Folkeretten må være nøytral. Den må falle rettferdig ut for kvinner og menn, gamle og unge, fattige og rike, alle raser, populære og upopulære mennesker. Den må være forutsigbar, det vil for eksempel si at dersom B gjør det samme som A har gjort, så må B vite at han blir behandlet på samme måten som A ble.
Folkeretten inneholder mange forbud, for eksempel i forbindelse med forbudte måter å føre krig på. Men den må inneholde en vei ut, hva man faktisk kan gjøre i en vanskelig situasjon. Den kan ikke forby alt. For eksempel var det mange som fordømte Israel i bøtter og spann under Gaza-krigen. Men ingen av dem gav israelerne noen troverdig oppskrift på hva de faktisk burde gjøre for å stanse rakettene. [Resultatet av det de sa, var at Israel skulle godta, og bare leve med, tusenvis av raketter.]
Israel er lovlig
De professorene på NTNU i Trondheim som gikk inn for boikott av Israel, skrev i sin erklæring: «Siden 1948 har Israel okkupert Palestina.» De mener altså at selve Israel er en okkupasjon.
Dershowitz fastslo at Israel er mer lovlig enn land som USA, Australia og Canada. Israel ble skapt av lov. Men for folk som disse professorene ved NTNU ville Israel være okkupant selv om landet var på størrelse av et frimerke. Jødene skal ikke ha noen stat hvor de kan være frie, uansett hvor liten.
Okkupasjon
Da krigen med Egypt startet 5. juni 1967, sendte Israel melding til kong Hussein av Jordan via den norske FN-generalen Odd Bull om at dersom Jordan lot Israel være i fred, ville Israel ikke gjøre Jordan noe. Men kong Hussein av Jordan sendte 1500 granater mot Jerusalem. Israel måtte svare, og okkuperte Jerusalem og Vestbredden.
I juli 1967, like etter krigen (den ble kjent som seksdagerskrigen), tilbød Israel å gi alt land tilbake i bytte for fred. De arabiske lederne samlet seg i Khartoum i Sudan og vedtok sine «tre nei»: Ingen fred med Israel, ingen anerkjennelse av Israel, ingen forhandlinger med Israel. Hva kunne Israel gjøre da? Det eneste reelle alternativet var å bli stående i de okkuperte områdene til araberne ville gå med på en ekte fred. At araberne ikke har villet det, er grunnen til at Israel står der ennå.
I begynnelsen av 2001 la president Clinton fram et tilbud om at palestinerne skulle få tilbake nesten hele Vestbredden, og deler av Israel i bytte for det av Vestbredden som Israel vil beholde. Prins Bandar av Saudi-Arabia ristet fingeren mot Arafat og sa: «Hvis du avviser dette forslaget, begår du en forbrytelse mot det palestinske folket.» Arafat begikk den forbrytelsen. Og så gjorde han noe enda verre: Han startet den andre intifadaen. Den førte til 5.000 unødvendige dødsfall: 1.000 israelere, 4.000 palestinere. Folk av begge kjønn og i alle aldre.
Israels tilbud ble gjentatt i 2007-8 av statsminister Ehud Olmert. Igjen avslo palestinerne.
Norges skadelige rolle
Hvorfor avviser palestinerne gode tilbud? En viktig grunn er Norge. Nordmennene forteller palestinerne at de ikke trenger å inngå kompromisser. Verden vil gi palestinerne det de ønsker uansett. Derfor nekter palestinerne å forhandle. Oslo-avtalen i 1993 (som Dershowitz syntes var lovende den gangen) er nok siste gang Norge kan bli sete for slike forhandlinger. Nå er Norge ikke lenger oppfattet som nøytral.
Andre okkupasjoner
Etter 2. verdenskrig ble 3 millioner sudetentyskere etnisk renset. De hadde bodd i Tsjekkoslovakia i 300 år. Russerne tok Kaliningrad, som de ikke hadde kontrollert tidligere. De kastet ut 2 millioner tyskere og slapp inn 1 million russere. Nå er det russisk område. Tibet, Tsjetjenia, kurdiske områder, armenske områder og andre områder er okkupert, og mange mennesker er drept. Men det nevnes sjeldent og lite. Det er Israels kontroll av Vestbredden som er OKKUPASJONEN i bestemt form i verdens øyne.
Det er flere ting som skiller Israels okkupasjon fra de andre. En av tingene er altså at Israel har tilbudt seg å oppgi den i bytte for fred. Når hørte man at russere, kinesere og andre tilbød å avslutte okkupasjonen? Likevel er det Israel det hakkes på.
Resolusjon 242
Dershowitz deltok som rådgiver i prosessen med å formulere resolusjon 242 fra FNs Sikkerhetsråd, vedtatt høsten 1967 i etterkant av seksdagerskrigen. Det er den resolusjonen som siden har dannet grunnlaget for «fredsprosessen».
Dershowitz sa at ifølge resolusjonen har Israel ingen forpliktelse til å trekke seg tilbake uten at Israel blir anerkjent av naboene og som en del av en fredsløsning. Israel har oppfylt alle sine forpliktelser ifølge resolusjon 242. Men det har ikke de arabiske nabostatene.
Krigføring
Israels Høyesterett har, som den eneste i verden, gitt nøyaktige definisjoner av hvilke mål og metoder som er tillatt i krigføring i tettbygde strøk. Blant annet forbød den «moderat tortur» for å frambringe nødvendige opplysninger for å avverge terror. USAs Høyesterett avviste å behandle saken.
Da general Eliezer Shkedi overtok som leder for Israels flyvåpen [i 2004], var kravet til krigen mot terrorister fra luften at ikke mer enn 1 sivil måtte bli drept for hver stridende fiende. I USA var samtidig kravet at hvis mer enn 30 sivile ville bli drept for hver stridende, måtte presidenten godkjenne operasjonen.
Shkedi fikk etter hvert raten ned til 1 sivil drept for hver 29 terrorister. Likevel er det slik at hvis Shkedi kommer til Norge eller enkelte andre vestlige land, vil han bli arrestert for krigsforbrytelser. Ledere for Hamas og for land som kriger langt mer brutalt enn Israel, kan reise fritt.
På engelsk kalles dette «lawfare», «lovføring». Det spiller på «warfare», krigføring. Altså krig mot Israel ved å bruke loven på en måte som man ikke bruker mot noen andre enn jøder.
«Vi snakker om Israel»
Når Israels venner sier at Israel må behandles som andre land, og sammenligner ulike kriger og flyktningproblemer, kommer svaret fra Israels fiender: «Vi snakker om Israel. Ikke avspor debatten med å snakke om andre kriger og flyktninger også. Hold deg til saken.»
FN, for eksempel, snakker nesten bare om Israel. Akkurat nå i 2011 sitter Iran, av alle, som leder av komiteen for kvinners rettigheter i FNs menneskerettighetsråd. Motkandidaten var Libya!
Dershowitz arbeider med ei bok som har arbeidstittelen De 6 andre millionene. Siden 1945 er rundt regnet 6 millioner mennesker drept i folkemord som kunne ha vært avverget i Rwanda, Darfur, Kambodsja, Eritrea og andre steder.
Det som er felles for disse folkemordene, er at FN ikke gjorde noe mens de pågikk. Mens folkemordet i Kambodsja pågikk, var FN opptatt med at jødenes nasjonale bevegelse, zionismen, er rasisme. Noam Chomsky [jøde som er sterkt imot Israel] roste Pol Pot, som ledet folkemordet, og sa at det ikke var noe folkemord. Noe lignende gjaldt mens folkemordet pågikk i Rwanda: FN var opptatt med Israel. Verdens og FNs hat mot Israel har derfor kostet hundretusener av mennesker livet.
Rekkefølge
Dersom Dershowitz hadde vært israeler, ville han kanskje vært medlem av B’Tselem, som arbeider med å avdekke israelske menneskerettighetsbrudd, sa han. Men folk som ikke selv er israelere, har ikke lov å kritisere – for ikke å si straffe med boikott og på annen måte – israelere etter andre kriterier enn andre land.
Verden må ta de verste landene først og mest. På en karakterskala hvor A er best og F er dårligst, ligger Israel kanskje på B- når det gjelder menneskerettigheter. Men det er et stort antall land som ligger på D, E og F. Det blir helt feil når Israel blir kritisert og straffet mer enn dem.
Et annet kriterium for hvordan verden skal gripe inn i det som skjer i et land, er om landet har gode mekanismer for å komme fram med protester, for å ta saker opp, for å bringe saker for retten og til medier. På dette feltet er Israel det beste landet i verden. Ikke i noe land har kritikere bedre adgang til rettsvesenet og til medier. Det er mye mer uenighet i Israel enn i Norge.
Norge går sterkt inn for dialog med alle unntatt dem som støtter Israel.
Apartheid
Israel er i dag det eneste landet i verden som blir beskrevet som en «apartheid-stat». Det er meget langt fra tilfellet. Bare ett eksempel: Nylig ble Israels tidligere president Katsav dømt for voldtekt. Det var tre dommere som dømte ham. En av dem er araber, to er kvinner. Det er slikt som var totalt utenkelig under apartheid.
Israel måtte gå til en rekke sikkerhetstiltak da Arafat startet sin andre intifada høsten 2000. Det har ingenting med apartheid å gjøre, men med sikkerhet. Ganske nylig [12. mars 2011] ble far, mor og 3 barn i Fogel-familien bestialsk knivdrept. Det kunne skje fordi Israel har lempet på sikkerhetstiltakene i det siste.
Dershowitz var nylig på en konsert i Jerusalem og hørte på Daniel Barenboims orkester. Halvparten av orkesteret var palestinere (de fleste fra Vestbredden) resten var jøder. Barenboim og en palestiner spilte klaver firhendig. Ved siden av Dershowitz satt Israels kulturminister, en araber. Noen få rader bak satt en dommer i Israels Høyesterett, en araber. 12-15 arabiske medlemmer av Knesset var til stede.
Israel har problemer med å leve opp til ønsket standard i forhold til sine arabere. Men også Norge har problemer i forhold til sine muslimer, og USA i forhold til sine svarte [til tross for at det der ikke er tale om noen krigstilstand i Norge og USA].
Eneste som ikke er apartheid
Dershowitzs påstand er at Israel er det eneste landet i Midtøsten som ikke er en apartheid-stat. Alle de andre landene har kjønns-apartheid, med sterk undertrykkelse av kvinner. De har apartheid på seksuell legning (homofili). Noen land (Bahrain har vært i nyhetene nå i 2011) har apartheid mellom sunni- og shia-muslimer hvor sunniene utsetter shiaene for apartheid. I andre land går dette motsatt vei.
Og alle arabisk land har religiøs apartheid: Kristne kan ikke praktisere sin tro åpent. Det er bare ett land i Midtøsten hvor antallet kristne øker, og det er Israel. [Det kan tenkes at antallet kristne flyktninger fra Irak midlertidig har økt antallet kristne i Syria og Jordan. Men trenden overalt i den arabiske verden er at kristne flytter ut av regionen.]
