Kenneth S. Brower er sjøarkitekt og forsvarsanalytiker som spesialiserer seg i interaksjon mellom teknologi og taktikk og militærbalansen i Midtøsten. I en artikkel på Begin-Sadat senteret for strategiske studier 2. august 2020 argumenterer han for at Israel ikke bør inngå noen gjensidig forsvarspakt med USA.
– Det vil være en katastrofal feil, skriver Brower. For det første er USA ikke i stand til å få betydelig konvensjonell militær styrke klar til kamp i Midtøsten raskt nok. «Enhver amerikansk sikkerhetsgaranti til Israel vil være like meningsløs som garantiene Storbritannia og Frankrike ga til Polen i 1939.»
For det andre vil en amerikansk-israelsk forsvarspakt skape politisk press internt i Israel til å redusere forsvaret, ikke bare som post i statsbudsjettet, men også kutte ned i verneplikten og i reservetjenesten. En reell israelsk styrke vil gradvis bli erstattet med illusjonen av amerikanske garantier. Brower argumenterer for hvor viktig det er at Israel opprettholder verneplikt-forsvaret, og også at ultraortodokse og arabiske statsborgere deltar i dette, om ikke i militærtjeneste, så i hvert fall i siviltjeneste.
For det tredje vil Israels frie handlingsrom bli betydelig begrenset av USAs nasjonale interesser. USA kommer ikke til å mobilisere til krig på grunn av lavintensitetsterror langs Israels grenser. Trusselen om uproporsjonal israelsk gjengjeldelse vil forsvinne, og innbyggerne vil bli mye mindre sikre enn de er i dag.
Noen vil si at en amerikansk-israelsk forsvarspakt er nødvendig dersom Israels fiender får kampklare atomvåpen. Men, innvender Brower, vil USA velge å gjengjelde et massivt og ødeleggende atomangrep mot Israel dersom angriperen også har inter-kontinentale raketter som truer USA? Og vil trusselen om en amerikansk gjengjeldelse skape større avskrekking enn at Israel selv har kapasitet til gjengjeldelse og mye mer sikkert vil bruke den?
For Israel er det viktigste av alt å forhindre at atomvåpen blir brukt, derfor er det så viktig at ingen mulige fiender blir tillatt å kunne bruke masseødeleggelsesvåpen. Bare forhåndsangrep fra Israels side kan sikre dette, men det vil bli umulig dersom en gjensidig forsvarspakt blir inngått.
Forsvarsanalytikeren tegner et optimistisk bilde av Israels nåværende kampstyrke i forhold til mulige motstandere. Her er tre avsnitt med smakebiter:
«Israel har blitt en regional militær supermakt. IDF kan ha kampklare flere kampstridsvogner (main battle tanks, MBTs) enn de amerikanske, britiske, franske og tyske hærene til sammen. Mer enn det, alle israelske kampstridsvogner befinner seg i nærheten av hverandre og kan raskt bli kampklare, mens mindre enn 25 prosent av de ovennevnte landenes kampstridsvogner er kampklare. Ingen av dem er nå utplassert i Midtøsten og få kan bli utplassert der på mindre enn ni uker.»
«I luften kan de israelske luftstyrkene, i et operasjonsområde, gjennomføre flere høykvalitets kampoppdrag enn noen annen luftstyrke som er aktiv eller noen koalisjon av luftstyrker. Bare USA kan gjøre kampklar en sammenlignbar taktisk luftstyrke. Det vil ta kombinasjonen av tre amerikanske luftstyrker (USAF, USN og USMC) minst 96 dager å mobilisere og utplassere for å komme på høyde med det antall operasjoner IAF kan gjennomføre mot Iran allerede etter 96 timer.» Brower anslår at de israelske luftstyrkene kan ramme 3.000-5.000 enkeltmål i døgnet.
«IDF har blitt en regional dominerende militærmakt og, ved mobilisering, antakeligvis en av de fem mest kraftfulle militærstyrkene i verden. Men mange israelere føler seg fortsatt svake fordi de har begynt å tro på sin egen desinformasjon og propaganda. Ja, Hizbollah har sannsynligvis over 130.000 raketter, men israelerne glemmer at de selv har millioner av mye mer dødelige stridsvogn-, artilleri- og kanongranater. Israelsk etterretning rapporterer at Hizbollah har en håndfull langtrekkende presisjonsstyrte raketter, men de fleste israelere er ikke klar over at Israel har et lager med titusenvis av mye mer nøyaktig og dødbringende presisjonsstyrt ammunisjon.»
Han peker ut Iran og deres allierte som den mest umiddelbare trusselen. Israel kan ikke passivt se på at Irans militære kapasitet utvikler seg til å bli en eksistensiell trussel.
«Dersom Israel skal gjøre et forhåndsangrep, bør landet gjøre det i nærmeste framtid. For det første mangler fiendene betydelige langtrekkende, presisjonsstyrte våpen. For det andre vil ikke Israels overveldende teknologiske overlegenhet bli opprettholdt på lang sikt. For det tredje er Israel sikret klar politisk støtte fra det nåværende amerikanske lederskapet. Den avgjørende politiske støtten fra USAs administrasjon og tryggheten på et beskyttende amerikansk veto i støtte for Israel i FNs sikkerhetsråd vil være mye mindre sikkert dersom en venstreorientert Demokrat blir valgt som USAs president i november 2020.»
«Det bør ikke være noe tvil om at Israel har militær kapasitet til strategisk å nøytralisere Iran. Landet kan gjennomføre en strategisk luftoperasjon som forhindrer eksporten av iransk råolje, Irans produksjon av raffinerte oljeprodukter og strømproduksjon til innenlands bruk. Israel kan også velge å ødelegge Irans viktigste veier og jernbanenettverk og nøytralisere deres interne kommunikasjonsforbindelser.» Brower mener Israel kan oppnå dette i løpet av «fire til fem dager».
Samtidig mener han det er viktig for Israel å gjøre forberedelser til den dagen sunni-muslimske land skulle vende seg mot Israel med større fiendtlighet.
«Det israelske politiske og militære lederskapet har overreagert på den nåværende taktiske trusselen fra Iran og deres allierte styrker og har nesten ignorert den truende potensielle trusselen av gjenopptatt fiendskap med sunni-arabiske nasjoner.»
Browers endelige konklusjon etter nesten 40 sider: «Israels politiske og militære politikk må tilpasses landets regionale militære dominans – ikke for å tvinge sin vilje på andre, men for å kreve og forvente at nabostatene vil slutte å true eller bruke militær styrke eller terror mot landet. På grunn av de potensielle ødeleggelsene til presisjonsstyrte raketter og væpnede droner, bør Israel kreve en veldig dyp demilitarisert sone ved alle sine grenser som skal være fri fra slike våpen. I tillegg må det bli utviklet våpenkontrollavtaler som begrenser antallet destabiliserende våpensystemer som kan bli brukt av landets tidligere fiender.»
