Mange sier: Selvsagt har israelerne rett til å forsvare seg. Jeg støtter det. Men de skulle ikke ha gjort det slik de gjorde. De skulle ha gjort detproporsjonalt.
De som sier slik, forteller med det at de ikke har greie på hva de snakker om. Eller enda verre: At de vet hva de sier, og ønsker at Israel skal gå under.
Israel hadde i virkeligheten bare to valg: Det ene var å ikke svare, men bare la rakettene hagle i stadig større antall, stadig dypere inn i landet og med stadig større presisjon i dag etter dag, måned etter måned, år etter år.
Det andre valget var å svare omtrent slik Israel gjorde.
Hvordan Hamas tenkte
Sommeren 2006 hadde Israel en krig med Hizbollah i Libanon. Israel var uforberedt på krigen, og dessuten hadde Israel den gangen en øverstkommanderende som trodde at det meste kunne ordnes med fly. Derfor gikk krigen dårlig for Israel rent militært. Og i arabisk propaganda gikk den vel kanskje enda dårligere enn hva den gjorde i virkeligheten.
På bakgrunn av erfaringene fra sommeren 2006 trodde Hamas-lederne at Israel er så svakt – først og fremst ut fra manglende vilje til å tåle tap i egne soldater – at Israel ikke ville kunne få tak i Hamas-lederne, som gjemmer seg i huler og tunneler i tettbygde strøk og blant leger og pasienter på sykehus.
Hamas-lederne forkynner jihad og martyrium, og har små betenkeligheter med å sende andre i døden. Men de er redde for sitt eget skinn. Uansett hva Israel hadde gjort, ville derfor krigen ha fortsatt så lenge Hamas-lederne ikke følte noen særlig trussel mot seg selv.
Så hvis Israel hadde gjort noe ”proporsjonalt” (like mange palestinere drept som israelere), ville det ikke ha nyttet noe som helst. Hamas-lederne ville ikke brydd seg stort om menige palestinere ble drept. Rakettangrepene ville ha fortsatt.
Bombe-fasen
Israel begynte sin krig mot Hamas med en serie bomberaid. Alle var rettet mot Hamas-mål. Hamas hadde ikke ventet at krigen skulle starte akkurat da, så flere av ledere var ikke i dekning. Det lyktes derfor Israel å drepe noen ledere ganske høyt oppe i Hamas-systemet. Men de fleste døde var Hamas-folk på middels og lavt nivå. Lederne gjemte seg straks og kunne siden stort sett ikke nås uten å drepe et stort antall sivile. Hamas stolte på at Israels egne normer, støttet av hylekoret i store deler av verden, ville forhindre det.
Hamas avviste derfor alle våpenhvileforslag. Det vil si: Det stilte så strenge krav for å godkjenne dem at de visste det var helt uaktuelt for Israel.
Innmarsj
Hamas hånte israelerne: Dere tør å bombe fra fly. Kom inn i Gaza og møt oss mann til mann.
Så gikk israelerne inn i Gaza med bakkestyrker. Hamas hadde laget (med rådgivning fra Hizbollah og iranere) en lang rekke feller som skulle føre til at mange israelske soldater mistet livet – så mange at israelerne måtte gi opp. Det var nedgravde miner, godt kamuflerte stillinger som man skulle skyte panservernraketter fra, nedgravd sprengstoff som skulle kunne settes av når israelske tanks og andre kjøretøyer var i nærheten, minefeller i hus og mye annet.
I første omgang holdt de israelske styrkene seg så mye som mulig til åpne, tynt bebodde områder. De israelske tapene var langt lavere enn Hamas hadde regnet med, og kanskje Hamas-lederne begynte å bli litt nervøse. Men de var egentlig nok ikke redde. For selv satt de trygt i tettbygde strøk. Og de trodde at skulle israelerne kjempe der uten å legge alt flatt med fly og artilleri, ville israelerne miste så mange soldater at de ikke torde gjøre det.
Derfor ville Hamas fortsette krigen. Og rakettene mot Israel fortsatte.
Tettbygde strøk
Derfor var Israel til slutt nødt til å gå inn i tettbygde strøk. Hamas hadde laget mange lure feller for de israelske soldatene, midt blant sivilbefolkningen. Men israelerne klarte å gjennomføre sin offensiv også i tettbygde strøk med minimale egne tap.
Israelerne gjorde det klart at de om nødvendig ville ta hele Gaza-stripen. Hamas-lederne visste at da ville de bli tatt. Da gav Hamas opp og gikk med på en våpenhvile på inntil et år.
Neste krig
Nå er Hamas, med støtte av Iran, i full gang med å forberede neste krig. De skal finne ut hva som – fra deres side sett – gikk galt. De finner da på ting de tror kan lure israelerne bedre.
Og når dette skrives 25. januar 2009, ser det ut til at det blir akkurat som før: Egypt gjør – tross løfter om det motsatte – ingenting for å hindre innsmugling av våpen. EU gav også store løfter i så måte for å få Israel til å stanse krigen, men plutselig er dette ikke aktuelt lenger. Kort sagt: Det er fare for at det ikke er lenge til neste runde av krig. Hamas har visstnok allerede satt i gang igjen produksjonen av våpen.
