Det jødiske folk har vist gang på gang at de står samlet når farer truer. Når Israel har vært truet av sine fiender, eller når jødiske samfunn andre steder i verden har vært truet, har vi tatt på alvor det felles ansvaret vi har for hverandre.
Men om dette er det eneste som binder oss sammen, skyldes det mangel på visjoner og lederskap. Å definere oss selv ut i fra truslene og farene vi møter, er å la våre fiender definere hvem vi er. En definisjon fundert i frykt. Kanskje er det en mekanisme i den jødiske overlevelsesevnen, men det er ikke en oppskrift for meningsfullt jødisk liv.
Israel ikke kilde til stolthet
Israel har, som hjemlandet til det jødiske folk, en viktig rolle å spille når det gjelder å definere den positive visjonen for folket vårt. Men når jeg møter jødiske ledere verden over, føler jeg at Israels plass i jødenes liv forvitrer.
For mange diasporajøder er ikke Israel lenger en kilde til stolthet og inspirasjon, slik det tidligere har vært. Alt for mange jøder føler ikke de trenger Israel som en nødhavn, og landet er ikke en viktig del av deres identitet. Ikke minst føler de at de blir tatt for gitt av israelerne selv. Deres lojalitet for Israel er forventet, men deres innvendinger blir aldri tatt hensyn til.
Splittet identitet i Israel
Også innenfor landet vårt er identiteten splittet i to: En sekulær israelsk identitet som er sentrert rundt IDF og det hebraiske språk, og en ortodoks-troende identitet. Tilslutningen til ideene og verdiene som har forent oss som folk forsvinner. Og dette er trender som burde virke alarmerende for de fleste av oss. Vi trues av fragmentering – og diasporajødene går i helt andre spor enn det vi gjør. Dette undergraver og svekker oss begge.
Denne situasjonen krever at vi igjen tenker gjennom Israels rolle i det jødiske liv, og hvordan forholdet skal være mellom verdens jøder og jødene i Israel. Man burde sentrere seg rundt fire viktige prinsipper:
Israel som hjemland
1. Dersom Israel skal ta på alvor sin posisjon som jødenes hjemland, må det oppføre seg som det. Landet må finne måter å ønske diasporajødene velkommen på, heller enn å fremmedgjøre dem. Det må omfavne og inkludere et pluralistisk jødisk levesett, men som respekterer tradisjonene. Det betyr også at når jøder verden over har noe å si, når beslutninger tas i Jerusalem som påvirker dem, så må vi lytte.
Gjensidig styrke
2. Det krever at diasporalivet ikke blir sett ned på som et annenrangs jødisk liv. For første gang siden den babylonske tidsalder har vi jødiske samfunn både i hjemlandet og i diasporaen. Dette er en gjensidig styrke. Det betyr likevel ikke at vi som zionister ikke skal oppfordre diasporajøder til å flytte hjem til Israel.
Plass til kritikk
3. Vi er nødt til å ha plass til ansvarlig kritikk av Israels politikk, dersom vi skal ha en meningsfull jødisk debatt hvor diasporajødene inkluderes. Israel er et sterkt og selvsikkert demokrati som tåler slik kritikk. Men samtidig må dem som kritiserer være oppmerksomme på at de gjør det ut av kjærlighet. Dessuten er det alltid en fare for at deres standpunkter kan bli misbrukt av dem som ikke vil oss godt. Så alle må veie sine ord.
Et jødisk samfunn
4. Dette er det viktigste punktet. Israel er et resultat av den zionistiske visjon om å etablere en jødisk stat, men vi har ennå ikke lykkes i å skape et jødisk samfunn – et samfunn som er inspirert av jødiske verdier, tradisjoner og opplevelser, som er kilden til mening, identitet, kultur, moral, lederskap og åndelig vekst for jødene verden over. Det skylder vi både oss selv og våre barn – et prosjekt for jødene verden over.
Det er på tide at vi skaper en ny jødisk debatt, som anerkjenner at Israel og verdens jøder er sammen om å skrive de neste kapitlene i vår felles historie, mener Livni.
