En rekke israelske journalister og Midtøsten-eksperter har de siste dagene påpekt at demokrati i Egypt kan bety at islamister kommer til makten. De frykter det vil bety slutten på fredsavtalen med Israel og Egypt.
Rasisme
Ikke alle israelere er skeptiske til demonstrasjonene i nabolandet. Den venstreorienterte journalisten Anshel Pfeffer i Ha’aretz kaller det «rasisme» å bli fylt av frykt av demonstranter som krever sin stemmerett bare fordi de er arabere.
– Er vi redde for at vi ikke lenger vil kunne sole oss under tittelen «det eneste demokratiet i Midtøsten»? Fortjener ikke Egypt også et demokrati, spør han seg.
Utsiktene til en islamistisk maktovertakelse er skremselspropaganda, etter Pfeffers syn. Han innrømmer likevel at Det muslimske brorskap vil spille en viktig rolle i en hvilken som helst demokratisk struktur.
– Vi har også fundamentalister
– Men igjen, vi har også religiøse fundamentalister i [den israelske] regjeringen. Det er det parlamentariske demokratiets pris. Og den forrige amerikanske administrasjonen var tett knyttet med fundamentalisme. Men det er også greit, siden evangeliske kristne elsker Israel, skriver han ironisk.
Og hva så med fredsavtalen? Ifølge Pfeffer svarte hundrevis av protestanter som ble spurt i Kairos gater at de støtter diplomatiske relasjoner med Israel. Selv blant Det muslimske brorskaps støttespillere var antallet som ønsket den israelske ambassaden ut av landet svært få.
Freden vil overleve Mubarak
Freden daværende president Anwar Sadat forhandlet med Israel om i 1978 overlevde hans død tre år senere, og den vil også overleve Mubarak, tror journalisten.
– Israelske journalister lette gjennom titusenvis av bilder fra Kairo, på leting etter protestanter som bar på en plakat med Mubarak med David-stjerne. Til slutt fant de ett eneste ett. Og blant de tusenvis av egypterne som krevde av Mubarak «Gå til Saudi Arabia», var det også to eller tre som ropte «Gå til Tel Aviv», skriver han.
Israel ingen faktor
Men det er tydeligvis vanskelig for Israel å akseptere at man slette ikke er noen faktor i opprørene i Egypt. «Og det finnes heller ingen grunn til at vi skulle være det», mener Pfeffer.
Selvfølgelig liker ikke egyptere flest Israel. De er muslimer og arabere, og vil uansett se på Israel som en okkupasjonsmakt. De ønsker at en egyptisk regjering skal gjøre mer for å rette opp i dette. Men er det noe nytt? spør han.
– Har du vært i Europa i det siste? De liker oss ikke så mye der heller, av akkurat de samme grunnene. Men europeerne fortjener tydeligvis demokratiet mer enn Egypt. Tross alt jublet vi da Berlin-muren falt, skriver han sarkastisk.
Naivt?
Ekspertene vil si det er naivt å være positiv til utviklingen i Egypt. For som revolusjonen i Iran i 1979 begynte som en demokratisk bevegelse, endte man opp med et religiøst prestestyre.
Og selvfølgelig er iranerne glade for å se Mubarak mislykkes. Men de skjelver også når de ser sendingene fra Kairo om dagen.
– De vet at det ikke var Jasmine-revolusjonen i Tunisia som var den opprinnelige inspirasjonen for demonstrasjonene, men de iranske innbyggerne som tok til gatene i Teheran for et halvt år siden, hevder Pfeffer.
Vanskelig å bekjempe massene
Egyptiske protestmakere viser at selv den mest erfarne politistat kan bli fullstendig oppløst i løpet av få timer av massens samlede makt. Dette vil oppmuntre det iranske folk til å forsøke igjen og igjen med demonstrasjoner. Til slutt vil det bli vanskelig for regjeringen å bekjempe dem, tror Ha’aretz-journalisten.
