for den jødiske familien Frank fra de flyktet fra Nazi-Tyskland til Amsterdam i 1933, til de gikk i dekning i 1942 og ble angitt i 1944. Bare familiefaren Otto Frank overlevde.
Det er en historie med smerte, men også med håp og dagboken er dessverre også aktuell i dag. Fremdeles foregår det diskriminering og overgrep på grunn av kulturelle, etniske, religiøse og politiske forskjeller.
Arrangøren regner med at utstillingen skal utfordre unge mennesker og bidra til å bygge broer. Som utstillingsverter for blant annet skoleklasser stiller ungdommer med muslimsk bakgrunn slik som Faruk Brahimi som flyktet fra Kosovo under Balkankrigen da serberne satte i verk etnisk rensing.
– Utstillingens hovedmål er ungdom, forklarer Petter Gilsvik, daglig leder i Internasjonalt hus i Stavanger.
– Ungdom lytter helst til sine egne. Mange har hørt sine besteforeldre fortelle fra krigen. Det er viktig at folk med en annen bakgrunn kan sette seg inn i og formidle historien, legger han til.
Utstillingen støttes av den nederlandske ambassade i Oslo.
Åpningen
Varaordfører i Stavanger, Bjørg Tysdal Moe nevnte i sin velkomsthilsen at Otto Frank hadde brakt historien til oss alle, men uten hat. Hun siterte også Arnulf Øverland: Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.
Kvitt eller dobbeltvinner Silje-Emilie Rygg fra Steinkjer (14) sa i sin tale følgende: Tidligere var Anne Franks dagbok pensum i ungdomsskolen. Det er den ikke lenger. Det synes jeg er dumt fordi vi kan lære mye av det hun skrev også i dag.
Hanna de Vries Stavland fortalte om et nært familiemedlem som var gått i dekning i Amsterdam, ble angitt og døde i gasskammer. På 50-tallet hadde Otto Frank konsultert far de Vries som var øyelege. Frank hadde også besøkt onkelen fordi han kjente dennes husholderske fra Auschwitz.
Hanna de Vries Stavland (fiolin) og Henning Helvig (gitar) framførte to østjødiske sanger, den første en sang uten tekst som rabbineren Schneuer Salman sang i fengsel i St. Petersburg ca. 1800, og den andre en kjærlighetssang med jiddisch tekst: Papir er jo hvitt og blekk er sort og du er så vakker.
Deretter hadde to muslimske ungdommer, Minnah Haniffa og Arshald Ali og representanten fra Anne Frank-huset Levien Rouw ordet og så foretok den nederlandske ambassadøren Ronald van Roeden den offisielle åpningen.
Han nevnte at dagboken er så verdifull fordi antallet ofre i annen verdenskrig, 6 millioner jøder og i alt ca. 55 millioner mennesker ligger utenfor vår forestilingsevne.
Vi får en forståelse til disse tallene gjennom deres navn og personlige vitnesbyrd, som også Julius Paltiel fra Trondheim har gitt, mennesker som oss. Otto Frank var forbauset hvor lite han visste om sin yngste datter. Hun er lett å identifisere seg med. Jeg lurer på om det er ulikt for foreldre i dag, jeg har en datter på 15 år?
Utstillingen står til 19. juni. Det er meningen at den vises flere steder her i landet. Katalogen er et hefte på norsk.
Litteratur
Den viktigste hjelperen til de 8 personer som var i dekning i to år, Fru Miep Gies lever den dag i dag og er 99 år gammel. I 1987 arbeidet hun sammen med den amerikanske journalisten Alison Leslie Gold for å skrive ned sine erindringer. Boken finnes på norsk.
I 2003 fortalte Jacqueline van Maarsen, en nær klassevenninne til Anne Frank, sin historie da hun i 1941 ble kjent med henne på Det jødiske gymnaset som var opprettet av okkupasjonsmakten for å samle alle jødiske barn.
I 2003 publiserte Nederlandsk forskningssenter for krigsdokumentasjon resultatene fra en undersøkelse om hvem som kunne ha vært angiveren. Dette var et tema etter den første utgivelsen av dagboken i 1947. Otto Frank sa da at han ikke ville vite hvem som hadde gjort det og det ble ikke avklart. Forræderen mottok Hfl.7,50 for hver person, altså 8 ganger det beløpet som okkupasjonsmakten utbetalte for hver angitte jøde. I boken Wie verraadde Anne Frank av David Barnouw og Gerold van der Stroom er der ingen konklusjon, selv om man i arkivene hadde tre personer i søkelyset.
Miep Gies (99) skriver i sin erindringsbok: Sorgen gjorde mindre vondt. Annes stemme var blitt bevart og hun hadde etterlatt verden noe spesielt. Men jeg kommer aldri over at de ble angitt og tenker på dem hver eneste dag. Min historie handler om vanlige mennesker i en særdeles forferdelig tid. Det er opp til alle vanlige mennesker å bidra til et «aldri mer».
